Det er ei sår bok det her. Vi møter Smyrl, halvt skogmann og halvt menneske, som bor alene på et vertshus i Skogland. En gang pleide vertshuset være smekkfullt av gjester, men ikke nå. Nå kommer ingen, og Smyrl går gjennom dag etter dag helt alene i det store huset mens han venter på å få dø. Ikke akkurat lystig lesning, men det er stemningsfullt, vakkert og melankolsk.
Boka består av et knippe korte fortellinger som alle starter med at Smyrl ser noe i omgivelsene rundt seg som får ham til å huske. Smyrl har levd i over tusen år, og minnene er mange. Noen av fortellingene er ganske dramatiske, men alt fortelles i den samme litt neddempede tonen. Det det fortelles om skjedde for lenge siden, og mens jeg leser tenker jeg at tiden som har gått har skyllet over minnene og skurt bort alle skarpe kanter. Det som hele tiden oppleves som mest fremtredende, er den alltid nærværende skogen. Jeg ser den for meg, jeg kjenner lukta av den, godt hjulpet av Hansens illustrasjoner.
Akkurat nå er jeg stressa og litt sliten. Jeg har ikke helt tålmodighet med ei bok av den lavmælte typen som denne er. Det er litt synd, for jeg tror at om jeg hadde lest den på et annet tidspunkt ville jeg vært veldig begeistret. Den er ganske langt fra det jeg vil regne som min komfortsone innen fantasy, men den er fin. Stemningsfull og var og med et språk jeg kan seile på.
Akkurat nå, i min utålmodige tilstand, var jeg mest takknemlig over at den var så kort at jeg greide fullføre. Så urettferdig er verden.
Rakk ikke å skrive innlegget om boka i dag- dvs i går.. Det kommer i mårra, eller egentlig i dag!!! Hektisk dag og nå er det virkelig tid for å legge seg!
SvarSlettDa var innlegget klart! Kanskje det var utålmodigheten som grep meg også, og gjorde meg mer irritert enn imponert? Som deg føler jeg at jeg ikke har ytt boka rettferdighet- får sjå om inntrykket kan rettes opp litt ved å lese et par av de andre Skogland-bøkene..
SlettVåpensøstrene er underveis, skal prøve å rekke lesing og blogging til fredag!
Nå har jeg fått Våpensøstrene, men ikke Tore Hansen. Rare biblioteket. Gleder meg litt til Hansen jeg. Innbilder meg liksom at jeg liker han.
SvarSlettDet mistenker jeg også at du vil gjøre. Jeg har fremdeles ikke fått Våpensøstrene, så begynner å tro jeg kommer til å bli forsinket med den. Men vi får se.
SlettHvorfor leste dere ikke første boken i serien? Ja, det lurer jeg på i kveld :) Jeg har lest den første boken i år og må si jeg likte den veldig godt.
SvarSlettTja, si det. Tror jeg valgte denne fordi den var enkeltstående. Den er jo egentlig ikke en del av selve serien, bare fra samme univers. Pluss at jeg syntes det var fint å ha med ei bok i samlesningen som bestod av flere fortellinger, ikke en lang tekst. (Men etter å ha lest den, synes jeg forsåvidt den like gjerne kunne vært kalt en hel tekst som en samling fortellinger.)
SlettJeg synes boken var nydelig! Akkurat passe melankolsk og var. Nå har jeg lyst til å lese resten av Skoglandserien :-)
SvarSlettDu hadde rett der - jeg synes boka var veldig veldig fin. Men jeg kjenner igjen det du skriver og det er interessant (og litt skummelt) at leseropplevelser til de grader kan være påvirket av hvor man selv er i livet. Jeg har lest bøker selv som har gitt meg kløe, men som jeg vet at jeg hadde likt utrolig mye bedre hvis jeg ikke hadde vært så utålmodig. Jeg kjenner ofte at jeg må følge litt magefølelse og lyst når jeg skal lese bøker, f.eks. når det gjelder det å lese tyngre kontra lettere litteratur - jeg må ha variasjon.
SvarSlettJa, kjenner meg igjen i det å ønske meg variasjon. Har også lurt på om jeg ikke burde ha valgt ut første boka i Skogland-serien i stedet for denne. Men jeg kan jo lese den en annen gang. En gang jeg er litt mindre stressa.
Slett