Jari Järvelä - Zombie

Sider: 184
Lesespråk: Norsk
Lesesituasjon: Relativt uforstyrret i løpet av et par dager
Hvordan kom boka til meg? 
Som anmeldereksemplar fra forlaget.
Hvorfor leste jeg den akkurat nå?
Fordi jeg har fått boka for å anmelde den, føler jeg en viss forpliktelse til å lese den kjapt. Men jeg sa ja takk fordi jeg hadde lyst til å lese den, så det er ikke akkurat et offer.

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg av denne boka. Ingenting, er nok nærmest sannheten. Jeg hadde hverken hørt om boka eller forfatteren, og baksideteksten maler et smått absurd bilde. Italiensk sportsjournalist landsforvist av mafiaen, dømt til å dekke finsk fotball, og tar ekstrajobb på pizzeria med en innhaver som kaller seg Don Juho. Dette blir enten eller, tenkte jeg. Enten magisk eller massivt mageplask, men jeg var nysgjerrig nok til å ville finne det ut.

Jeg kan si med en gang: Mageplask ble det ikke. Det tok meg litt tid å komme inn i den, men plutselig var jeg akkurat der jeg skulle være, i Finland sammen med en utilpass italiener. Jeg flirer godt av hans observasjoner av og nikker gjenkjennende. Ikke fordi jeg vet noe særlig om finner, men fordi forskjellen mellon nord og sør er like relevant for Norge som for Finland, forsterket av at landene her omtales som Øvreland og Nedreland.

"Rommene var planlagt sånn at de var lettvinte å holde i orden. Mange rettvinklede former. Mange oppbevaringsplasser. De rettvinklede hyllene, de rettvinklede kurvene og skuffene i de rettvinklede skapene skånet øynene for tingene som ikke lystret rettvinkletheten. De runde, buede tingene. Tingene som ikke kunne stables oppå hverandre. I avisene i Øvreland stod det reportasjer om hvordan man blir kvitt umake sokker. Illustrerte veiledninger om hvor lurt det er å ofre en helg i begynnelsen av ferien til å samle alle tingene i hjemmet på gulvet og nådeløst kaste de unyttige. I et gjennomsnittshjem er det 10 000 ting. To av tre ting er unyttige for mennesket, de er rett og slett skapfyll. Takene i rommene i Øvreland var lave, så man kom til med støvsugeren." 

Det er morsomt, men hverken påtatt eller hysterisk. I stedet ligger humoren i karakterskildringene og i kontrastene som aldri mer enn antydes. Forfatteren bare viser frem: Sånn er det her. Sånn er det der. Gir meg rom til å trekke slutningene selv, jeg liker det. Jeg begynner å legge merke til detaljer, blar fram og tilbake og sammenligner, gliser fornøyd med meg selv når jeg føler jeg forstår hva forfatteren vil og begynner å drømme om å skrive norskstil der jeg kan analysere teksten og være flinkis-jenta på første rad igjen. Dette er også en måte å bli engasjert i teksten på, jeg elsker å bli engasjert i tekst på denne måten, og i det jeg klapper sammen boka har jeg mest av alt lyst til å snakke med en annen som har lest den for å sammenligne oppfattelser.

For midt i forandrer plutselig boka seg. Fysisk forflytter vi oss fra Finland til Italia. Fortellerteknisk flytter vi oss fra tredjeperson til førsteperson. Språklig går vi over fra kortes etninger til et mer utbroderende språk. Kapitlene går over fra å hete "Liv" til å hete "Død" samtidig som hovedpersonen går over fra å være zombien tittelen antyder til å leve igjen.

Kontrastene blir så tydelige. Aller tydeligst: Den finske mannen som blir fornærmet over at ikke naboen hadde vett på å dø et annet sted enn hjemme slik at lekende barn slapp å se sykebilen. De italienske katakombene der lik stilles ut.

Jeg trodde konklusjonen skulle bli en annen da jeg stanget mot språket i starten av boka. Men underveis snudde skepsis til engasjement og begeistring. Det snudde omtrent samtidig som boka gjorde det. Jeg anbefaler gjerne. Og avslutter med ett sitat til, dette fra bokas andre del og ganske kraftig forkortet av meg:

Det som er vanskeligst for meg å gå med på, er at sola i Øvreland og Nedreland er én og den samme. På samme tid finnes det to sannheter, ikke én. (...) På en vanlig morgen i Øvreland smetter sola inn gjennom døråpningen på en kafé, fortsetter langs veggene bort til et hjørne, og hilser ikke på noen. Den parkerer bilen på en stor parkeringsplass. Når fire bilførere har ankommet plassen, har de parkert i alle hjørnene. (...) Min andre sol er ikke statist. Når den stiger inn i Himmelens rom, sparker den dørhalvdelene på vidt gap, utbasunerer god dag personlig til alle som er til stede, dytter til én, blinder en annen, får guttene til å hoppe på asfalten og portneren som er dømt til evig kromhet, til å jamre og strekke på ryggen.