Ursula K. Le Guin - Lathe of Heaven

Sidetall: 192
Lesespråk: Engelsk
Lesesituasjon: Mest på toget, men de siste 50 sidene ble lest i et jafs i sofakroken
Hvordan kom boka til meg?
Den ble anbefalt til meg av samme person som har anbefalt meg Malazan Books of the Fallen. Siden den serien til de grader falt i smak, bestemte jeg meg for å stole på hans anbefaling, og bestilte denne på nett.
Hvorfor leste jeg den akkurat nå?
Et nytt forsøk på å splitte opp serielesingen min med ei tynnere bok. Denne kom i posten for ei uke siden, og lå dermed på toppen av bunken.


Ursula K. Le Guin er et stort navn innen science fiction litteraturen, men for meg har hun fram til nå vært akkurat dét - et navn jeg hørt mange ganger, men egentlig ikke har noe forhold til. Jeg har heller ikke lest spesielt mye SF. 1984 og A brave New World er de to store som har gjort mest inntrykk, men også Clive Barkers Imajica husker jeg som en positiv leseopplevelse. Om jeg har lest noe SF utover dette, har jeg glemt det nå, mitt forhold til science fiction har stort sett dreid seg om TV-serier (f. eks. Star Trek, Firefly og Red Dwarf).

Science Fiction sies å være ideenes sjanger, og Lathe of Heaven er intet unntak. Et grunnpremiss: Hva om én manns drømmer kan forandre virkeligheten for alle? ligger i bunnen, og er skjellettet historien er bygget på. Men kjøttet er karakterene vi møter og Le Guins presise og bildeskapende språk er blodet som gjør det levende. Og budskapet handler, ikke overraskende, om samfunnet i dag. (Eller, om samfunnet slik det var i 1971 da boka først ble utgitt.)

George Orr, hovedpersonen, lever i en nær framtid (som vi i dag vel må kalle en alternativ fortid) preget av overbefolkning og miljøkatastrofer. Orr oppdager at enkelte av drømmene han har, forandrer virkeligheten rundt ham. Når han våkner, er verden på ett vis fundamentalt annerledes enn den var da han sovnet, og han er den eneste som er klar over det. Dette gjør ham redd for å sove, han tar piller for å unngå å drømme, og ender på grunn av pillemisbruket opp hos psykologen Haber. Haber oppdager raskt hva drømmene innebærer, og begynner å bruke Orr til å forme sin egen versjon av en bedre verden. Men Habers rasjonelle forslag blir stadig forskrudd av Orrs irrasjonelle drømmeverden, og alle forandringer har uante konsekvenser.

Jeg har kost meg. Spesielt godt likte jeg hvordan fortellingen var i konstant forandring, det gjorde lesingen flytende og skapte spenning og undring hele veien. Bøker som dette får en til å tenke, til å ta stilling, til å undre "hva om", og jeg tenker at jeg burde lese mer science fiction også.

Som om leselista ikke var lang nok allerede.

Steven Erikson - Reaper's Gale

Sidetall: 1280
Lesespråk: Engelsk
Lesesituasjon: Lest hvor som helst og når som helst, alle steder jeg har hatt fem minutter til overs
Hvordan kom boka til meg?
Dalende ned fra cyberspace. Med andre ord, kjøpt og lastet ned til min Kindle. Men selve serien ble anbefalt meg av en venn.
Hvorfor leste jeg den akkurat nå?

Etter at jeg begynte på denne serien, har det ikke vært noe spørsmål om hva jeg skal lese. Forsøk på å lese andre bøker innimellom har stort sett kun resultert i utålmodighet.

Jeg greier ikke skrive noe fornuftig om Reaper's Gale  i dag. Det føles ikke som jeg har lest noe ferdig, jeg er fremdeles midt inne i det, har allerede begynt på neste bok. Det er fremdeles episk, fremdeles mange historier som veves sammen til en, jeg er fremdeles betatt. Det blir stadig mørkere, og med denne boka kjentes det også som det blir mer abstrakt, men Reaper's Gale byr også på lyspunkter. Det er bare ikke mange av dem. Jeg bøyer nakken og pløyer meg videre. Et lengre innlegg om hele serien kommer når jeg er ferdig.

 

Motstand - The summer without men i reprise

Det er alltid hyggelig når noen kommenterer blogginnlegg jeg skriver, men noen kommentarer gleder mer enn andre. I går fikk jeg en av den typen - jeg fikk motstand.

Det dreier seg om innlegget jeg skrev om Siri Hustvedts bok The summer without men. Jeg var langt fra begeistret, og avfeide boka med et skuldertrekk. Noe Kirsten er uenig i, og hun argumenterer så godt mot meg at jeg vil gjengi hele kommentaren hennes her (og håper jeg blir tilgitt for det). Jeg tror nemlig ikke så mange går tilbake til kommentarfeltet i gamle innlegg, og jeg synes dette fortjener å bli lest:

Hej Elisabeth
Jeg var netop begyndt at læse "The summer without men" da jeg så dit indlæg - og både din mening og de andre kommentarer har spøgt i min bevidsthed mens jeg læste. Og nu har jeg læst den sidste side - og måtte for en gangs skyld forsøge mig med litterær argumentation :)
Jeg tror det er en bog som fænger forskelligt - alt efter hvordan man kan relatere (alder, køn, erfaringer osv). Jeg er uenig i karakteristikken "Kvinne møter motgang, kvinne søker et fellesskap med andre kvinner, kvinne finner der trøst og styrke, kvinne kommer ut på den andre siden tryggere på seg selv og sin egen individualitet". Det er for banalt. I stedet har jeg læst den som både en distanceret og samtidig selvironisk refleksion og udstilling af livets ironi og både forudsigelighed og tilfældighed i alle aldre. Hovedpersonens situation ændrer sig jo ikke ved hjælp af de forskellige kvinder hun møder i løbet af sommeren, men ved at der bare går noget tid - tid til at reflektere, huske, mindes og afklare. Jeg besluttede mig bevidst for ikke at lade mig farve af hverken de gode anmeldelser på omslaget eller af dit indlæg og jeg har både smilet, nikket og rynket panden inde i mig selv mens jeg læste - fordi pointen eller følelsen forfatteren med få ord beskriver (eller overdriver) er smukt formidlet og genkendeligt. Jeg mener ikke at hovedpersonen Mia bruger alle de andre kvinder som terapi - i stedet bruger forfatteren de forskellige kvinder omkring Mia til at fortælle om livets start, midte og slutning som pige og kvinde - og hvad der gentages igen og igen på nye måder.
Det er den første bog af Siri Hustvedt jeg har læst - og bogens mange litterære referencer og intellektuelle indskud stiller store krav til læserens boglige dannelse (min i hvert fald).
Derudover synes jeg det var forfriskende med den dialog som Siri Hustvedt har kørende med læseren via Mia - det punkterer den lidt selvhøjtidlige og noget litterære luft i bogen.
(og jeg giver normalt bøger væk som jeg ved jeg ikke vil læse igen - dog er jeg ret sikker på, at denne bog vil finde en plads i den permanente samling ^^)

Jeg er enig i at min beskrivelse "kvinne møter motgang, kvinne søker et fellesskap med andre kvinner, kvinne finner der trøst og styrke, kvinne kommer ut på den andre siden tryggere på seg selv og sin egen individualitet" er for banal til å omfatte denne boka. Den var da også helst ment på de andre to bøkene jeg nevner i omtalen (Secret Life of Bees og Nå vil jeg synge det milde sanger). Likevel er det noe som får meg til å sammenligne dem - dette utpregede feminine som ligger i bunnen og som jeg aldri blir fortrolig med.

Jeg ser jo mange av kvalitetene Kirsten nevner - selvironien, de intellektuelle innskuddene, de litterære referansene, og det er langt på vei dette som gjorde at jeg fullførte boka. Jeg kan også se at boka er godt håndtverk, at karakterene fyller funksjoner forfatteren gir dem, at språket sitter osv.

Jeg tenkte derimot ikke over det Kirsten sier om at det ikke er de andre kvinnene som forandrer ting for Mia, men tiden. Da jeg leste dét tenkte jeg at jo, det har hun rett i - og dermed ser jeg boka i et litt annet lys enn jeg i utgangspunktet gjorde. Det fjerner den helt klart ett skritt lenger fra de andre bøkene jeg sammenlignet den med.

"Jeg tror det er en bog som fænger forskelligt - alt efter hvordan man kan relatere", skriver Kirsten, og til syvende og sist er det vel nettopp det som skiller oss. Jeg kan nikke gjenkjennende over enkelte episoder, men jeg greier ikke relatere til dette utpreget feminine universet. For meg blir det klaustrofobisk og jeg vil bare ut.

Når ei bok plutselig beskriver seg selv:

   The quest was drawing to a close. Just as well. Nothing worse, as far as he was concerned, than those legends of old when the stalwart, noble adventurers simply went on and on, through one absurd episode after another, with each one serving some arcane function for at least one of the wide-eyed fools, as befitted the shining serrated back of morality that ran the length of the story, from head to tip of that long, sinuous tail. Legends that bite. Yes, they all do. That´s the point of them.   But not this one, not this glorious quest of ours. No thunderous message driving home like a spike of lightning between the eyes. No tumbling cascade of fraught scenes ascending like some damned stairs to the magical tower perched on the mountain´s summit, where all truths were forged into the simple contest of hero against villain.
   Look at us! What heroes? We´re all villains, and that tower doesn´t even exist. Yet.

side 534, Steven Erikson - Reaper´s gale (Malazan Books of the Fallen - Book Seven)

Jeg - en historieløs ungdom

Noen ganger leser jeg noe som treffer en nerve, et stikk av plutselig innsikt. En kort smerte over ikke å ha kommet dit før etterfulgt av irritasjon, besluttsomhet eller en blanding av de to. Denne gangen, for eksempel, var det et blogginnlegg. Konklusjonen kjennes tåpelig, ene og alene fordi jeg burde kommet fram til den før. 

Kristine Tofte er i ferd med å avslutte manuset til Song for Eirabu - Bok 2, Vargtid, ei bok jeg har gledet meg til å lese i to år allerede. I juni kommer den endelig.

Forlaget trykker boka i opplag på kun 1500 eksemplarer, og Toftes konklusjon er dyster: 

«Eg har feila, eg fekk ikkje til å skrive ein fantasybok for vaksne som kom ut til eit publikum.
Det er tøft å innsjå, og det er ei trist kjensle å ha med seg inn i ein sluttspurt som krever fleire månader med 14 timars jobbing i døgnet sju dagar i veka.»

Det gjorde vondt å lese disse ordene fordi jeg så gjerne vil at det skal være annerledes. Jeg leste den første Eirabu-boka i 2010, og likte den veldig godt. Song for Eirabu fortjener å finne sitt publikum, og jeg håper fremdeles den vil gjøre det. At det bare vil ta litt tid. At vi engasjerte lesere kan greie å skape mer blest om bøkene i denne runden. Fordi Tofte fortjener det. Og mer egoistisk: Fordi jeg trenger å tro at det går an.

For meg var boka en vekker da jeg leste den. Mitt hovedpoeng i omtalen jeg skrev, var da også: «Wow, det går an å skrive god fantasy på norsk!» Men jeg tok ikke konsekvensene av den innsikten, ikke da.

Jeg står inne for at boka ga meg den opplevelsen, men innser i ettertid den enorme arrogansen som ligger som premiss for å kunne si noe sånt. Jeg er på ingen måte i stand til å si at Toftes bok er det beste norsk fantasy har å by på, for det er den eneste norske fantasyboka jeg faktisk har lest. Min tidligere erfaring med å lese fantasy på norsk har utelukkende dreid seg om bøker oversatt fra engelsk, og å gå fra vissheten om at jeg ikke likte disse til konklusjonen om at fantasy ikke fungerer på norsk, er mildt sagt lite holdbar. 

Enda værre er det selvsagt fordi jeg selv drømmer om å skrive fantasy - på norsk. Jeg mener, hvem er det egentlig jeg tror skal lese boka mi, om ikke engang jeg selv leser norskskrevet fantasy? Og hvor har jeg fått den fra, denne tanken om at det ikke fungerer, når jeg med Song for Eirabu som eneste unntak, ikke engang har forsøkt meg på det? 

Derfor begynte jeg i går oppgaven med å orientere meg. Hva finnes egentlig av norsk fantasy, skrevet for voksne? Jeg fant blant annet fram til dette innlegget som Thomas Gramstad hadde i Bok og Bibliotek nr. 3, 2005 som hjalp meg et skritt på vei. 

Og ga meg et nytt spark i magen:

«Det finnes eksempler på historieløs ungdom som skryter av at de aldri leser fantasy på norsk, kun på engelsk, og da selvsagt kun anglo-amerikansk tolkiensk fantasy.» 

Historieløs ungdom, der har du meg altså. (Vil ikke påstå jeg bare leser tolkiensk fantasy. Men anglo-amerikansk - det stemmer.)

Derfor har jeg nå plutselig fått et leseprosjekt for 2012. Jeg skal lese fantasy originalt skrevet på norsk. For voksne. Gode tips mottas med takk. 

Siri Hustvedt - The summer without men

Sidetall: 216
Lesespråk: Engelsk
Lesesituasjon: På toget, på senga, i sofaen - i løpet av to dager
Hvordan kom boka til meg?
Jeg fikk to Trivial Pursuit spill i julegave. I romjula ble det ene byttet i en bunke bøker. Dette var en av dem
Hvorfor leste jeg den akkurat nå?
Siden oktober har jeg stort sett bare lest Steven Eriksons bøker i Malazan Books of the fallen serien. Nå var jeg fast bestemt på å lese noe annet før jeg begynte på bok sju, og denne lå langt nok opp i bunken til å bli valgt. Dessuten er den i pocketformat, og jeg ville ha noe som var lett i veska på toget.

Jeg begynte å skrive om The summer without men i positive vendinger, men stusset over merkelige forbehold som snek seg inn i det jeg skrev. Summen av alle forbeholdene ledet til innsikt: 

«Den eneste grunnen til at jeg skriver dette er bra, er at jeg har lest mange andre si det er bra.» Og da må det jo være sånn, eller?

Nei, det må det selvsagt ikke. The summer without men representerer en type fortelling jeg vanligvis får en vond smak i munnen av. Kvinne møter motgang, kvinne søker et fellesskap med andre kvinner, kvinne finner der trøst og styrke, kvinne kommer ut på den andre siden tryggere på seg selv og sin egen individualitet. Sant nok, Siri Hustvedt gjemmer den klassiske historien bak et ferniss av intellektualitet og et atskillig bedre språk enn disse historiene pleier komme i, men for meg hjelper det lite. Jeg plasserer den i samme bås som Secret Life of Bees og Nå vill jeg synge deg milde sanger, begge bøker jeg faktisk kastet da jeg hadde lest dem fordi jeg var sikker på at jeg aldri, aldri, aldri ville lese dem igjen, og bare fullførte første gang på ren trass.

Okei, nå er jeg urettferdig. The summer without men er mye bedre enn begge disse bøkene. Hustvedt vet helt klart hva hun holder på med, og da mener jeg ikke selve skrivehåndtverket, selv om hun kan det også. Det jeg mener er at hun er fullt klar over at hun skriver «en av disse» historiene, og hun gjør det med en viss ironisk distanse og med atskillig færre adjektiver enn andre bøker jeg har lest og vil sette i samme bås. Boka gir meg aldri flau smak i munnen, men den gir meg heller ikke mye annet. Jeg satt underveis og tenkte «so what?» til hva hovedpersonen gikk gjennom, og jeg vet med meg selv at denne boka kommer til å være glemt innen året er omme. Det skal liksom være femnisitisk, men for meg er dette bare «bullshit», på dårlig norsk. Den eneste boka jeg på stående fot kan huske å ha likt der det et slikt kvinnelig fellesskap er sentralt, er The Golden Notebook av Doris Lessing. For å låne terminologi fra sportens verden: Den er i en helt annen liga enn The summer without men, og var fjorårets store leseopplevelse for meg.

Og en annen ting: 

Jeg ga kanskje ikke denne boka en virkelig sjanse  ved å lese den midt inne i en fantasyserie. Gjennom hele lesingen har jeg vært utålmodig og ventet på å bli ferdig så jeg kunne begynne på den boka jeg egentlig vil lese. Så hvorfor kunne jeg ikke bare begynt på den med en gang? 

Ofte når jeg leser fantasy, kommer jeg på et eller annet tidspunkt til et sted der det føles nok, der jeg trenger å lese noe med mer substans, eller ihvertfall, en annen substans. Kanksje trodde jeg at jeg var kommet til det punktet nå? Kanskje overbeviste jeg meg selv for et øyeblikk om at Siri Hustvedt er «ordentlig» litteratur, mens fantasy bare er «underholdning», og at etter tre måneder var det på tide å lese noe seriøst igjen?

Hvis det er grunnen, kan jeg ikke kalle meg selv noe annet enn en snobbete idiot. 

Faktum er: Malazan books of the Fallen gir meg veldig mye mer mens jeg leser enn det The summer without men noengang var i nærheten av å gjøre. Midt inne i alt blod og gørr, magi og fantastiske skapninger, guder og halvguder og nøye oppbygde plot og spenningskurver, greier Steven Erikson si mye mer om det å være menneske enn det Hustvedt gjorde i denne boka. (I rettferdighetens navn: Han har også veldig mye større plass å gjøre det på, jeg har lest over 6000 sider så langt…). Visst er det fantasy, visst er det fullt av overnaturlige hendelser, humor og vold, men samtidig er det en måte å se på verden på som jeg som leser hele tiden må ta stilling til og som får meg til å tenke. Og det er de bøkene jeg liker best, bøkene som får meg til å tenke videre, spørre meg selv "hva om...?" og som er med meg hele veien også når de ikke er oppslått foran øynene mine.

Og skal vi først snakke om feminisme: Jeg tror aldri jeg har sett kjønnene så likestilte som de er i dette fantasy-universet. Men akkurat det fortjener sitt eget innlegg som får komme ved en senere anledning.

Snylteblogging

Jeg hadde tenkt å skrive et blogginnlegg om årets første fullførte bok i dag, men jeg kom aldri så langt.
I stedet har jeg lest meg halvveis i den neste.

En som derimot har blogget i dag er Maren på  Gi et lite vink.
Innlegget hennes her fikk ihvertfall meg til å
1) dra på smilebåndet
2) innse at jeg ønsker meg en kjæledinosaur

Januarsalg og oversikt

Nytt år, nye forsetter rundt omkring i bloggosfæren.
Et av de mest populære må være tanken om å blåse støvet av de bøkene som allerede står der uleste i hyller rundt omkring.

Jeg har ikke tenkt å ha noen nyttårsforsetter i år, men jeg har en tanke om å skaffe meg litt mer oversikt. Det begynte i fjor høst med at jeg gikk over bokhyllene mine for å finne ut hva det er jeg faktisk har stående uten å ha lest. Den lista ligger her. Nå har jeg også laget en side over bøkene som flytter inn i bokhyllene mine i løpet av 2012 her.
Når året er omme, kan jeg si noe mer om hvor mye samlinga har vokst i forhold til hvor mye av den jeg har lest. Interessant? Ja, for meg selv, om ikke for særlig mange andre.Det holder for meg.

Årets første bokjøp skjedde på impuls i dag. Jeg skulle bare gå forbi Tanum på vei til postkontoret, men der, midt i inngangen stod et bord med 80% avslag. Da måtte jeg selvsagt stoppe, og tre bøker fikk være med hjem.
Cesilie Holck: Norg fordi jeg akkurat leste om henne i Vinduet og ble nysgjerrig.
Agnar Lirhus: Affektlære fordi han gikk i klassen min i Bø.
Line Baugstø: Regntid uten at jeg kan fortelle akkurat hvorfor.

Jeg erklærer herved årets innkjøpskonto for åpnet!