Josefine Klougart - Stigninger og Fald

Om forrige bok kom til rett, tid, var fasiten det motsatte for denne. Rett etter The Golden Notebook, ble fallhøyden rett og slett altfor, altfor stor.

Jeg tror nemlig godt jeg kunne kommet til å skrive en positiv omtale om mitt møte med boka hadde skjedd på et annet tidspunkt. Om det hadde vært sommer, om jeg satt ute på verandaen, om jeg var avslappet og mottakelig for stemninger. Da tror jeg omtalen hadde vært rosende, om enn kanskje noe likegyldig.

Akkurat nå bare kjeder den meg. Etter å ha lest en side, kjenner jeg hvordan tankene begynner å vandre bort fra teksten, og tre sider senere går det opp for meg at jeg ikke har noen aning om hva jeg egentlig har lest de siste minuttene. Det er et vakkert språk, fine stemninger, men ingen innhold, ingenting som engasjerer meg.

Da det gikk opp for meg at jeg satt og kastet stjålne blikk mot bokpakken som akkurat var kommet i posten, da det gikk opp for meg at jeg sukket over å måtte lese ferdig Stigninger og Fald før jeg kunne begynne, ble avgjørelsen tatt ganske raskt. Klougarts roman rykket tilbale i bokhylla etter 50 sider, og får stå der til en annen gang.

Så får det heller være at det ødelegger statistikken om å ha lest ut alle bøkene i Knirks samlesningsprosjekt. Tirsdag skal du forøvrig kunne finne linker til flere omtaler av romanen her. Forhåpentligvis har noen fått mer ut av den enn det jeg gjorde.

Doris Lessing - The Golden Notebook

Hvor skal jeg begynne?

En sjelden gang kommer jeg som leser over noe som kjennes rett, stort, viktig. Jeg setter ordene i kursiv fordi de ikke dekker opplevelsen jeg prøver å formidle, de er klisjeer. Noen bøker vet man at er store fordi man stadig er blitt fortalt det. For eksempel syntes jeg Anna Karenina var fantastisk da jeg leste den. Men hvor mye jeg likte den fordi den resonnerte i meg, og hvor mye jeg likte den fordi jeg er blitt fortalt utallige ganger hvor bra den er, det kan jeg ikke skille fra hverandre.

Når jeg bruker ordet stor om The Golden Notebook, handler det om noe helt annet. Jeg hadde ikke hørt om Doris Lessing før jeg plukket opp navnet hennes i diverse bokblogger. Siden da har jeg lest tre av hennes romaner, og likt dem godt nok til å fortsette utforskningen av hennes forfatterskap. Likevel var jeg helt uforberedt på det som traff meg her. Jeg leste innholdsfortelgnelsen og holdt på å sette boka tilbake i hylla, det så komplisert ut og jeg trodde jeg ikke orket komplisert akkurat nå. Jeg tok feil. Når jeg kaller The Golden Notebook stor, er det fordi jeg kjenner det i hele kroppen mens jeg leser. Det er fordi jeg i ni dager har vært helt oppslukt av ordene Lessing har festet til papiret. Når jeg ikke fysisk har lest boka, har den likevel kvernet i hodet på meg hele dagen.

Helt kort fortalt, lånt fra baksiden:

The Golden Notebook is the story of Anna Wulf, a divorced single mother and novelist, labouring against writer's block in 1950's London. Fearful of going mad, she records her experiences in four different coloured notebooks.

Det har vært en merkelig opplevelse å lese denne romanen. Underveis har jeg identifisert meg totalt med hovedpersonen. Mens jeg leser er jeg Anna Wulf og hun er meg. Det til tross for at vi har veldig lite til felles. Ingenting egentlig, annet enn at vi har samme kjønn, og hvis jeg strekker strikken langt, at vi har en interesse for å skrive. Så hvorfor denne totale identifikasjonen? Vanligvis kan jeg fint leve meg inn i livet til romankarakterer som ikke ligner meg selv, men det er hele tiden en øvelse i empati, det er på liksom. Når jeg leser om Anna Wulf, er det som om jeg leser om meg selv, og det kjennes helt surrealistisk. Tingene som definerer Anna, finnes ikke i mitt liv, men det må være noe der som jeg kjenner igjen, men ikke greier å sette fingeren på. Kanskje er Anna bildet på den personen jeg ønsker å være, den personen man tenker man ville overtatt livet til om man hadde kunnet? Men det er heller ikke sant, jeg ville ikke levd livet Anna lever, jeg har lest dagbøkene hennes og vet bedre. Likevel, det er noe der, noe åpenbart, noe som jeg ikke får øye på.

I forordet skriver Lessing om hvordan boka da den kom ut i 1962, umiddelbart ble satt i en bås som het kjønnskamp. Hun forteller om hvordan hun ble forbløffet av at alle omtaler hang seg opp i kun dette aspektet og overså alt det andre hun mente hun hadde skrevet inn i den. Mot slutten av forordet forteller hun om brev hun har fått fra lesere, som alle leser boka på sin måte, og hun virker forsonet med tanken om at sånn må og skal det være. Jeg vil si det sånn: Det at hver leser kan finne sin måte å definere boka på, vitner om kvalitet. The Golden Notebook rommer mye. Kjønnskamp, politisk kamp og psykoanalyse for å nevne noe. Men for meg, med mitt utgangspunkt, er den først og fremst en poetikk. Det er en roman som handler om at romanen som sjanger er umulig, og at det er tida den er laget i som gjør det sånn. Bånd er i ferd med å brytes. Den lykkelige kjernefamilien finnes ikke i denne boka, bare en endeløs rekke utro ektemenn, bedratte kvinner og skakkjørte forhold. Verden rystes av revolusjoner, i USA er det heksejakt på kommunister, rykter om overgrep lekker ut fra Sovjetunionen og informasjonsstrømmen er overveldende. Det finnes ingen helhet, bare en endeløs rekke fragmenter. Hver bokside rister mellom fingrene på meg i tilbakeholdt desperasjon, og jeg kan ikke si annet enn at jeg synes det er fantastisk bra.

Jeg har skrevet før at noen bøker drives av en god fortelling, andre av godt språk. De virkelig gode, har begge deler, og der har jeg plassert Doris Lessing tidligere. Nå føler jeg for å lage en ny kategori. The Golden Notebook drives hverken av en sammenhengende fortelling eller av språket, selv om den har begge deler. Den er ikke bare en beskrivelse av en tidsepoke og av menneskene i den. I stedet drives boka framover av spekulasjon og analyse. Anna Wulf og hennes omgangskrets av røde intellektuelle observerer, dissekrerer og diskuterer hele tiden, og gjennom det utfordrer boka stadig vekk mitt eget verdensbilde. Selv om jeg lever i Norge i 2011, ikke London på 1950-tallet, er det mye jeg kjenner igjen. Noen tendenser er forsterket, andre er borte, men følelsen av å lære noe gjennom å møte andres versjoner av virkeligheten, er gjennomtrengende.

Kanskje er det så enkelt som det står i sitatet jeg la ut forrige uke. Kanskje var dette akkurat rett tidspunkt for meg å lese denne romanen. Jeg kjenner jeg er redd for å anbefale den, fordi jeg er redd for at den som tar til seg det jeg sier ikke skal like den. Noe står på spill.

Dagens sitat

Jeg mer eller mindre lovte et sitat fra forordet jeg skrev om i går. Her er en liten smakebit:

There is only one way to read, which is to browse in libraries and bookshops, picking up books that attract you, reading only those, dropping them when they bore you, skipping the parts that drag - and never, never reading anything because you feel you ought, or because it is part of a trend or a movement. Remember that the book that bores you when you are twenty or thirty will open doors for you when you are forty or fifty - and vice-versa. Don't read a book out of its right time for you.

Doris Lessing: The Golden Notebook

Blogginnlegget som forsvant

Altså. Ikke i den forstand at jeg har hatt tekniske problemer. Ihvertfall ikke med datamaskinen, men kanskje i overført betydning, hvis jeg strekker begrepet seigmannlangt.

*puste inn*

Saken er: Jeg satt på toget i dag morges og jeg åpnet The Golden Notebook av Doris Lessing for første gang. Min utgave begynner med et forord, skrevet av Lessing selv ti år etter at boka først kom ut. Vanligvis hopper jeg over forord, ihvertfall når det er en tekst jeg ikke vet stort annet om enn navnet på forhånd. Jeg liker å lese uten føringer, og min erfaring tilsier at de aller fleste forord egner seg bedre som etterord. Men i dag begynte jeg på begynnelsen, og begynnelsen var et forord, og forordet handlet litt om hvordan Lessing følte alle hadde misforstått boka da den kom ut, eller kanskje ikke misforstått den så mye som ubetydeliggjort den ved å fokusere på bare ett aspekt, nemlig kjønnskampen. Jeg har foreløpig ikke lest mer enn 40 sider, og har derfor ingenting å si om akkurat det, men mens jeg satt der på toget følte jeg at jeg hadde masse å si om forordet, som fikk en halvtimes togtur til å gå altfor, altfor fort, og som også handlet om helt andre ting enn hvordan man skal lese den boka man sitter der med i hendene. Det handlet om lesing generelt, og om hvordan samfunnet utdanner mennesker, og da spesielt litteraturkritikere. Det handlet om hva slags kritikere forfattere ønsker seg og hvorfor de ikke får det, og det fikk meg til å tenke på artikkelen om litteraturkritikk jeg akkurat leste i Vagant, og jeg tenkte på hva slags bokomtaler jeg har lyst til å skrive, men aldri helt greier å gjennomføre. Og alt dette flettet jeg så fint sammen i hodet mens jeg vandret opp bakken til jobben, og jeg kom fram dit, jeg jobbet i åtte timer, jeg reiste hjem, og da var blogginnlegget helt borte, og det eneste dere får se av det er disse rotete smulene, og om jeg orker det, i morgen kanskje et langt sitat fra Lessing selv, hun sier det så mye bedre enn jeg gjenforteller, og ved å sitere henne vil jeg gjøre eksakt det motsatte av det hun mener jeg som leser bør gjøre, det er ironisk og jeg ler av det.

*puste ut*

Carl Frode Tiller: Innsirkling og Innsirkling 2

Det ser kanskje ikke alltid sånn ut om du kommer på overraskelsesbesøk, men innerst inne er jeg et ordensmenneske. Så når Knirks samlesningsprosjekt har kommet til Innsirkling 2, greide jeg ikke begynne uten å ha lest Innsirkling først. Dermed blir dette en dobbeltanmeldelse.

Jeg føler jeg har lest så mye om disse bøkene allerede. Og omtalene jeg har lest, ser ut til å dele seg i to leire: En gjeng som vil lage en syvende side på terningen, en annen gjeng som ga opp "sutringen" før side femti.

Selv går jeg fast bestemt bort til gruppen med terningmakere, prikker en av dem på ryggen og ber om å få være med. Innsirkling 2 har nå overtatt rollen som min personlige favoritt av bøkene vi har lest sammen. Jeg liker ideen: David har fått hukommelsestap og satt inn en annonse i avisa der mennesker som kjenner ham blir bedt om å skrive brev og fortelle om deres forhold. I den første boka er det Jon, Arvid og Silje som forteller. Alle kjente David i slutten av tenårene. I den andre boka hører vi fra Ole, Tom Roger og Paula. De to første venner fra barndommen, Paula ei venninne av mora fra den samme tida.

Det er spennende å bli kjent med David på denne måten. Alle har ulike minner de deler, og noen ganger kan det være vanskelig å forstå hvordan det er det samme mennesket de skriver om. Det blir veldig tydelig hvordan David spiller forskjellige roller ettersom hvem han er sammen med. De ulike fortellerne dukker også i en viss grad opp i hverandres historier, og det er interessant å se hvordan de tolker de samme hendelsene på helt ulike måter.

Det som gjør boka for meg, er likevel ikke konseptet, det er menneskeskildringene. Tiller har en helt unik evne til skildre spenningen i møtet mellom mennesker. Jeg kjenner jeg blir helt tatt av stemningene. De ubehagelige stillhetene, de spente øyeblikkene, de pinlige situasjonene, jeg sitter ytterst på stolkanten og svetter med. For dette er ikke hyggelig. Menneskene vi møter har mye uoppklart med sine nærmeste, det er mye vondt som ligger og koker under tunge lokk. Jeg kan til en viss grad imøtegå dem som sier dette er sutring, for det er virkelig ikke mye positivt å spore, men jeg går ikke med på at det gjør boka dårlig.

Noen ganger irriterte jeg meg over i overkant mange gjentakelser, men det ødela på ingen måte helhetsinntrykket. Disse bøkene handler om menneskene som bor i dem, og de har i løpet av de siste ti dagene kommet så nær innpå meg at jeg tror jeg har kjent dem i årevis. Aller helst ville jeg hatt en Innsirkling 3 å gå løs på med det samme.

fra og med i morgen, kan du finne en oversikt over andre som har skrevet om Innsirkling 2 her.

En åpning

Det skjer noen ganger, en følelse det er vanskelig å forklare. Lenge har livet vært fullt av hverdager. Jeg går opp og ned de samme bakkene, leter etter fotfeste i slapsete snø, trekker jakka litt tettere sammen i halsen, luter med skuldrene, lar dagene gå.

Men så er det plutselig noe som helt umerkelig forandrer seg. En fredag går jeg på toget en time tidligere enn vanlig. Jeg finner sitteplass med en gang, sitter fordypet i ei bok hele veien hjem. Faktisk så fordypet at veien hjem aller helst skulle bydd på minst fire stasjoner ekstra. Jeg går ut av stasjonsbygningen, det er helt lyst ute, jeg vet allerede før jeg går inn i matbutikken hva vi skal ha til middag, og mens jeg står på bussholdeplassen kjenner jeg helt klart at den siden av ansiktet som vender mot sola er varmere enn den siden som er i skyggen.

Og det er da følelsen kommer. En følelse av at alt løser seg opp i ord. At omgivelsene rundt meg smelter over i bokstaver, at jeg plutselig kan se sammenhenger som binder det hele sammen, at hver minste detalj rundt meg får betydning og hvert menneske er en potensiell hovedperson. Det er som jeg er med i filmen The Matrix og plutselig får se mønsteret, alle de grønne bokstavene som flimrer foran meg og jeg kan lese dem, alle på en gang.

På en sånn fredag må man bare skynde seg hjem og skrive. Og takke Carl Frode Tiller og hans Innsirkling, i fall det var dens ord som skapte åpningen.