Ikke bare bokmisjonær

Jeg har ingen illusjoner om at det nå sitter mange der ute og venter på at jeg skal følge opp «jeg skal gjøre forandringer» innlegget mitt med noe mer konkret. Strengt tatt tror jeg at den eneste som venter er meg selv, men til gjengjeld er det ingen andre som greier å tynge meg ned med et lignende forventningspress, så her er det bare å innfri om jeg vil ha juleferie.

Jeg har stilt meg selv tre viktige spørsmål:

Hvorfor startet jeg min egen bokblogg?

Hva kan en bokblogg være?

Hva ønsker jeg å få ut av min blogg?

Det har vært tre nyttige spørsmål som har gjort meg mer bevisst på enkelte ting. Jeg oppdaget for eksempel at jeg tidligere bare har spurt meg selv «hva er en bokblogg», et spørsmål med langt mer begrensede svarmuligheter enn dets hypotetiske bror «hva kan en bokblogg være». Eller, mer spesifikt: «Hva kan min bokblogg være?»

Nå har jeg ikke nødvendigvis som et mål å være så forbanna nyskapende. Vi liker alle å tro vi er originale. Kun et fåtall har rett, og jeg er neppe å regne blant dem. Det er helt greit. Jeg har kommet fram til at det jeg er misfornøyd med når det gjelder min egen blogging, ikke er så mye det jeg skriver, som det er det jeg ikke skriver. Jeg har hatt en tanke om at jeg ikke vil være privat, ikke utlevere meg selv på nett, men jeg tror kanskje jeg har trukket grensa på feil sted. 

Slik jeg ser det, er bloggens fremste kjennetegn at den er personlig. Jeg kan skrive om tekst på en helt annen måte her enn jeg kunne gjort om jeg skulle skrevet anmeldelser i ei avis. Det handler om å tørre. Jeg tenker: I redsel for å krysse grensa til det private, har jeg ikke vært personlig nok. Det finnes allerede haugevis av omtaler på nett av de fleste bøkene jeg skriver om, mange av dem skrevet av folk med en langt større litterær kompetanse enn det jeg har. Det eneste jeg kan si noe om som ingen andre kan, er min opplevelse av teksten. Og den kan preges av langt mer enn det som står på papiret (eller på skjermen). I en blogg, kan også dette tas med i omtalen.

Dessuten: Jeg ønsker å snakke om tekst med mennesker som har lest den samme teksten som meg. Nå skriver jeg bokomtaler som sirkler rundt grøten og er redd for å røpe handlingen for dem som ikke har lest boka. Jeg blir en misjonær som søker å overbevise, les/les ikke, og kommentarene konkluderer stort sett med enig/uenig uten særlig begrunnelse. Det er en enkel sak å dele opp et innlegg slik at du må trykke på en «les mer» knapp for å lese resten, dermed er det fullt mulig å skrive innlegg med spoileradvarsel. Bokstavelig Talt skal fra nå av inneholde begge deler: Jeg skal være bokmisjonær når jeg føler for det, eller gå mer konkret inn i teksten om det er det jeg har lyst til. (Jeg tror for eksempel jeg kunne skrevet langt mer interessante innlegg under vår samlesning rundt Nordisk Råds litteraturpris i fjor om jeg ikke var så redd for å røpe handlingen for dem som eventuelt skulle lese bøkene seinere, og ikke minst tror jeg det kunne ført til enda mer interessante kommentarfelt.)

Jeg er forresten nysgjerrig. Hva er deres svar på spørsmålet "hva kan en bokblogg være?"