Hans Olav Brenner - Om å skrive

Sidetall: 232
Lesespråk: Norsk
Lesesituasjon:
Litt på senga, mest i sofakroken under et pledd
Hvordan kom boka til meg?
Julegave fra broren min
Hvorfor leste jeg den akkurat nå?
Jeg har hatt lyst til å lese den siden jeg hørte om den første gang. Natt til julaften leste jeg ut fantasymursteinen jeg har holdt på med en stund, så timingen var rett for å begynne på noe nytt. Og de nyeste tilskuddene til samlinga, virker alltid mest spennende.

«Du kan lese femogsytti sånne intervjuer, og så er det kanskje tre av dem hvor du finner noe som tenner deg. Uten at det nødvendigvis hjelper deg så mye, det er mer for å være i et rom hvor det blir tenkt høyt om det å skrive.»

Jeg kunne egentlig stoppet her. Eller, jeg kunne fortalt at dette sitatet tilhører Per Petterson, at det står på side 45, ganske langt opp på sida, og at det er en del av et utfyllende svar på spørsmålet han har fått om han har latt seg motivere av forfatterintervjuer. Der kunne jeg stoppet, og med det implisert at dette sitatet i essens oppsummerer hva jeg har fått ut av lesingen. Og det hadde vært helt greit, for det er ikke noe eksepsjonelt med denne boka. Den gir akkurat det den lover: Hans Olav Brenners intervjuer med 13 veletablerte norske forfattere samt med en forlagsredaktør. 

Men jeg stopper ikke der. Fordi enhver bok om skriving for meg er noe mer enn seg selv, også denne, en ganske ordinær intervjubok som bæres fram av erfarne intervjuobjekter som har svart på spørsmålene de får mange ganger før, men som her i det minste får anledning til å snakke til punktum.

Men mens jeg leser, er det ikke ordinært likevel fordi hvert eneste lille ord i denne boka handler om meg. Jeg er på konstant søken etter identifikasjon, etter fellesskap, etter legitimering av det jeg selv holder på med (eller for tida ikke holder på med). Jeg er på desperat jakt etter trøst, etter håp om at ting kan løsne, etter selve Trikset: den forløsende setningen som forteller meg akkurat hva jeg må gjøre for å komme skikkelig i gang. Og akkurat mens jeg leser, tror jeg blindt på det som står der, på hver enkelt metode, ignorerer vissheten om at de er gjensidig utelukkende og at underteksten alltid er «du kan ikke kopiere en annens metode, du må finne din egen». 

Og hele tida mens jeg leter, vet jeg at hele prosessen egentlig ikke er noe annet enn nok en utsettelse. Jeg vet allerede altfor godt hva som er problemet mitt: Jeg vil være verdensmester med en gang, vil vinne OL-gull i langrenn med et treningsgrunnlag på to skiturer hver påskeferie. Jeg tør ikke være dårlig og blir derfor heller ikke bedre. Eller enda værre: Jeg tør ikke være dårlig, så jeg lar i stedet være å begynne.