Ethan Gilsdorf - Fantasy freaks and gaming geeks

På vei ut fra biblioteket, ett minutt på stengetid, tok jeg et raskt overblikk over hylla jeg gikk forbi og så denne boka. Tittelen var nok til at jeg bråstoppet, snudde og gikk tilbake til låneautomaten. Det så ut til å være midt i smørøyet av det jeg er opptatt av akkurat nå. Hvorfor fantasy, er spørsmålet, og jeg var på biblioteket for å levere svaret til en litteraturteoretiker og hente svaret fra en forfatter. Med denne boka fikk jeg nerdens synsvinkel med på kjøpet. 

Ikke for at jeg trenger ei bok for å finne den. Å lese Fantasy freaks and gaming geeks føltes kjapt som å komme hjem. Jeg tror den bekreftelsen var hovedgrunnen både til at jeg lånte boka, og til at jeg begynte å lese den med en gang. Da jeg var ung og dum, ville jeg ikke for noe i verden innrømme at jeg var en geek. Det er lenge siden jeg er kommet over den villfarelsen. I dag kan jeg fint si at jeg geeky, men paradokset er at mine nærmeste venner alle er fra den tida jeg ikke ville innrømme det, så ingen av dem er det. Det finnes en hel masse ting jeg er opptatt av som jeg ikke kan diskutere med dem fordi de ikke kjenner referansene. Og det er der fascinasjonen for bøker som dette ligger.

Ethan Gilsdorf tilbragte ungdomstida på 70- og 80-tallet med å spille Dungeons and Dragons (D&D). Da han begynte på High School, ville han bytte ut nerdeimaget, og kuttet alle bånd. Nå er han passert 40, og er på en quest for å finne tilbake til nerdekulturen. Han spiller D&D igjen, han drar på LARP (live action roleplaying), spiller World of Warcraft, besøker Dragon*Con og reiser til og med til New Zealand for å se stedene der Lord of the Rings filmene ble spilt inn. I bunnen en skepsis, dette er noe han har vokst fra, men samtidig en respekt for den genuine interessen hos folkene han møter. Målet: Å finne ut om det bare er virkelighetsflukt som lokker med disse fiktive universene folk bruker tida si på, eller om det er noe mer.  

Jeg kan kjenne igjen følelsen. Det å ville distansere seg og si: sånn er ikke jeg. Som å se TV-serien Big Bang Theory og konkludere med at sammenlignet med dem, er jeg ikke geeky i det hele tatt. Men den holdningen fungerte ikke med denne boka fordi jeg tok alle referansene. Når Gilsdorf spiller på Ringens Herre sitater, vet jeg akkurat hva han mener. Når han siterer Monty Python, kan jeg sitatene ordrett uten å lese dem. Når han skriver om stedene han besøker i World of Warcraft universet, vet jeg akkurat hvordan det ser ut der. Det er som følelsen jeg hadde da jeg var i København og møtte ei gruppe mennesker fra mitt WoW guild for første gang: Jeg hadde ikke møtt dem før, men det kjentes umiddelbart som om vi hadde vært venner bestandig fordi vi delte de samme referansene. Bare det å være på fest der flere enn meg kunne sitere hele Monty Python sketcher ordrett, og gjorde det… Det er ingen tvil om at det er blant nerdene jeg finner «mine» mennesker. Hadde jeg innsett det tidligere, hadde jeg sannsynligvis også spilt vært en av dem som spilte D&D og deltok på live rollespill.

Så mye ny innsikt vil jeg ikke påstå at denne boka ga meg. Innimellom er den flåsete, og jeg hadde i grunnen fått nok ei god stund før jeg kom til siste side. Men det var deilig å lese om nerdekulturen fra en som ville den vel og så etter de positive effektene. Og det er alltid deilig å kjenne seg smart ved å ta mer eller mindre obskure referanser.

Når litteratur (ikke) blir virkelighet

Det siste halve året har for meg vært et fantasy-halvår. Det begynte med at jeg startet på serien Malazan Books of the Fallen, men underveis har det dratt med seg mer. I det siste har jeg begynt å lete fram bøker og tekster om fantasy også. Planen er at det kommer et mer omfattende innlegg om akkurat det om ikke lenge.

I dag skal jeg bare dele en link. I en artikkel på smithsonianmag.com hevdes det at dagens negativt vinklede science-fiction fortellinger, som for eksempel The Road, faktisk kan hemme vitenskapelig fremskritt. SF-forfatter Neal Stephenson "fears that no one will be inspired to build the next great space vessel or find a way to completely end dependence on fossil fuels when our stories about the future promise a shattered world."


Litt senere i artikkelen står det: 

Denise Caruso, a science policy researcher at Carnegie Mellon University, agrees that “science fiction helps [scientists] think about how the work they’re doing might eventually turn out.” It can even help them think about morality. Worldbuilding, she says, helps people anticipate how innovations might be used for good or ill in daily life.

At dagens teknologi påvirker science-fiction historier, er selvsagt. Men jeg må innrømme at jeg ikke har tenkt stort over at det også kan være motsatt.


Les hele artikkelen her.

Olof Lagercrantz - Om konsten att läsa och skriva

Det finnes bøker som når jeg leser dem vrenger innsiden ut. Plutselig sitter jeg der med alle nervetrådene på utsiden, og bare det at noen annen kommer inn i rommet jeg befinner meg i, kjennes som et overgrep. Alt jeg vil er å lukke øynene, stenge ute alle de hverdagslige tingene rundt meg, være til stede i følelsen av ordene jeg akkurat har lest og bli der til alt har returnert til normalen igjen.

Jeg vet ikke om jeg greier forklare hvorfor dette var ei sånn bok. Det er ei bok som har blitt anbefalt meg utallige ganger. Alltid når det er snakk om bøker som handler om å skrive, er dette en av dem som nevnes først. Hvorfor jeg aldri har fulgt anbefalingene, handler mest om tilfeldigheter, tror jeg, på samme måte som det var en tilfeldighet at jeg leste den akkurat nå. I går på Norli lå den på et bord rett foran meg og jeg la merke til den fordi jeg likte designet. Jeg tenkte: Ja. Den. Gikk til kassa og betalte, glemte helt det jeg egentlig var der for å se etter. 

Jeg har lest den i ett. Det var ei helt annen bok enn jeg hadde forestilt meg. Jeg var ikke forberedt på at den skulle treffe meg som den gjorde. Jeg skal lese den igjen snart, saktere. Kanskje kan jeg da si noe tilnærmet fornuftig om den. Akkurat nå kan jeg bare si: Ja. Akkurat sånn. Ei bok som handler om å møte tekst. Ikke med akademisk distanse, analyse og grundighet, men med tilstedeværelse i teksten og enorm respekt for ordet. Akkurat sånn det det bør være.

Jari Järvelä - Zombie

Sider: 184
Lesespråk: Norsk
Lesesituasjon: Relativt uforstyrret i løpet av et par dager
Hvordan kom boka til meg? 
Som anmeldereksemplar fra forlaget.
Hvorfor leste jeg den akkurat nå?
Fordi jeg har fått boka for å anmelde den, føler jeg en viss forpliktelse til å lese den kjapt. Men jeg sa ja takk fordi jeg hadde lyst til å lese den, så det er ikke akkurat et offer.

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg av denne boka. Ingenting, er nok nærmest sannheten. Jeg hadde hverken hørt om boka eller forfatteren, og baksideteksten maler et smått absurd bilde. Italiensk sportsjournalist landsforvist av mafiaen, dømt til å dekke finsk fotball, og tar ekstrajobb på pizzeria med en innhaver som kaller seg Don Juho. Dette blir enten eller, tenkte jeg. Enten magisk eller massivt mageplask, men jeg var nysgjerrig nok til å ville finne det ut.

Jeg kan si med en gang: Mageplask ble det ikke. Det tok meg litt tid å komme inn i den, men plutselig var jeg akkurat der jeg skulle være, i Finland sammen med en utilpass italiener. Jeg flirer godt av hans observasjoner av og nikker gjenkjennende. Ikke fordi jeg vet noe særlig om finner, men fordi forskjellen mellon nord og sør er like relevant for Norge som for Finland, forsterket av at landene her omtales som Øvreland og Nedreland.

"Rommene var planlagt sånn at de var lettvinte å holde i orden. Mange rettvinklede former. Mange oppbevaringsplasser. De rettvinklede hyllene, de rettvinklede kurvene og skuffene i de rettvinklede skapene skånet øynene for tingene som ikke lystret rettvinkletheten. De runde, buede tingene. Tingene som ikke kunne stables oppå hverandre. I avisene i Øvreland stod det reportasjer om hvordan man blir kvitt umake sokker. Illustrerte veiledninger om hvor lurt det er å ofre en helg i begynnelsen av ferien til å samle alle tingene i hjemmet på gulvet og nådeløst kaste de unyttige. I et gjennomsnittshjem er det 10 000 ting. To av tre ting er unyttige for mennesket, de er rett og slett skapfyll. Takene i rommene i Øvreland var lave, så man kom til med støvsugeren." 

Det er morsomt, men hverken påtatt eller hysterisk. I stedet ligger humoren i karakterskildringene og i kontrastene som aldri mer enn antydes. Forfatteren bare viser frem: Sånn er det her. Sånn er det der. Gir meg rom til å trekke slutningene selv, jeg liker det. Jeg begynner å legge merke til detaljer, blar fram og tilbake og sammenligner, gliser fornøyd med meg selv når jeg føler jeg forstår hva forfatteren vil og begynner å drømme om å skrive norskstil der jeg kan analysere teksten og være flinkis-jenta på første rad igjen. Dette er også en måte å bli engasjert i teksten på, jeg elsker å bli engasjert i tekst på denne måten, og i det jeg klapper sammen boka har jeg mest av alt lyst til å snakke med en annen som har lest den for å sammenligne oppfattelser.

For midt i forandrer plutselig boka seg. Fysisk forflytter vi oss fra Finland til Italia. Fortellerteknisk flytter vi oss fra tredjeperson til førsteperson. Språklig går vi over fra kortes etninger til et mer utbroderende språk. Kapitlene går over fra å hete "Liv" til å hete "Død" samtidig som hovedpersonen går over fra å være zombien tittelen antyder til å leve igjen.

Kontrastene blir så tydelige. Aller tydeligst: Den finske mannen som blir fornærmet over at ikke naboen hadde vett på å dø et annet sted enn hjemme slik at lekende barn slapp å se sykebilen. De italienske katakombene der lik stilles ut.

Jeg trodde konklusjonen skulle bli en annen da jeg stanget mot språket i starten av boka. Men underveis snudde skepsis til engasjement og begeistring. Det snudde omtrent samtidig som boka gjorde det. Jeg anbefaler gjerne. Og avslutter med ett sitat til, dette fra bokas andre del og ganske kraftig forkortet av meg:

Det som er vanskeligst for meg å gå med på, er at sola i Øvreland og Nedreland er én og den samme. På samme tid finnes det to sannheter, ikke én. (...) På en vanlig morgen i Øvreland smetter sola inn gjennom døråpningen på en kafé, fortsetter langs veggene bort til et hjørne, og hilser ikke på noen. Den parkerer bilen på en stor parkeringsplass. Når fire bilførere har ankommet plassen, har de parkert i alle hjørnene. (...) Min andre sol er ikke statist. Når den stiger inn i Himmelens rom, sparker den dørhalvdelene på vidt gap, utbasunerer god dag personlig til alle som er til stede, dytter til én, blinder en annen, får guttene til å hoppe på asfalten og portneren som er dømt til evig kromhet, til å jamre og strekke på ryggen.

Bengt Liljegren - Aleksander den store

Sider: 259
Lesespråk: Norsk
Lesesituasjon: Lest i fred og ro i løpet av to fridager
Hvordan kom boka til meg?
Ble kjøpt på mammutsalget
Hvorfor leste jeg den akkurat nå?
Jeg er alltid veldig motivert til å lese alt nytt som akkurat har kommet i hus. Hvorfor det ble denne over de andre mammutene, var nok mer tilfeldig. Et sted må man jo uansett begynne?


Jeg har alltid vært fascinert av historie, men det er først de siste årene jeg har lest noe særlig om antikken. Selvsagt har jeg hørt om Aleksander den store, men utover at han var makedoner og at han erobret perserriket, må jeg innrømme store hull i kunnskapen min om ham. Blant bunkene med mammutbøker på Tanum, plukket jeg opp denne og leste bakpå: "Historikeren Bengt Liljegren har analysert de antikke kildeskriftene, skåret bort legendene og mytene, og presenterer her den virkelige Aleksander 3. av Makedonia." Den setningen solgte boka til meg.

Men etter å ha lest boka, leser jeg også den setningen på en litt annen måte. For når du skreller vekk legendene og mytene, hva sitter du egentlig igjen med? Om denne boka er fasiten, er svaret en rimelig blodfattig oppsummering av navn og hendelser ramset opp kronologisk. Greit nok, jeg har fått et overblikk og vet mye mer enn da jeg begynte å lese, men jeg irriterer meg underveis over at jeg ikke synes boka er spesielt godt skrevet. Og den Aleksander jeg møter i teksten, er kun et navn fra historiebøkene, ikke et menneske.

Hva hadde jeg egentlig sett for meg? Generelt kan jeg si at de historiske bøkene jeg liker best, er de som greier sette ting i en sammenheng. Ofte vil det si å gå utover akkurat det som er emnet for boka for å tegne kulissene bedre og sette stemningen. Jeg liker å bli presentert for ulike teorier over hvordan hendelser kan tolkes, gjerne også dem som er mindre sannsynlige, fordi det sier noe om hvor lite vi egentlig kan vite sikkert. Jeg liker formidlere som kan fortelle med et lite snev av humor, som har øye for de kuriøse detaljene som setter farge og gjør personene det fortelles om til noe mer enn et navn på et papir. Ingenting av dette får jeg her, det er skrellet vekk sammen med mytene og legendene.

Lærdommen jeg tar med meg får bli som følger: Myter og legender kan jeg selv skrelle vekk underveis. Litt kjøtt på beinet gir langt bedre smak på suppa.

Årets mammuter

Jeg har en forestilling om at jeg har vært måteholden på mammutsalg de siste årene, men jeg tror det er en løgn jeg forteller meg selv for å framstå fornuftig. Faktum er ihvertfall at veldig mye av det som per i dag står ulest i bokhyllene mine, er mammuter jeg en gang trodde jeg hadde lyst til å lese.

I år tenkte jeg først at jeg ikke skulle kjøpe noe. Jeg har tross alt nylig flyttet til en leilighet som er dobbelt så stor som den gamle, og har nok av andre ting å bruke penger på akkurat nå. Men da mailene fra ulike bokhandler begynte å dukke opp med mammutkataloger, tenkte jeg at det skader jo ikke å se gjennom den.
Og mer skal ikke til for å ombestemme seg.

Det begynte med Historisk Atlas. Det har jeg hatt lyst på en stund, og benyttet sjansen nå. Når jeg først hadde opprettet en forhåndsbestilling, kunne jeg like gjerne legge på litt til. Forsvunne sivilisasjoner hørtes spennende ut, Norrøne Guder og Myter det samme (men etter å ha bladd litt i den, er jeg ikke så sikker lenger). Tanken var å unngå romaner denne gangen, jeg har allerede altfor mange jeg ikke har lest, men jeg greide selvsagt ikke det heller. Jotnens Hjemkomst av Andreas Bull-Hansen ble med fordi jeg har lovt meg selv å lese norskspråklig fantasy. Ikke forlat meg ble med fordi jeg har blitt minnet på at jeg vil lese Stig Sæterbakken, selv om jeg skulle ønske påminnelsen var av en hyggeligere art enn et dødsbudskap.

Og selv med bøker på vei i posten, måtte jeg jo innom Tanum rett ved der jeg jobber på mandag også. Det ble fire fagbøker til: Sagaspor, Marco Polo og Aleksander den store, pluss ei mer praktisk retta bok i Digital fotografering i praksis.

Da passer det godt at vi nå begynner å komme i orden, at leselysten er tilbake og at utestolen er godt plassert i solveggen.

Steven Erikson - Toll the Hounds

Sidetall: 1296
Lesespråk: Engelsk
Lesesituasjon: Veldig stykkevis og delt. Har hatt veldig lite tid til å lese denne måneden på grunn av flytting, så har stort sett bare blitt 20-minuttersøkter på toget. Men de siste 100 sidene ble lest i ett jafs.
Hvordan kom boka til meg?
Anbefalt av en venn, kjøpt til Kindle.
Hvorfor leste jeg den akkurat nå?
Bok nummer åtte i en serie jeg nå har lest omtrent sammenhengende siden september i fjor.


Kanskje er det fordi jeg har vært så overveldende positiv til resten, at forventningene har tatt overhånd. Kanskje er det fordi boka er lest i mange, mange, mange små porsjoner og jeg derfor aldri har fått ro og sammenheng. Mest sannsynlig er det boka i seg selv. Faktum er ihvertfall at denne åttende boka i serien, var en liten skuffelse i forhold til resten.

På en måte er det jo bare mer av det samme. Tråden plukkes opp igjen for karakterer vi har møtt tidligere, men ikke hørt om på en stund. Det tilfredsstiller «hvordan-går-det-med-XXX» behovet, men ikke så mye mer denne gangen. Jeg prøver å forstå hva jeg synes mangler, hvorfor jeg ikke bare er nesegrus og stum denne gangen også. Og det eneste jeg kommer opp med er at plottet er mye vagere i denne boka, og at det derfor er vanskeligere å få tak i hva som står på spill.

Og jeg tenker tilbake. Alle bøkene har mange parallelle handlingsforløp, men det har alltid vært én bestemt hendelse alt har beveget seg mot. De har alle hatt ett avgjørende punkt blinkende der framme som man kan tenke «enten går det sånn, eller så går det slik», og alle karakterene bruker boka til å posisjonere seg i forhold til denne hendelsen, som, når boka er slutt, er avgjort på en måte jeg ikke så for meg da jeg innbilte meg mitt enten-eller scenario i starten. Det er dette som gir bøkene drivkraft, dette som får meg til å lese videre, dette som får meg til å dras mellom sympatier for folk på begge sider av en konflikt og ikke vite hvem jeg ønsker skal seire i slutten. 

Jeg tenker videre, og det går opp for meg at denne hendelsen alt peker fram mot, i alle bøkene er et militært mål. Bok 1: Erobringen av Darujhistan. Bok 2: Å komme fram til Aren. Bok 3: Slaget ved Coral Bok 4: Det endelige slaget mellom the Malazans og Sha’iks rebeller  Bok 5: Det avgjørende slaget mellom Tiste Edur og Lether-imperiet Bok 6: Hærens hjemkomst til Malaz Island  Bok 7: Tavores hær invaderer Lether-imperiet. Så kan det sies at hva bøkene handler om knapt antydes av disse hendelsene. Men rent fortellerteknisk, er det dette som sørger for framdriften, og det er en hendelse av denne typen jeg savner i Toll the Hounds.

For her leser jeg videre og videre uten å ha noen aning om hva som skal skje. Etter bok fem, har handlingen blitt mer og mer abstrakt. Det er ikke lenger bare konflikt mellom ulike menneskegrupper eller raser. Gudene er involvert, med dem selve kreftene som holder verden sammen, og derfor blir plottet stadig mer filosofisk og vanskeligere å følge. Denne gangen føles det som om alt jeg har å gå etter er en vag ide om at Darujihstan er i fare, men jeg vet ikke hva trusselen er eller hvorfor den kommer akkurat nå, og jeg har ingen aning om hvordan de forskjellige karakterene stiller seg til dette. I tillegg er det klart at Anomander Rake forbereder seg på en konfrontasjon, men jeg får aldri grep om med hvem og hva han håper skal komme ute av den. Det gjør at jeg leser videre og videre uten noen bestemt forventning. Og jeg tror det er den forventningen jeg føler meg snytt for. 

Når det er sagt, det er jo ikke sånn at jeg har kjedet meg gjennom nesten 1300 sider. Det er fremdeles masse jeg koser meg med, selv om å kose seg neppe er rette ord for å beskrive følelsen av å lese en fantasyserie som blir bare mørkere og mørkere for hver bok. Jeg bare håper bok åtte var en bølgedal, og at bok ni er klar til å slå inn og feie beina vekk under meg igjen når jeg kommer så langt.