Steven Erikson- Memories of Ice

I går var alle hverdagsgjøremål uvelkomne avbrytelser. Jobb, middag, dopauser - hvem har tid til sånt tull når boka man leser plutselig griper tak og nekter å slippe? Jeg måtte lese ferdig, måtte bli sittende i sofaen hele kvelden, måtte vite hvem som kom ut av den i live, måtte blunke hurtig for å klarne øynene etter å ha fått vite hvem som ikke gjorde det (Tro meg, det å skrive at noen dør i en av disse bøkene, er ingen spoiler, det er heller et spørsmål om hvem og om hvor mange.)

Jeg elsker sånne dager. Dager som gjør det enkelt å huske hvorfor jeg leser og hvor lettbegeistret jeg pleide å være. Etter å ha lest siste setning i går, ble jeg sittende med øynene igjen og kjenne på følelsen av å ha vært helt inne i det jeg leste. Det skjer ikke så ofte lenger. Jeg savner det. Fraværet av den analyserende stemmen i bakhodet som prøver å plukke opp tips, studerer formuleringer, tegner mentale spenningskurver og spør etter point-of-no-return og vendepunkt. Jeg greier ikke bevisst skru henne av, men noen ganger greier det jeg leser å gjøre det for meg. Som i går.

Den første boka i serien, Gardens of the Moon, var ganske forvirrende. Litt fordi det tar tid for leseren å bli kjent med en ny verden, men også i stor grad fordi det er et stort persongalleri som introduseres samtidig. Mange navn, og du kommer aldri særlig tett på noen av dem. Bok to, Deadhouse Gates, plukker opp noen av trådene fra den første boka og lar deg bli bedre kjent med enkelte av karakterene. Memories of Ice plukker opp andre tråder og fortsetter historien til andre karakterer. I begge bøkene introduseres også mange nye navn, men jeg føler ikke lenger jeg drukner i dem. De sentrale skikkelsene begynner å ta form, de er personer heller enn sjablonger, og da er plutselig ikke navnene vanskelig å huske.

I Memories of Ice er det kampen mot «the Pannion Domin» som står sentralt. Et imperium av religiøse fanatikere i evig ekspansjon der en hær av profesjonelle soldater følges av en tallrik og kannibalistisk bondehop kalt «Tenescowri». Et imperium som bokstavelig talt fortærer sine motstandere. Mot dette står en ganske usannsynlig allianse, der hver faksjon har sine motiver og hemmeligheter, hver person har sin egen historie og der mange subplot veves sammen og inn i hovedplottet på mesterlig vis. I bunnen av det hele: en tung, historisk velbegrunnet visshet om at noe mer og større enn besittelse av territorier står på spill.

Dette er ikke som annen fantasy jeg har lest. Det er større, har flere lag, resonnerer i meg på en helt annen måte.
Jeg vet at Steven Erikson har opparbeidet seg en hellig overbevist og misjonerende fanskare.
Jeg tror jeg er i ferd med å bli en del av den.