Lesespråk: Engelsk
Lesesituasjon: Veldig stykkevis og delt. Har hatt veldig lite tid til å lese denne måneden på grunn av flytting, så har stort sett bare blitt 20-minuttersøkter på toget. Men de siste 100 sidene ble lest i ett jafs.
Hvordan kom boka til meg?
Anbefalt av en venn, kjøpt til Kindle.
Hvorfor leste jeg den akkurat nå?
Bok nummer åtte i en serie jeg nå har lest omtrent sammenhengende siden september i fjor.
Kanskje er det fordi jeg har vært så overveldende positiv til resten, at forventningene har tatt overhånd. Kanskje er det fordi boka er lest i mange, mange, mange små porsjoner og jeg derfor aldri har fått ro og sammenheng. Mest sannsynlig er det boka i seg selv. Faktum er ihvertfall at denne åttende boka i serien, var en liten skuffelse i forhold til resten.
På en måte er det jo bare mer av det samme. Tråden plukkes opp igjen for karakterer vi har møtt tidligere, men ikke hørt om på en stund. Det tilfredsstiller «hvordan-går-det-med-XXX» behovet, men ikke så mye mer denne gangen. Jeg prøver å forstå hva jeg synes mangler, hvorfor jeg ikke bare er nesegrus og stum denne gangen også. Og det eneste jeg kommer opp med er at plottet er mye vagere i denne boka, og at det derfor er vanskeligere å få tak i hva som står på spill.
Og jeg tenker tilbake. Alle bøkene har mange parallelle handlingsforløp, men det har alltid vært én bestemt hendelse alt har beveget seg mot. De har alle hatt ett avgjørende punkt blinkende der framme som man kan tenke «enten går det sånn, eller så går det slik», og alle karakterene bruker boka til å posisjonere seg i forhold til denne hendelsen, som, når boka er slutt, er avgjort på en måte jeg ikke så for meg da jeg innbilte meg mitt enten-eller scenario i starten. Det er dette som gir bøkene drivkraft, dette som får meg til å lese videre, dette som får meg til å dras mellom sympatier for folk på begge sider av en konflikt og ikke vite hvem jeg ønsker skal seire i slutten.
Jeg tenker videre, og det går opp for meg at denne hendelsen alt peker fram mot, i alle bøkene er et militært mål. Bok 1: Erobringen av Darujhistan. Bok 2: Å komme fram til Aren. Bok 3: Slaget ved Coral Bok 4: Det endelige slaget mellom the Malazans og Sha’iks rebeller Bok 5: Det avgjørende slaget mellom Tiste Edur og Lether-imperiet Bok 6: Hærens hjemkomst til Malaz Island Bok 7: Tavores hær invaderer Lether-imperiet. Så kan det sies at hva bøkene handler om knapt antydes av disse hendelsene. Men rent fortellerteknisk, er det dette som sørger for framdriften, og det er en hendelse av denne typen jeg savner i Toll the Hounds.
For her leser jeg videre og videre uten å ha noen aning om hva som skal skje. Etter bok fem, har handlingen blitt mer og mer abstrakt. Det er ikke lenger bare konflikt mellom ulike menneskegrupper eller raser. Gudene er involvert, med dem selve kreftene som holder verden sammen, og derfor blir plottet stadig mer filosofisk og vanskeligere å følge. Denne gangen føles det som om alt jeg har å gå etter er en vag ide om at Darujihstan er i fare, men jeg vet ikke hva trusselen er eller hvorfor den kommer akkurat nå, og jeg har ingen aning om hvordan de forskjellige karakterene stiller seg til dette. I tillegg er det klart at Anomander Rake forbereder seg på en konfrontasjon, men jeg får aldri grep om med hvem og hva han håper skal komme ute av den. Det gjør at jeg leser videre og videre uten noen bestemt forventning. Og jeg tror det er den forventningen jeg føler meg snytt for.
Når det er sagt, det er jo ikke sånn at jeg har kjedet meg gjennom nesten 1300 sider. Det er fremdeles masse jeg koser meg med, selv om å kose seg neppe er rette ord for å beskrive følelsen av å lese en fantasyserie som blir bare mørkere og mørkere for hver bok. Jeg bare håper bok åtte var en bølgedal, og at bok ni er klar til å slå inn og feie beina vekk under meg igjen når jeg kommer så langt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar