Thore Hansen - Drømmer, lengsler og mørke skoger

Det er samlesningsdag igjen, denne gangen har vi lest Drømmer, lengsler og mørke skoger.

Det er ei sår bok det her. Vi møter Smyrl, halvt skogmann og halvt menneske, som bor alene på et vertshus i Skogland. En gang pleide vertshuset være smekkfullt av gjester, men ikke nå. Nå kommer ingen, og Smyrl går gjennom dag etter dag helt alene i det store huset mens han venter på å få dø. Ikke akkurat lystig lesning, men det er stemningsfullt, vakkert og melankolsk.

Boka består av et knippe korte fortellinger som alle starter med at Smyrl ser noe i omgivelsene rundt seg som får ham til å huske. Smyrl har levd i over tusen år, og minnene er mange. Noen av fortellingene er ganske dramatiske, men alt fortelles i den samme litt neddempede tonen. Det det fortelles om skjedde for lenge siden, og mens jeg leser tenker jeg at tiden som har gått har skyllet over minnene og skurt bort alle skarpe kanter. Det som hele tiden oppleves som mest fremtredende, er den alltid nærværende skogen. Jeg ser den for meg, jeg kjenner lukta av den, godt hjulpet av Hansens illustrasjoner.

Akkurat nå er jeg stressa og litt sliten. Jeg har ikke helt tålmodighet med ei bok av den lavmælte typen som denne er. Det er litt synd, for jeg tror at om jeg hadde lest den på et annet tidspunkt ville jeg vært veldig begeistret. Den er ganske langt fra det jeg vil regne som min komfortsone innen fantasy, men den er fin. Stemningsfull og var og med et språk jeg kan seile på.

Akkurat nå, i min utålmodige tilstand, var jeg mest takknemlig over at den var så kort at jeg greide fullføre. Så urettferdig er verden.

Nye datoer samlesning

Jeg er ikke sikker på hvor mange som har planer om å være med å lese Våpensøstrene av Ingar Knudtsen. Men siden fredagen vi skal blogge om den nærmer seg, og både jeg og Knirk har problemer med å skaffe boka, tenkte jeg at vi kan gjøre en liten omstokking av datoer.

Boka som kommer etter denne er Drømmer, lengsler og mørke skoger: Fortellinger fra Skogland av Thore Hansen. Dette er ei bok på bare 134 sider som var å finne i barneavdelingen på mitt bibliotek. Den burde derfor ikke være veldig utfordrende å komme gjennom selv med litt kortere tid enn planlagt.

Jeg gir derfor følgende to nye datoer:
Thore Hansen - Drømmer, lengsler og mørke skoger: Fortellinger fra Skogland 31. august
Ingar Knudtsen - Våpensøstrene 7.september

Om noen allerede har lest Våpensøstrene og er klare til å skrive innlegg nå, publiser gjerne 24. august som planlagt, eller legg det på forhåndspublisering til 7. september.

Boka mi eksisterer ikke. Jeg vet ikke hvor den begynner eller hva den handler om. Jeg vil ikke vite hvor den slutter. Noen ganger, når jeg leser, kjennes det ut som om den er der, rett ved. Som når man prøver å huske et navn man har glemt. Man vet det finnes der inne et sted, men har glemt hvor man har lagt det. Kanskje er det den følelsen jeg leser for å finne. Følelsen av at nå, nå er det bare å sette seg ned for å skrive, så vil de komme. Ordene. De rette ordene. Ordene som setter det hele i gang. Jeg setter meg ikke ned for å skrive. Jeg gjør ikke det. Jeg sier jeg er en skrivende, men jeg skriver ikke. Ikke nå, ikke på lenge. Og når jeg skriver, blir det uansett bare helt feil. Det virker innøvd, kunstig. Det passer for bra sammen. Jeg skriver ikke, jeg poserer med bokstavene. Kunne like gjerne tatt et bilde sammen. Jeg i midten med armene jovialt rundt serifene og smilt kunstig, vist tenner. Et instagram. Se her hvor lykkelige vi er, jeg og bokstavene mine. Så fort kameraet peker en annen vei, er jeg usynlig. Bokstavene ignorerer meg og legger andre planer. Jeg har ikke styrken, viljestyrken, til å tvinge dem til å høre på meg. Ikke i dag heller.

Tanker om et meta-liv

"This was what was keeping me awake at night," Walter said. "This fragmentation. Because it's the same problem everywhere. It's like the internet, or cable TV - there's never any center, there's no communal agreement, there's just a trillion little bits of distracting noise. We can never sit down and have any kind of sustained conversation, it's all just cheap trash and shitty development. All the real things, the authentic things, the honest things are dying off. Intellectually and culturally, we just bounce around like random billiard balls, reacting to the latest random stimuli."           (s. 273 "Freedom", Jonathan Franzen)

Det begynte ikke her. Da jeg brettet eseløre på side 273 i Freedom, var det fordi tankene allerede var der, bare ikke like klart formulert. Å lese ordene var som å høre en bit i puslespillet klikke på plass, men jeg stoppet ikke opp, tok ikke pause, bare fortsatte videre på min ferd gjennom teksten.

Først etterpå, da jeg sluttet lese for dagen, begynte tankene å spinne videre. Ikke nødvendigvis i de samme banene som for romanens Walter, men fritt assosiert med sitatet som utgangspunkt. All the real things, the authentic things, the honest things are dying off. Og handlingen med å brette eseløre bare understreket det hele, men det skal jeg komme tilbake til.

I sommer var jeg med ei venninne til Milano. Hun hadde deltatt i en konkurranse på radioen og vunnet billetter for to personer til Madonna-konserten på San Siro. Jeg fikk være med.
Vi ventet lenge på at hovedpersonen skulle komme på scenen, men det øyeblikket det faktisk skjedde, var et av de øyeblikkene i livet da jeg plutselig kjente stemningen intenst i hele kroppen. Det plutselige mørket da flomlysene ble skrudd av, den enorme menneskemengden med all oppmerksomhet rettet i én retning, den messende musikken fra enorme høyttalere, alle italienerne rundt oss som reiste seg, skrek og danset så betongtribunen svaiet.
Der og da var jeg bare sanser. Lyd, lukt, syn, følelse. Nervøsitet for at tribunen ikke skulle tåle belastningen. Det sitret i hele meg, og i de få minuttene det varte, var det eneste jeg gjorde å suge inn stemningen.

Men sånn var det ikke for de fleste. Rundt meg ble mørket brutt av tusener på tusener av lysende mobilskjermer. Tusener på tusener av mennesker som allerede midt under opplevelsen forberedte seg på å fortelle om den.
Det er sånn hele tiden nå. Det trenger ikke en gang være noe så ekstraordinært som en påkostet stadionkonsert. Forrige helg var vi fire jenter med reker og hvitvin på terassen. Da bordet var dekket, måtte bildet knipses og legges på Facebook. iPad'en med bildet gikk på rundgang, så vi alle fikk se hvor fint bordet så ut før vi begynte å spise - bordet som stod ferdig dekket rett foran oss, men som vi heller så på skjermen...

Og det er nå jeg kommer tilbake til eseløret. For det at jeg brettet en flik på side 273 i Freedom, er et symptom på akkurat det samme. Jeg tenker blogging mens jeg leser. Jeg gjør det hver gang jeg leser ei bok nå. Det er et ekstra nivå, et metanivå som er der uansett hva jeg foretar meg. Det er en konstant iscenesettelse som ikke bare gjelder lesing, men alt jeg foretar meg. Det handler om ikke å være til stede i det en driver med. Om å gå glipp av opplevelsen fordi en står på utsiden med observatørblikk for å kunne fortelle om den.  

All the real things, the authentic things, the honest things are dying off. Jeg vil ikke at det skal være sant. Jeg vil tro på at det fremdeles finnes ekte opplevelser, sanne hendelser, mennesker som lever livet som liv, ikke som en fortelling. Jeg vil være et av de menneskene. Jeg vil tro på at det å skrive er en ærlig ting. At det å blogge ikke bare er posering.

Ønskeliste

Kjære julenissen, påskeharen, tannfeen eller deres shoppingassistenter!

Siden jeg hvert år litt før jul får beskjed om at det er kjedelig bare å ønske seg bøker, publiserer jeg her en liste over helt andre ting jeg ønsker meg etter å ha tilbragt kvelden med å snoke rundt i verdensveven.

1: Et av disse armbåndene fra www.thinkgeek.com
Enten Tolkien-varianten med "Not all who wander are lost" eller Lewis Carrol versjonen med "Sometimes I've believed as many as six impossible things before breakfast."
Eller begge. Jeg kan ikke helt bestemme meg.

2: Om du ikke vil gi meg poesi i bokform, hva med et format som kan henges på veggen? Dette diktet fra Rolf Jacobsen hadde definitivt fått plass på veggen hjemme hos meg.
Det kan kjøpes på www.diktogslikt.com
(For ordens skyld: Jeg fant denne sida gjennom at eieren sendte meg mail og spurte om jeg kunne nevne den på bloggen min. Og siden jeg synes bildene er tøffe, og jeg ønsker meg ett til jul, gjør jeg det - helt gratis.)

3: Okei, så du vil ikke gi meg ei bok, og heller ikke poesi på lerrett. Hva med en roman i posterformat? Igjen er det www.thinkgeek.com som er kilden. Det er kanskje ikke så lett å se på dette bildet, men denne plakaten inneholder samtlige av ordene i klassikeren The Time Machine. Ser kul ut på avstand for den som liker sånt, gir underholdning lenge til den som studerer den på nært hold.

4: Jeg har skrevet før en gang at jeg har for mange bøker til å ha nytte av bokstøtter. Men nå har jeg flere hyller og bedre plass, og disse bokstøttene fra www.etsy.com er rett og slett for kule til ikke å ønske seg. Sisyfos-arbeide på den ene sida, lese-latskap på den andre. Definitivt verdt å la noen bøker ligge på gulvet foran bokhylla for, om det skulle være nødvendig for å få plass.

5: Jeg er ikke sponset av www.thinkgeek.com, jeg lover. De har seg bare sånn at jeg er litt geeky og ønsker meg omtrent halvparten av alt det de selger. Og dette pennesplitt-kjedet er absolutt en av tingene jeg ville satt pris på å finne innpakket under et tre en gang rundt den mørkeste tida på året. Om noen skulle lure.





Vips, fem ønsker og ikke ett av dem ei bok. Teknisk sett ihvertfall. Jeg veit det er lenge til jul, men spør meg i november, og jeg har glemt alt jeg har sett i dag.

Hilsen Elisabeth, 31 år

Samlesning - Oppsummering bok 5

Bok fem i samlesningsprosjektet er lest og blogget om av tre personer, med en fjerde som ikke helt rakk fristen. Linker inn hennes innlegg i denne oppsummeringen når det kommer.

Det har vært litt ulike grader av begeistring i tidligere runder, men dette er første gang vi har vært helt uenige. Personlig synes jeg det er litt artig at akkurat de tingene jeg ikke likte med boka, er de samme tingene som fikk andre til å storkose seg med den. Det er vel så spennende å lese blogginnlegg fra folk som ser det på en annen måte, og jeg merker at jeg reviderer noen av mine egne synspunkter når jeg leser det dere andre skriver.

Knirk er veldig begeistret, og skriver i starten av sin omtale:
Det er den eneste boka hun har skrevet, men jeg ber henne nå innstendig om å skrive MER takk. For dette var formidabelt underholdende og brilliant bra.
Det begynte veldig bra, VELDIG BRA, da jeg forsto at den ene forfatteren av boka, Steingard Vada, er en fiktiv person. Det var så utrolig kult at jeg måtte bare sette meg ned og rope ut at det var GØY GØY GØY. Så satte jeg i gang og koste meg glugg i hjel gjennom bokas drøye 700 sider.

Også Siljeblomst har kost seg med boka, og skriver blant annet:

En annen ting som jeg likte veldig godt med Tilfeldigvis. Arial Footlights Forhistorie er verdenen som Fretheim har skapt. Den er bunnsolid med ulike land, folkegrupper og mytologier – og jeg simpelthen elsker gode og gjennomtenkte mytologier og univers! Det eneste jeg kunne ønsket meg var et kart, men det er bare en bagatell.  Ellers har jeg ikke lyst til å skrive så mye om handlingen, vil ikke avsløre for mye. Men det jeg kan si er at det er mye som skjer, det er spennende, interessant, morsomt, sjarmerende, provoserende og eventyrlig. Arial Footlights Forhistorie er rett og slett litt magisk!

Selv var jeg den eneste som var negativ denne gangen:

Når det er sagt: Boka tar seg opp mot slutten når Arial og alle menneskene han tilfeldigvis har møtt på sin vei faktisk får en retning å gå: De må samle og vekke alle elementalsteinene for å redde verden fra Kaos. De siste 300 sidene var boka mye vanskeligere å legge fra seg, men den effekten kom altfor sent for meg. Hadde det ikke vært for samlesningsprosjektet, hadde jeg neppe kommet så langt at jeg oppdaget det i det hele tatt.

Neste bok ut er Ingar Knudtsens Våpensøstrene fra 1987. Den er også utgitt i ny utgave i 1999, og er den første boka i Amasone-serien som på wikipedia omtales på følgende måte: en feministisk historisk fantasi, og en av de få norske bokseriene som kan sies å ha oppnådd kultstatus.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre, men jeg er i hvert fall spent på hva den har å by på. Bloggdato er 24.august.

Silje E. Fretheim - Tilfeldigvis, Arial Footlights Forhistorie

Femte bok i samlesningsprosjektet om norsk fantasy.

Når jeg satt meg ned for å skrive om boka, fikk jeg det ikke til. Det var en motstand der, noe som gjorde at jeg ikke kom i gang. Alt jeg skrev var bare tomprat, det hørtes ut som en skolestil av typen "og alle var enige om at det hadde vært en fin dag." Til slutt måtte jeg bare gi opp forsøket.

Det tok meg ganske lang tid å innse problemet, og da jeg plutselig skjønte hva det var, ble jeg rett og slett flau på egne vegne. Jeg kunne ikke ta teksten min seriøst fordi det jeg skrev var ren løgn! Fordi jeg har fått boka av forfatteren, følte jeg på et vis at jeg måtte like den for ikke å fornærme noen. Jeg har fått noen titler gratis fra forlag tidligere uten å ha følt den forpliktelsen, men det ble tydeligvis hakket mer personlig når det var forfatteren selv som sendte boka til meg. Selvbildet mitt slo sprekker - jeg lar meg påvirke mer enn jeg tror!

Sannheten er altså at jeg ikke er spesielt begeistret for Tilfeldigvis, Arial Footlights Forhistorie.
Så fort jeg innrømmet det for meg selv, ble det plutselig mye lettere å finne ut hva jeg skal skrive.
Jeg vet nemlig godt hva det er jeg ikke liker med teksten. To ting egentlig, og begge er helt grunnleggende valg forfatteren har gjort.
Med andre ord: når jeg ikke liker disse valgene, er det også umulig å like boka som helhet.

For det første har jeg store problemer med bokas navn. Hovedpersonen selv er oppkalt etter to skrifttyper. Landet han reiser til heter Landet og hovedstaden heter Hovedstaden. De fleste av menneskene han møter har litt små-corny navn, som for eksempel prinsesse Tostine Regine eller grev Gregorius Vintervarme. Jeg har en greie med navn. Navnet du setter på en person, sier noe om personen. Her opplever jeg navnene som smått humoristiske og karikerte. Det farger over på hvordan jeg oppfatter karakterene, og jeg greier ikke ta dem seriøst. Dette er selvsagt en smakssak mer enn det er en svakhet ved teksten, men for meg er dette et irritasjonsmoment som ødelegger opplevelsen.

Min andre "hangup" med boka, er jeg ikke sikker på om jeg vil avskrive som et spørsmål om smak. Og dette dreier seg om mulig om et enda mer grunnleggende valg enn navngivning. Hintet er allerede i tittelen: Tilfeldigvis, en tittel jeg opplever som særdeles passende.
Jeg har lyst til å kalle det oisann-prosa: Arial Footlight faller stadig inn i nye situasjoner og må reagere på disse. Han tar få bevisste valg som leder ham dit han havner. Og hver gang han står overfor et problem, løses alt ved hjelp av en beleilig tilfeldighet.

Det er selvsagt ikke tilfeldig at det er slik. Det viser seg jo også at den personifiserte Tilfeldigheten etterhvert spiller en ikke ubetydelig rolle i handlingen, men for meg hjelper ikke det.
Sant: Det virkelige livet styres av tilfeldigheter, og tilfeldighetene har sin plass også i litteraturen. Men når alt styres av tilfeldighet, forsvinner framdriften. De første 400 sidene var min eneste motivasjon for å lese videre at jeg skulle skrive om boka i dag. Hovedpersonen hadde ikke et prosjekt jeg måtte lese videre for å finne resultatet av, og når forordet allerede hadde fortalt meg at Arial Footlight ender opp som Informasjonsminister i Landet, blir ikke en gang alle situasjonene der han havner i livsfare spennende. Jeg vet jo at han overlever. Å lure på hvordan, er ikke for meg nok til å skape framdrift.

Når det er sagt: Boka tar seg opp mot slutten når Arial og alle menneskene han tilfeldigvis har møtt på sin vei faktisk får en retning å gå: De må samle og vekke alle elementalsteinene for å redde verden fra Kaos. De siste 300 sidene var boka mye vanskeligere å legge fra seg, men den effekten kom altfor sent for meg. Hadde det ikke vært for samlesningsprosjektet, hadde jeg neppe kommet så langt at jeg oppdaget det i det hele tatt.

Litt synd, for Fretheim har helt klart både et talent for dramatiske situasjoner og et blikk for de store verdensspørsmålene som dominerer i fantasysjangeren. Jeg liker også ideen med å skrive boka som en biografi over en fiktiv person i et fiktivt land (som er til forveksling likt Norge), med liksom-vitenskapelige fotnoter. Men som helhet fungerte ikke boka for meg.