Lesespråk: Engelsk
Lesesituasjon: På toget, på senga, i sofaen - i løpet av to dager
Hvordan kom boka til meg?
Jeg fikk to Trivial Pursuit spill i julegave. I romjula ble det ene byttet i en bunke bøker. Dette var en av dem
Hvorfor leste jeg den akkurat nå?
Siden oktober har jeg stort sett bare lest Steven Eriksons bøker i Malazan Books of the fallen serien. Nå var jeg fast bestemt på å lese noe annet før jeg begynte på bok sju, og denne lå langt nok opp i bunken til å bli valgt. Dessuten er den i pocketformat, og jeg ville ha noe som var lett i veska på toget.
Jeg begynte å skrive om The summer without men i positive vendinger, men stusset over merkelige forbehold som snek seg inn i det jeg skrev. Summen av alle forbeholdene ledet til innsikt:
«Den eneste grunnen til at jeg skriver dette er bra, er at jeg har lest mange andre si det er bra.» Og da må det jo være sånn, eller?
Nei, det må det selvsagt ikke. The summer without men representerer en type fortelling jeg vanligvis får en vond smak i munnen av. Kvinne møter motgang, kvinne søker et fellesskap med andre kvinner, kvinne finner der trøst og styrke, kvinne kommer ut på den andre siden tryggere på seg selv og sin egen individualitet. Sant nok, Siri Hustvedt gjemmer den klassiske historien bak et ferniss av intellektualitet og et atskillig bedre språk enn disse historiene pleier komme i, men for meg hjelper det lite. Jeg plasserer den i samme bås som Secret Life of Bees og Nå vill jeg synge deg milde sanger, begge bøker jeg faktisk kastet da jeg hadde lest dem fordi jeg var sikker på at jeg aldri, aldri, aldri ville lese dem igjen, og bare fullførte første gang på ren trass.
Okei, nå er jeg urettferdig. The summer without men er mye bedre enn begge disse bøkene. Hustvedt vet helt klart hva hun holder på med, og da mener jeg ikke selve skrivehåndtverket, selv om hun kan det også. Det jeg mener er at hun er fullt klar over at hun skriver «en av disse» historiene, og hun gjør det med en viss ironisk distanse og med atskillig færre adjektiver enn andre bøker jeg har lest og vil sette i samme bås. Boka gir meg aldri flau smak i munnen, men den gir meg heller ikke mye annet. Jeg satt underveis og tenkte «so what?» til hva hovedpersonen gikk gjennom, og jeg vet med meg selv at denne boka kommer til å være glemt innen året er omme. Det skal liksom være femnisitisk, men for meg er dette bare «bullshit», på dårlig norsk. Den eneste boka jeg på stående fot kan huske å ha likt der det et slikt kvinnelig fellesskap er sentralt, er The Golden Notebook av Doris Lessing. For å låne terminologi fra sportens verden: Den er i en helt annen liga enn The summer without men, og var fjorårets store leseopplevelse for meg.
Og en annen ting:
Jeg ga kanskje ikke denne boka en virkelig sjanse ved å lese den midt inne i en fantasyserie. Gjennom hele lesingen har jeg vært utålmodig og ventet på å bli ferdig så jeg kunne begynne på den boka jeg egentlig vil lese. Så hvorfor kunne jeg ikke bare begynt på den med en gang?
Ofte når jeg leser fantasy, kommer jeg på et eller annet tidspunkt til et sted der det føles nok, der jeg trenger å lese noe med mer substans, eller ihvertfall, en annen substans. Kanksje trodde jeg at jeg var kommet til det punktet nå? Kanskje overbeviste jeg meg selv for et øyeblikk om at Siri Hustvedt er «ordentlig» litteratur, mens fantasy bare er «underholdning», og at etter tre måneder var det på tide å lese noe seriøst igjen?
Hvis det er grunnen, kan jeg ikke kalle meg selv noe annet enn en snobbete idiot.
Faktum er: Malazan books of the Fallen gir meg veldig mye mer mens jeg leser enn det The summer without men noengang var i nærheten av å gjøre. Midt inne i alt blod og gørr, magi og fantastiske skapninger, guder og halvguder og nøye oppbygde plot og spenningskurver, greier Steven Erikson si mye mer om det å være menneske enn det Hustvedt gjorde i denne boka. (I rettferdighetens navn: Han har også veldig mye større plass å gjøre det på, jeg har lest over 6000 sider så langt…). Visst er det fantasy, visst er det fullt av overnaturlige hendelser, humor og vold, men samtidig er det en måte å se på verden på som jeg som leser hele tiden må ta stilling til og som får meg til å tenke. Og det er de bøkene jeg liker best, bøkene som får meg til å tenke videre, spørre meg selv "hva om...?" og som er med meg hele veien også når de ikke er oppslått foran øynene mine.
Og skal vi først snakke om feminisme: Jeg tror aldri jeg har sett kjønnene så likestilte som de er i dette fantasy-universet. Men akkurat det fortjener sitt eget innlegg som får komme ved en senere anledning.
Fantastisk innlegg!
SvarSlettJeg har verken lest The summer without men, eller noe av Steven Erikson, men jeg føler at jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver her allikevel. Dette med å ta seg selv i å nesten lovprise en bok man egentlig ikke likte, fordi man har en delvis ubevisst oppfatning om at man burde like den, har jeg også tatt meg i et par ganger.
Kjenner også at det stikker litt i meg når du sier dette om boksnobberi; for der har jeg også vært - droppet en fantasybok, fordi jeg følte jeg burde lese noe "ordentlig" litteratur. Usikker på om det er et ekte behov: eller et uttrykk for snobberi.
Jeg tror kanskje at dette er en bok som menn med et relativt men ikke alt for åpent sinn har størst utbytte av å lese. Jeg valgte den fordi tittelen fenget, og fordi det åpner opp en verden som er totalt fremmed som en skjeggebust som meg.Nei, det er ikke den beste boken jeg har lest, jo, historien var fengende nok til at jeg leste den ganske raskt, men nei, jeg ble ikke grepet av den. Det jeg fikk med meg, likevel, var det å få utvidet litt mitt syn på tilværelsen, og da har vel forfatteren oppnådd noe. Blant annet oppnådde jeg å innse at jeg er glad jeg er mann ;)
SvarSlettHei! Akkurat sånn var denne for meg også, jeg kåret den faktisk til "Årets skuffelse". Tror ikke du ville hatt noe mer utbytte av å lese den selv om du ikke hadde higet etter å gå videre i fantasy-verden; vær heller glad for at du visste at noe mye bedre ventet på deg!
SvarSlettKanskje har du rett, Geir, at boka ironisk nok er mer givende for en viss type menn enn den er for kvinner. Jeg vet ikke. For meg slo den inn åpne dører og jeg møter den hovedsakelig med likegyldighet. Men som du sier: Du leser den og innser du er glad over å være mann. Jeg leser den og tenker: Hvis dette er definisjonen på å være kvinne, hva er jeg da? For dette er ikke min verden, og kanskje er det nettopp derfor jeg ikke liker den: Det overdrevet og ensidig feminine er ikke min greie.
SvarSlettHaruhi: Jeg vet ikke om behovet for å lese noe annet enn fantasy til vanlig er snobberi fra min side. Så lenge det kjennes som et behov, en rastløshet når jeg leser som må tilfredsstilles med noe annet, synes jeg ikke det er det. Som regel har jeg brutt opp slik serielesing med faglitteratur av et eller annet slag og tenker at det kanskje handler om et behov for å minne meg på hvordan den virkelige verden fungerer når jeg er i ferd med å drukne i fiksjonen. Problemet denne gangen, og det som får meg tl å tro at det akkurat nå dreier seg om snobberi, er at jeg denne gangen egentlig ikke følte dette behovet for påfyll av noe annet, men tvang meg selv til å gjøre det likevel. Da er plutselig snobberi et nærliggende ord, og det irriterer meg at jeg greide overbevise meg selv, for jeg er en ivrig forsvarer av fantasysjangerens kvaliteter.
Berit: Alltid kjekt å høre andre være enige ;)
Jeg har ikke lest en eneste god omtale av denne boka
Slett, ikke snobberi, bare nordmenn og en litt pretensiøs Siri??
- men at du kaster bøker, det provoserer meg litt, det finnes jo utallige plasser du kunne gitt dem bort til glede for andre.
Okei, jeg skal moderere meg litt. Jeg har aldri kastet ei bok i søpla. Jeg burde kanskje skrevet "kastet ut". Begge bøkene havnet rett i posen som står ved siden av bokhylla mi. Posen der det er fritt fram for besøkende å forsyne seg, og som på et eller annet tidspunkt kjøres til Fretex. Om de selger eller kaster bøkene er jeg aldri helt sikker på, men jeg håper på det første.
SlettPuh, det var da endelig godt -))
SlettJeg kjøper ofte bøker på fretex, så de selges nok.
(nekter og forestille meg noe alternativ)
Hej Elisabeth
SvarSlettJeg var netop begyndt at læse "The summer without men" da jeg så dit indlæg - og både din mening og de andre kommentarer har spøgt i min bevidsthed mens jeg læste. Og nu har jeg læst den sidste side - og måtte for en gangs skyld forsøge mig med litterær argumentation :)
Jeg tror det er en bog som fænger forskelligt - alt efter hvordan man kan relatere (alder, køn, erfaringer osv). Jeg er uenig i karakteristikken "Kvinne møter motgang, kvinne søker et fellesskap med andre kvinner, kvinne finner der trøst og styrke, kvinne kommer ut på den andre siden tryggere på seg selv og sin egen individualitet". Det er for banalt. I stedet har jeg læst den som både en distanceret og samtidig selvironisk refleksion og udstilling af livets ironi og både forudsigelighed og tilfældighed i alle aldre. Hovedpersonens situation ændrer sig jo ikke ved hjælp af de forskellige kvinder hun møder i løbet af sommeren, men ved at der bare går noget tid - tid til at reflektere, huske, mindes og afklare. Jeg besluttede mig bevidst for ikke at lade mig farve af hverken de gode anmeldelser på omslaget eller af dit indlæg og jeg har både smilet, nikket og rynket panden inde i mig selv mens jeg læste - fordi pointen eller følelsen forfatteren med få ord beskriver (eller overdriver) er smukt formidlet og genkendeligt. Jeg mener ikke at hovedpersonen Mia bruger alle de andre kvinder som terapi - i stedet bruger forfatteren de forskellige kvinder omkring Mia til at fortælle om livets start, midte og slutning som pige og kvinde - og hvad der gentages igen og igen på nye måder.
Det er den første bog af Siri Hustvedt jeg har læst - og bogens mange litterære referencer og intellektuelle indskud stiller store krav til læserens boglige dannelse (min i hvert fald).
Derudover synes jeg det var forfriskende med den dialog som Siri Hustvedt har kørende med læseren via Mia - det punkterer den lidt selvhøjtidlige og noget litterære luft i bogen.
(og jeg giver normalt bøger væk som jeg ved jeg ikke vil læse igen - dog er jeg ret sikker på, at denne bog vil finde en plads i den permanente samling ^^)
Takk for en strålende kommentar, Kirsten! Jeg begynte å svare på den her, men endte med å flytte den opp i et eget innlegg fordi jeg synes flere burde lese den. Håper du tilgir meg for det? ;)
SlettVille bare understrege at jeg ikke bedømmer om smag, men at jeg ikke opfatter den som feministisk af den trivielle eller bombastiske slags :P
SvarSlettNei, bombastisk er den helt klart ikke. Men for meg var den triviell - enkelt og greit fordi den ikke berørte meg.
SlettDenne boken likte jeg heller ikke noe godt, jeg syns hovedpersonen var så utrolig selvhøytidelig og selvsentrert. La den fra meg midtveis. Som du sier, det ligger et ferniss av intellektualitet over det, men det hjalp ikke for meg heller. Leste heller Anne Enright's The Forgotten Waltz, og syns det er en bedre og mye sprekere skildring om utroskap!
SvarSlett