Boka mi eksisterer ikke. Jeg vet ikke hvor den begynner eller hva den handler om. Jeg vil ikke vite hvor den slutter. Noen ganger, når jeg leser, kjennes det ut som om den er der, rett ved. Som når man prøver å huske et navn man har glemt. Man vet det finnes der inne et sted, men har glemt hvor man har lagt det. Kanskje er det den følelsen jeg leser for å finne. Følelsen av at nå, nå er det bare å sette seg ned for å skrive, så vil de komme. Ordene. De rette ordene. Ordene som setter det hele i gang. Jeg setter meg ikke ned for å skrive. Jeg gjør ikke det. Jeg sier jeg er en skrivende, men jeg skriver ikke. Ikke nå, ikke på lenge. Og når jeg skriver, blir det uansett bare helt feil. Det virker innøvd, kunstig. Det passer for bra sammen. Jeg skriver ikke, jeg poserer med bokstavene. Kunne like gjerne tatt et bilde sammen. Jeg i midten med armene jovialt rundt serifene og smilt kunstig, vist tenner. Et instagram. Se her hvor lykkelige vi er, jeg og bokstavene mine. Så fort kameraet peker en annen vei, er jeg usynlig. Bokstavene ignorerer meg og legger andre planer. Jeg har ikke styrken, viljestyrken, til å tvinge dem til å høre på meg. Ikke i dag heller.
Du skriver i alle fall godt om ikke å skrive!
SvarSlettJeg kjenner meg igjen i ordene dine. Jeg har en bok inni meg, men den kommer ikke ut. Den vil og vil ikke på en gang.
SvarSlettUansett hva du føler om boken din og hvordan du skriver den, skriver du vakkert her på bloggen. Og på en måte som får meg til å komme innom og lese det du skriver :-)
Når jeg ikke får til skrive noe annet, kan jeg i hvert fall blogge. Det hjelper litt, det også.
SvarSlettEg må bare seie som dei over, du skriv godt om denne kjensla.
SvarSlett(tidlegare bai/boklesebloggen)
Noe som virker på min inspirasjon er noen dager uten bøker, TV eller radio på et stille sted.
SvarSlettVar ei uke på ei hytte aleine i Danmark i fjor, det var fint. Men jeg må ha med meg bøker. For meg er det masse inspirasjon å hente i lesing også.
SvarSlett