Doris Lessing - The Golden Notebook

Hvor skal jeg begynne?

En sjelden gang kommer jeg som leser over noe som kjennes rett, stort, viktig. Jeg setter ordene i kursiv fordi de ikke dekker opplevelsen jeg prøver å formidle, de er klisjeer. Noen bøker vet man at er store fordi man stadig er blitt fortalt det. For eksempel syntes jeg Anna Karenina var fantastisk da jeg leste den. Men hvor mye jeg likte den fordi den resonnerte i meg, og hvor mye jeg likte den fordi jeg er blitt fortalt utallige ganger hvor bra den er, det kan jeg ikke skille fra hverandre.

Når jeg bruker ordet stor om The Golden Notebook, handler det om noe helt annet. Jeg hadde ikke hørt om Doris Lessing før jeg plukket opp navnet hennes i diverse bokblogger. Siden da har jeg lest tre av hennes romaner, og likt dem godt nok til å fortsette utforskningen av hennes forfatterskap. Likevel var jeg helt uforberedt på det som traff meg her. Jeg leste innholdsfortelgnelsen og holdt på å sette boka tilbake i hylla, det så komplisert ut og jeg trodde jeg ikke orket komplisert akkurat nå. Jeg tok feil. Når jeg kaller The Golden Notebook stor, er det fordi jeg kjenner det i hele kroppen mens jeg leser. Det er fordi jeg i ni dager har vært helt oppslukt av ordene Lessing har festet til papiret. Når jeg ikke fysisk har lest boka, har den likevel kvernet i hodet på meg hele dagen.

Helt kort fortalt, lånt fra baksiden:

The Golden Notebook is the story of Anna Wulf, a divorced single mother and novelist, labouring against writer's block in 1950's London. Fearful of going mad, she records her experiences in four different coloured notebooks.

Det har vært en merkelig opplevelse å lese denne romanen. Underveis har jeg identifisert meg totalt med hovedpersonen. Mens jeg leser er jeg Anna Wulf og hun er meg. Det til tross for at vi har veldig lite til felles. Ingenting egentlig, annet enn at vi har samme kjønn, og hvis jeg strekker strikken langt, at vi har en interesse for å skrive. Så hvorfor denne totale identifikasjonen? Vanligvis kan jeg fint leve meg inn i livet til romankarakterer som ikke ligner meg selv, men det er hele tiden en øvelse i empati, det er på liksom. Når jeg leser om Anna Wulf, er det som om jeg leser om meg selv, og det kjennes helt surrealistisk. Tingene som definerer Anna, finnes ikke i mitt liv, men det må være noe der som jeg kjenner igjen, men ikke greier å sette fingeren på. Kanskje er Anna bildet på den personen jeg ønsker å være, den personen man tenker man ville overtatt livet til om man hadde kunnet? Men det er heller ikke sant, jeg ville ikke levd livet Anna lever, jeg har lest dagbøkene hennes og vet bedre. Likevel, det er noe der, noe åpenbart, noe som jeg ikke får øye på.

I forordet skriver Lessing om hvordan boka da den kom ut i 1962, umiddelbart ble satt i en bås som het kjønnskamp. Hun forteller om hvordan hun ble forbløffet av at alle omtaler hang seg opp i kun dette aspektet og overså alt det andre hun mente hun hadde skrevet inn i den. Mot slutten av forordet forteller hun om brev hun har fått fra lesere, som alle leser boka på sin måte, og hun virker forsonet med tanken om at sånn må og skal det være. Jeg vil si det sånn: Det at hver leser kan finne sin måte å definere boka på, vitner om kvalitet. The Golden Notebook rommer mye. Kjønnskamp, politisk kamp og psykoanalyse for å nevne noe. Men for meg, med mitt utgangspunkt, er den først og fremst en poetikk. Det er en roman som handler om at romanen som sjanger er umulig, og at det er tida den er laget i som gjør det sånn. Bånd er i ferd med å brytes. Den lykkelige kjernefamilien finnes ikke i denne boka, bare en endeløs rekke utro ektemenn, bedratte kvinner og skakkjørte forhold. Verden rystes av revolusjoner, i USA er det heksejakt på kommunister, rykter om overgrep lekker ut fra Sovjetunionen og informasjonsstrømmen er overveldende. Det finnes ingen helhet, bare en endeløs rekke fragmenter. Hver bokside rister mellom fingrene på meg i tilbakeholdt desperasjon, og jeg kan ikke si annet enn at jeg synes det er fantastisk bra.

Jeg har skrevet før at noen bøker drives av en god fortelling, andre av godt språk. De virkelig gode, har begge deler, og der har jeg plassert Doris Lessing tidligere. Nå føler jeg for å lage en ny kategori. The Golden Notebook drives hverken av en sammenhengende fortelling eller av språket, selv om den har begge deler. Den er ikke bare en beskrivelse av en tidsepoke og av menneskene i den. I stedet drives boka framover av spekulasjon og analyse. Anna Wulf og hennes omgangskrets av røde intellektuelle observerer, dissekrerer og diskuterer hele tiden, og gjennom det utfordrer boka stadig vekk mitt eget verdensbilde. Selv om jeg lever i Norge i 2011, ikke London på 1950-tallet, er det mye jeg kjenner igjen. Noen tendenser er forsterket, andre er borte, men følelsen av å lære noe gjennom å møte andres versjoner av virkeligheten, er gjennomtrengende.

Kanskje er det så enkelt som det står i sitatet jeg la ut forrige uke. Kanskje var dette akkurat rett tidspunkt for meg å lese denne romanen. Jeg kjenner jeg er redd for å anbefale den, fordi jeg er redd for at den som tar til seg det jeg sier ikke skal like den. Noe står på spill.