Jeg - en historieløs ungdom

Noen ganger leser jeg noe som treffer en nerve, et stikk av plutselig innsikt. En kort smerte over ikke å ha kommet dit før etterfulgt av irritasjon, besluttsomhet eller en blanding av de to. Denne gangen, for eksempel, var det et blogginnlegg. Konklusjonen kjennes tåpelig, ene og alene fordi jeg burde kommet fram til den før. 

Kristine Tofte er i ferd med å avslutte manuset til Song for Eirabu - Bok 2, Vargtid, ei bok jeg har gledet meg til å lese i to år allerede. I juni kommer den endelig.

Forlaget trykker boka i opplag på kun 1500 eksemplarer, og Toftes konklusjon er dyster: 

«Eg har feila, eg fekk ikkje til å skrive ein fantasybok for vaksne som kom ut til eit publikum.
Det er tøft å innsjå, og det er ei trist kjensle å ha med seg inn i ein sluttspurt som krever fleire månader med 14 timars jobbing i døgnet sju dagar i veka.»

Det gjorde vondt å lese disse ordene fordi jeg så gjerne vil at det skal være annerledes. Jeg leste den første Eirabu-boka i 2010, og likte den veldig godt. Song for Eirabu fortjener å finne sitt publikum, og jeg håper fremdeles den vil gjøre det. At det bare vil ta litt tid. At vi engasjerte lesere kan greie å skape mer blest om bøkene i denne runden. Fordi Tofte fortjener det. Og mer egoistisk: Fordi jeg trenger å tro at det går an.

For meg var boka en vekker da jeg leste den. Mitt hovedpoeng i omtalen jeg skrev, var da også: «Wow, det går an å skrive god fantasy på norsk!» Men jeg tok ikke konsekvensene av den innsikten, ikke da.

Jeg står inne for at boka ga meg den opplevelsen, men innser i ettertid den enorme arrogansen som ligger som premiss for å kunne si noe sånt. Jeg er på ingen måte i stand til å si at Toftes bok er det beste norsk fantasy har å by på, for det er den eneste norske fantasyboka jeg faktisk har lest. Min tidligere erfaring med å lese fantasy på norsk har utelukkende dreid seg om bøker oversatt fra engelsk, og å gå fra vissheten om at jeg ikke likte disse til konklusjonen om at fantasy ikke fungerer på norsk, er mildt sagt lite holdbar. 

Enda værre er det selvsagt fordi jeg selv drømmer om å skrive fantasy - på norsk. Jeg mener, hvem er det egentlig jeg tror skal lese boka mi, om ikke engang jeg selv leser norskskrevet fantasy? Og hvor har jeg fått den fra, denne tanken om at det ikke fungerer, når jeg med Song for Eirabu som eneste unntak, ikke engang har forsøkt meg på det? 

Derfor begynte jeg i går oppgaven med å orientere meg. Hva finnes egentlig av norsk fantasy, skrevet for voksne? Jeg fant blant annet fram til dette innlegget som Thomas Gramstad hadde i Bok og Bibliotek nr. 3, 2005 som hjalp meg et skritt på vei. 

Og ga meg et nytt spark i magen:

«Det finnes eksempler på historieløs ungdom som skryter av at de aldri leser fantasy på norsk, kun på engelsk, og da selvsagt kun anglo-amerikansk tolkiensk fantasy.» 

Historieløs ungdom, der har du meg altså. (Vil ikke påstå jeg bare leser tolkiensk fantasy. Men anglo-amerikansk - det stemmer.)

Derfor har jeg nå plutselig fått et leseprosjekt for 2012. Jeg skal lese fantasy originalt skrevet på norsk. For voksne. Gode tips mottas med takk.