Det er relativt korte stopp i mars for jorden rundt reisen. Uten at det betyr dårlige stopp.
I går leste jeg Persepolis av Marjane Satrapi. En tegneserieroman der Satrapi forteller om oppveksten i Iran gjennom revolusjon og krig. Hun skildrer hverdagslivet for familien, men gjennom dem ser man også den politiske situasjonen i landet. Det er en utrolig sterk historie som fortelles. Mye er tragisk, men tragedien lever side om side med komedien.
Tegneserieformatet gjorde dette til en annerledes leseopplevelse for meg. Jeg har ikke lest mange grafiske romaner tidligere, faktisk bare en (Watchmen). Jeg tenker på hvor mye arbeid som må ligge bak utvelgelsen av situasjoner når man skriver en roman som dette. De dramatiske høydepunktene er selvsagte, men hva skal man velge av det mer hverdagslige? Hva står best alene som et symbol på alle situajsonene som ikke beskrives?
Samtidig: Denne tegneserieromanen er full av dramatiske høydepunkter. Det alene sier sitt om hvordan hennes oppvekst har vært. Hvis man sier at disse høydepunktene er en skyskraper, ville mitt liv vært ei øde slette. Hennes, Manhattan. Men hovedpersonen vi følger gjennom boka er inget offer. Hun er sterk, har meninger og gjør opprør på sin egen måte. Det er mer kampvilje enn resignasjon, optimisme på tross av at lite eksisterer til å nære den.
Jeg har tenkt tidligere at jeg ønsker lese om persisk historie. Det har jeg ikke mindre lyst til nå. Noen som har anbefalinger?
Jeg har dessverre ingen anbefalinger men kunne tenkt meg å lest mer om persisk historie jeg også. Jeg holder på å lese Persepolis akkurat nå faktisk. Jeg liker at den er så opplysende, jeg kjenner jeg virkelig lærer når jeg leser. Humoren er også bare helt genial, jeg ler når jeg leser.
SvarSlettJeg har lest fire tegneserie-bøker (blir fem med Persepolis) i år, noe som er helt utrolig for før det har jeg ikke lest noen. Kan ikke si jeg har vent meg på sjangeren enda men gøy å prøve noe nytt.
Jeg er heller ikke veldig dreven på tegneserie-bøker, men av det lille jeg har lest, er Persepolis fremdeles favoritten. Den sitter godt selv om det nå er over to år siden jeg leste den, et tegn på at den gjorde inntrykk.
Slett