Hva jeg leser og hva jeg har lyst til å lese går i bølger. Etter en januarmåned i realismens tegn, er all entusiasmen plutselig samlet om det fantastiske.
Det er to grunner til det:
Den ene er selvsagt at vi nå er i gang med samlesning av norsk fantasy igjen. Jeg leste ut den første boka i går, men omtalen får vente til bloggdato 11. mars. Gleder meg allerede til å lese hva andre skriver om den. Kan vel røpe såpass som at jeg ikke har samme problemet her som jeg hadde med Storm i juni, denne gangen har jeg en hel masse jeg har lyst til å si. Så da må jeg bare finne tid til faktisk å skrive det ned. Jeg har nesten to uker på meg, så det burde gå bra.
Den andre grunnen kom litt mer overraskende på meg.
Faste lesere vil kanskje huske at jeg i fjor dro på fantasy og SF kongress i Sverige. Det var veldig gøy, og med med mindre noe uforutsett skjer, har jeg planer om å gjøre det samme i år. (Noen som vil være med forresten? Dere kan lese mer om arrangementet her.)
Men: Denne reisen har nå fått en konsekvens jeg ikke forutså. I Sverige møtte jeg nemlig noen andre nordmenn, og de inviterte meg nylig til å være med å planlegge den norske utgaven av kongressen, nemlig Norcon27. Dermed tilbragte jeg forrige helg i Oslo på idedugnad der planleggingen av programmet for høstens kongress startet.
Jeg skulle gjerne allerede nå sagt "hold av datoen...", men det kan jeg ikke. Før æresgjesten er på plass, vil ikke datoen spikres, men så fort det er klart annonseres det på nettsida jeg linket til over her. Det som er sikkert er at det blir i Oslo en gang i løpet av september/oktober, og basert på alle ideene jeg var så heldig få høre på et tidlig tidspunkt, kommer det til å bli knallbra! Foreløpig er jeg bare hemmelighetsfull, dette er ikke mine hemmeligheter å røpe, men jeg dro fra møtet superinspirert.
Og endte opp med å bestille følgende to bøker på nettet:
Dette er litteraturteoretiske bøker som diskuterer sjangrene historisk og i lys av ulike tolkningsmetoder, men de ser likevel ikke ut til å være spesielt tungleste. Jeg har merket meg at min interesse fra fantastisk litteratur i løpet av fjoråret beveget seg bort fra å bare handle om å lese den, nå vil jeg også lese om den. Har så vidt begynt på fantasy-varianten av disse to, og foreløpig ser det ut til å være midt i blinken. Akkurat det jeg lette etter! Regner med at omtale i en eller annen form kommer etterhvert.
onsdag 27. februar 2013
søndag 24. februar 2013
Irène Nèmirovsky - Storm i juni
Dette er ei bok av typen jeg ikke ville skrevet om hadde det ikke vært for Lines lesesirkel. Det er godt mulig jeg ville lest den uansett, jeg har tross alt hatt så lyst til det at jeg på et tidspunkt har kjøpt den, men uten lesesirkelen hadde det vært en tittel jeg hadde forbigått i stillhet.
Betyr det at jeg ikke liker den?
Nja, den tar ikke plass blant favorittbøkene for å si det sånn, men jeg har heller ingen problemer med å se litterære kvaliteter mens jeg leser. Når jeg sier jeg ikke ville skrevet om den, er det fordi jeg i løpet av boka ikke møter noe som motiverer meg nok i den ene eller andre retningen til å skrive om det. Jeg stiller meg rett og slett ganske likegyldig til teksten. Men i dag er det lesesirkelen som fungerer som motivator, dermed blir det en form for omtale likevel.
Boka var ment å være en historie i fem deler kalt Suite Francaise, men Nèmirovsky rakk bare fullføre de første to før hun ble myrdet av nazistene. Den første delen, Storm i juni, er en samling historier om en rekke ulike mennesker som flykter fra Paris når tyskerne kommer. Del to, Dolce, forteller om et lokalsamfunn gjennom de tre månedene et tysk kompani er stasjonert der.
Den første delen var seig å komme gjennom. Det var så mange personer å forholde seg til, og konsentrasjonsevnen strakk ikke til i oppgaven med å skille dem fra hverandre. Dermed ble det mye blaing fram og tilbake mens jeg mumlet "hvem er du igjen". Perspektivet kjennes som det befinner seg et sted høyt, høyt oppe. Man ser alle menneskene som myldrene maur langs en sti, det zoomes inn på tilfeldige steder og vi får høre historiene derfra, men jeg føler aldri jeg kommer nær nok til at historiene tar meg. Det hjelper ikke at menneskene som skildres stort sett fremstår som griske og usympatiske, jeg bryr meg egentlig ikke om hvordan det går med dem. (Jeg er langt mer kynisk når det gjelder romankarakterer enn virkelige mennesker. Om forfatteren ikke har gitt meg noen som helst grunn til å heie på dem, synes jeg alt negativt som skjer dem bare er til pass for dem.)
Bare unntaksvis greier teksten sparke meg i magen, gi meg følelsen av desperasjonen og absurditeten som ligger i denne marsjen. Ironisk nok er det i de fleste tilfellene naturskildringene som gir denne effekten: Kontrasten mellom de dramatisk hendelsene og naturen som viser seg fra sin mest sommerlige side. Naturskildringene tvinger tankene over på late sommerdager, summende humler, grønt gress og solslapp kropp, mens det som faktisk skjer er noe helt annet.
Den andre delen har en mer klassisk romanform, og var også mye lettere å lese. Her kommer man tettere på, det er færre mennesker å holde styr på og karakterene blir menneskeliggjorte, de får både postitive og negative sider. Nèmirovsky skildrer hvordan en landsby forholder seg til tyskerne som blir stasjonert der. Først med hat og skepsis, men gradvis begynner landsbyboerne å se tyskerne også som enkeltmennesker, ikke bare fiender. Det er denne dualiteten i blikket landsbyboerne har på tyskerne som skaper spennningen i teksten. Særlig vist gjennom Lucile Angellier som bor sammen med sin svigermor mens mannen er i en tysk fangeleir, men som i teksten forelsker seg i tyskeren som blir boende hos dem i disse tre månedene. Hennes historie er sterk, ikke minst fordi hun stadig har dette blikket på mannen hun forelsker seg i: han er en mann hun beundrer og en fiende hun bør hate.
Likevel ble det som gjorde mest inntrykk på meg mens jeg leste boka det filteret jeg leste den gjennom.
I dette tilfellet kjennes historien om tekstens vei til utgivelse sterkere enn selve teksten.
Det farget hvordan jeg leste. Ikke egentlig fordi jeg stadig tenkte på at forfatteren døde i et gasskammer i Auschwitz, men fordi jeg visste hun ikke overlevde krigen. Det er skrevet enorme mengder av romaner med handlingen lagt til andre verdenskrig, men tanken om at denne ble skrevet under krigen, av en person som ikke fikk vite resultatet, gir den et ekstra lag av autensitet. Usikkerheten karakterene føler, spekuleringen i hvor lenge det vil vare, i hvem som vil seire - alt dette er skrevet av en som ikke visste svaret, ingen ting er lagt til i etterpåklokskapens lys.
For meg ble dette bokas viktigste kvalitet.
Betyr det at jeg ikke liker den?
Nja, den tar ikke plass blant favorittbøkene for å si det sånn, men jeg har heller ingen problemer med å se litterære kvaliteter mens jeg leser. Når jeg sier jeg ikke ville skrevet om den, er det fordi jeg i løpet av boka ikke møter noe som motiverer meg nok i den ene eller andre retningen til å skrive om det. Jeg stiller meg rett og slett ganske likegyldig til teksten. Men i dag er det lesesirkelen som fungerer som motivator, dermed blir det en form for omtale likevel.
Boka var ment å være en historie i fem deler kalt Suite Francaise, men Nèmirovsky rakk bare fullføre de første to før hun ble myrdet av nazistene. Den første delen, Storm i juni, er en samling historier om en rekke ulike mennesker som flykter fra Paris når tyskerne kommer. Del to, Dolce, forteller om et lokalsamfunn gjennom de tre månedene et tysk kompani er stasjonert der.
Den første delen var seig å komme gjennom. Det var så mange personer å forholde seg til, og konsentrasjonsevnen strakk ikke til i oppgaven med å skille dem fra hverandre. Dermed ble det mye blaing fram og tilbake mens jeg mumlet "hvem er du igjen". Perspektivet kjennes som det befinner seg et sted høyt, høyt oppe. Man ser alle menneskene som myldrene maur langs en sti, det zoomes inn på tilfeldige steder og vi får høre historiene derfra, men jeg føler aldri jeg kommer nær nok til at historiene tar meg. Det hjelper ikke at menneskene som skildres stort sett fremstår som griske og usympatiske, jeg bryr meg egentlig ikke om hvordan det går med dem. (Jeg er langt mer kynisk når det gjelder romankarakterer enn virkelige mennesker. Om forfatteren ikke har gitt meg noen som helst grunn til å heie på dem, synes jeg alt negativt som skjer dem bare er til pass for dem.)
Bare unntaksvis greier teksten sparke meg i magen, gi meg følelsen av desperasjonen og absurditeten som ligger i denne marsjen. Ironisk nok er det i de fleste tilfellene naturskildringene som gir denne effekten: Kontrasten mellom de dramatisk hendelsene og naturen som viser seg fra sin mest sommerlige side. Naturskildringene tvinger tankene over på late sommerdager, summende humler, grønt gress og solslapp kropp, mens det som faktisk skjer er noe helt annet.
Den andre delen har en mer klassisk romanform, og var også mye lettere å lese. Her kommer man tettere på, det er færre mennesker å holde styr på og karakterene blir menneskeliggjorte, de får både postitive og negative sider. Nèmirovsky skildrer hvordan en landsby forholder seg til tyskerne som blir stasjonert der. Først med hat og skepsis, men gradvis begynner landsbyboerne å se tyskerne også som enkeltmennesker, ikke bare fiender. Det er denne dualiteten i blikket landsbyboerne har på tyskerne som skaper spennningen i teksten. Særlig vist gjennom Lucile Angellier som bor sammen med sin svigermor mens mannen er i en tysk fangeleir, men som i teksten forelsker seg i tyskeren som blir boende hos dem i disse tre månedene. Hennes historie er sterk, ikke minst fordi hun stadig har dette blikket på mannen hun forelsker seg i: han er en mann hun beundrer og en fiende hun bør hate.
Likevel ble det som gjorde mest inntrykk på meg mens jeg leste boka det filteret jeg leste den gjennom.
I dette tilfellet kjennes historien om tekstens vei til utgivelse sterkere enn selve teksten.
Det farget hvordan jeg leste. Ikke egentlig fordi jeg stadig tenkte på at forfatteren døde i et gasskammer i Auschwitz, men fordi jeg visste hun ikke overlevde krigen. Det er skrevet enorme mengder av romaner med handlingen lagt til andre verdenskrig, men tanken om at denne ble skrevet under krigen, av en person som ikke fikk vite resultatet, gir den et ekstra lag av autensitet. Usikkerheten karakterene føler, spekuleringen i hvor lenge det vil vare, i hvem som vil seire - alt dette er skrevet av en som ikke visste svaret, ingen ting er lagt til i etterpåklokskapens lys.
For meg ble dette bokas viktigste kvalitet.
tirsdag 19. februar 2013
Måtehold, shcmåtehold
Denne uka har jeg faktisk prestert kunststykket å gå inn i en bokhandel under mammuttsalg uten å kjøpe noe. Jeg var stolt av meg selv i hele går for den prestasjonen.
I dag kom tekstmeldingen med beskjed om at de forhåndsbestilte bøkene var kommet.
Ja, du trodde vel ikke jeg gikk en helt mammuttfri februar i møte?
Her er mammuttene avbildet sammen med tre bøker jeg har fått av forlaget. Februarfangsten var visst ikke så beskjeden likevel.
I dag kom tekstmeldingen med beskjed om at de forhåndsbestilte bøkene var kommet.
Ja, du trodde vel ikke jeg gikk en helt mammuttfri februar i møte?
Her er mammuttene avbildet sammen med tre bøker jeg har fått av forlaget. Februarfangsten var visst ikke så beskjeden likevel.
mandag 18. februar 2013
Tredemøllehjerne
På engelsk har de et uttrykk jeg ikke helt greier oversette til norsk: scatterbrained. I følge ordboka betyr det a person who is incapable of serious thought or concentration, en beskrivelse som ikke helt treffer det jeg ønsker å si. Heldigvis er norsk så finurlig innrettet at jeg i stedet bare kan sette sammen et par substantiver og si at problemet jeg har om dagen er at jeg har tredemøllehjerne. Den jobber og jobber, men kommer ikke av flekken.
Det handler om å ha følelsen av å ha altfor mange baller i lufta samtidig. På jobben har jeg hatt en bunke prosjekter i tillegg til mine vanlige arbeidsoppgaver, og selv om jeg jobber mye mer enn jeg egentlig skal, sliter jeg med å komme i mål med noe som helst. Dermed blir det bare flere og flere baller å holde styr på.
I tillegg er det forelesninger å følge, pensum jeg må lese, skrivegruppe å forberede meg til - alle ting jeg liker veldig godt, men de representerer likevel enda flere baller som skal sjongleres.
Det som plutselig gikk opp for meg, er at dette har smittet over på hvordan jeg leser. Når hverdagen ellers er kaotisk, ser det ut som lesingen min blir det også. Jeg har ikke ro til å sette meg ned med ei bok og slappe av. Bare ei bok om gangen holder ikke mål for fulltids-sjongløren. Nei, skal jeg først sette meg i godstolen for å lese, har jeg med meg en bunke på minst tre bøker, og leser litt i hver.
En kjapp mental opptelling forteller meg at jeg for tida parallelleser seks lystlesebøker i tillegg til seks pensumbøker (den sjuende fullførte jeg faktisk i helga):
To lesesirkel/samlesningsbøker, ei populærvitenskaplig bok om språk, ei dagbok, norske Granta og Paris Review of Books (som jeg regner som bøker i denne sammenhengen). Og vips gikk det opp for meg hvorfor jeg bare har fullført to bøker denne måneden:
Det er ikke fordi jeg ikke leser, det er fordi jeg leser altfor spredt.
Her er det bare en ting å gjøre, og det må gjøres både på jobben og på hjemmebane:
Innføre regelen: EN TING OM GANGEN!
På jobben vil det si å velge ut oppgaver en og en og gjøre dem helt ferdig før jeg begynner på neste.
På hjemmebane akkurat det samme med bøkene - i hvert fall dem som ikke er pensum.
Jeg veit jo egentlig at det er så enkelt som det. Det er bare ikke alltid like lett å hoppe av i fart.
Det handler om å ha følelsen av å ha altfor mange baller i lufta samtidig. På jobben har jeg hatt en bunke prosjekter i tillegg til mine vanlige arbeidsoppgaver, og selv om jeg jobber mye mer enn jeg egentlig skal, sliter jeg med å komme i mål med noe som helst. Dermed blir det bare flere og flere baller å holde styr på.
I tillegg er det forelesninger å følge, pensum jeg må lese, skrivegruppe å forberede meg til - alle ting jeg liker veldig godt, men de representerer likevel enda flere baller som skal sjongleres.
Det som plutselig gikk opp for meg, er at dette har smittet over på hvordan jeg leser. Når hverdagen ellers er kaotisk, ser det ut som lesingen min blir det også. Jeg har ikke ro til å sette meg ned med ei bok og slappe av. Bare ei bok om gangen holder ikke mål for fulltids-sjongløren. Nei, skal jeg først sette meg i godstolen for å lese, har jeg med meg en bunke på minst tre bøker, og leser litt i hver.
En kjapp mental opptelling forteller meg at jeg for tida parallelleser seks lystlesebøker i tillegg til seks pensumbøker (den sjuende fullførte jeg faktisk i helga):
To lesesirkel/samlesningsbøker, ei populærvitenskaplig bok om språk, ei dagbok, norske Granta og Paris Review of Books (som jeg regner som bøker i denne sammenhengen). Og vips gikk det opp for meg hvorfor jeg bare har fullført to bøker denne måneden:
Det er ikke fordi jeg ikke leser, det er fordi jeg leser altfor spredt.
Her er det bare en ting å gjøre, og det må gjøres både på jobben og på hjemmebane:
Innføre regelen: EN TING OM GANGEN!
På jobben vil det si å velge ut oppgaver en og en og gjøre dem helt ferdig før jeg begynner på neste.
På hjemmebane akkurat det samme med bøkene - i hvert fall dem som ikke er pensum.
Jeg veit jo egentlig at det er så enkelt som det. Det er bare ikke alltid like lett å hoppe av i fart.
torsdag 14. februar 2013
Ursula K. LeGuin - The Dispossessed
Det er få ting som får meg til å føle meg som en nybegynner som SF-sjangeren gjør det.
Ikke fordi jeg er helt fremmed for sjangeren. Om jeg ikke har lest enorme mengder, har jeg da lest noe, og jeg har sett en god del TV-serier og filmer. Heller ikke fordi SF krever noe helt spesielt av meg som leser, det er ikke et basisnivå jeg må beherske før jeg kan gi meg i kast med mer avanserte ting. Nei, når jeg sier at SF får meg til å føle meg som en nybegynner, handler det mest om andre SF-lesere. Hver gang noen snakker/skriver om SF, slår det meg alltid hvor mye oversikt og peiling de har. Og hvor godt de husker alt de har lest. Derfra er veien kort til å innbille seg at om jeg skulle hatt noen som helst rett til å uttale meg om sjangeren, burde jeg ha spesialisert meg som 12-åring og lest alle bøker minst tre ganger.
Akkurat dét er det litt sent å få gjort noe med nå, men jeg drister meg til å skrive om The Dispossessed likevel. Boka kom ut i 1974, og mottok flere priser da den kom. I mine øyne holder den seg godt enda, selv om du ikke trenger lete veldig godt for å finne sporene av tiden den er skrevet i. Det i seg selv er jo ingen svakhet så lenge jeg likevel kan finne punkter å relatere meg til, og dem har boka mange av.
Som en del annen SF, opplever jeg boka i første rekke som et tankeeksperiment og i annen rekke som en fortelling. Jeg tok meg stadig vekk i å la tankene vandre videre fra teksten mens jeg leste, mens jeg veldig sjelden ble følelsmessig engasjert. Ideelt sett kunne jeg kanskje ønske meg begge deler, men så lenge den innfrir med god margin på det ene området, holder det til å gjøre meg fornøyd.
Litt bakgrunn:
For nesten 200 år siden gjorde en stor, anarkistisk bevegelse opprør på Urras. Konflikten ble løst ved at anarkistene fikk tilbud om å bosette seg på Anarres, en så og si ubebodd planet. (Jeg er litt usikker på om det er riktig å karakterisere Anarres og Urras som tvillingplaneter, eller om Anarras er å regne for Urras' måne.) Mange reiste, og deretter ble grensene stengt. I boka møter vi Shevek, en ekstremt glup fysiker fra planeten Anarres, som i første kapittel gjør det utenkelige: Han setter seg i et romskip med kurs for Urras - den første som krysser grensen på 170 år. Dermed får vi den klassiske fantastiske beretningen der en utenforstående reiser til et nytt område og leseren får se alt gjennom dennes øyne.
Det ligger mye politisk tematikk i boka, ved at LeGuin i praksis tegner opp og sammenligner tre ulike styresett. Anarres har et tilsynelatende hierarkiløst samfunn uten privat eiendomsrett der menneskene jobber sammen mot et felles mål. På Urras hører vi om to forskjellige land: A-Io, som Shevek reiser til, er et kapitalistisk og patriarkalsk samfunn som ganske åpenbart representerer USA, mens Thu har et sosialistisk diktatur som like åpenbart representerer Sovjetunionen. Det som gjør at boka funker, er i mine øyne at ingen av styresettene fremstår som feilfrie eller den åpenbare veien å gå. (Selv om man vel ikke kan påstå at styresettet i Thu blir vist fram særlig godt.)
Det er lett å kjenne seg igjen i forholdene på A-Io, og det er morsomt å se det samfunnet med outsiderens øyne - ting jeg til daglig tar for gitt blir plutselig absurd. Som når Shevek for første gang er i en shoppinggate:
Det er mange ting jeg kunne tatt tak i i denne boka, men jeg skal nøye meg med to til:
For det første noe som har med språk å gjøre. På Anarres snakker de pravic, et språk som ble konstruert av nybyggerne da de bosatte seg der fordi de mente at et nytt samfunn bygget på nye ideer, også måtte ha et nytt språk. Som lingvistikkstudent er hoppet til Sapir-Whorf hypotesen kort. Det er en kontroversiell teori innen lingvistikken som går ut på at språket du snakker er med på å bestemme hvordan du ser verden. Det er få, om noen, i dag som er tilhengere av den mest ekstreme utgaven av teorien, men enkelte mener at mildere utgaver kan ha noe for seg, og det er helt tydelig at LeGuin leker seg med teorien her. Ett eksempel er at man i pravic stort sett ikke bruker ord som mitt og ditt, i et samfunn uten eiendomsrett har de ikke noe for seg. Språknerden i meg jubler over alle disse finurlighetene.
For det andre synes jeg oppbyggingen av boka er kul. I første kapittel reiser Shevek fra Anarres til Urras. Deretter foregår annethvert kapittel på hver planet. Kapitlene fra Anarres begynner med Sheveks barndom og jobber seg fram mot den dagen han reiste, mens kapitlene fra Urras har dagen han reiste som startpunkt og jobber seg videre derfra. I ei bok der utviklingen av en teori om tiden som ikke-lineær står svært sentralt, er dette en effekt som understreker budskapet. Men mer enn det: Her funker det som fortellerteknisk grep også ved at Sheveks bakgrunn gradvis fylles ut og vi forstår mer av hvorfor han gjør som han gjør underveis. Det er ikke mye ytre handling som kan skape spenning og framdrift, men denne gradvise avsløringen gjør jobben. Dermed blir den litt merkelige kronologien mer enn en gimmick.
Jeg avslutter med et sitat til. Her ligger Shevek og hans partner Takver om natten og betrakter det som for dem er månen, nemlig Urras (the Occupations of Uninhabited Space som nevnes tidlig er, på tross av det eksotiske navnet, ikke noe mer uvanlig enn en uro som henger til pynt):
Ikke fordi jeg er helt fremmed for sjangeren. Om jeg ikke har lest enorme mengder, har jeg da lest noe, og jeg har sett en god del TV-serier og filmer. Heller ikke fordi SF krever noe helt spesielt av meg som leser, det er ikke et basisnivå jeg må beherske før jeg kan gi meg i kast med mer avanserte ting. Nei, når jeg sier at SF får meg til å føle meg som en nybegynner, handler det mest om andre SF-lesere. Hver gang noen snakker/skriver om SF, slår det meg alltid hvor mye oversikt og peiling de har. Og hvor godt de husker alt de har lest. Derfra er veien kort til å innbille seg at om jeg skulle hatt noen som helst rett til å uttale meg om sjangeren, burde jeg ha spesialisert meg som 12-åring og lest alle bøker minst tre ganger.
Akkurat dét er det litt sent å få gjort noe med nå, men jeg drister meg til å skrive om The Dispossessed likevel. Boka kom ut i 1974, og mottok flere priser da den kom. I mine øyne holder den seg godt enda, selv om du ikke trenger lete veldig godt for å finne sporene av tiden den er skrevet i. Det i seg selv er jo ingen svakhet så lenge jeg likevel kan finne punkter å relatere meg til, og dem har boka mange av.
Som en del annen SF, opplever jeg boka i første rekke som et tankeeksperiment og i annen rekke som en fortelling. Jeg tok meg stadig vekk i å la tankene vandre videre fra teksten mens jeg leste, mens jeg veldig sjelden ble følelsmessig engasjert. Ideelt sett kunne jeg kanskje ønske meg begge deler, men så lenge den innfrir med god margin på det ene området, holder det til å gjøre meg fornøyd.
Litt bakgrunn:
For nesten 200 år siden gjorde en stor, anarkistisk bevegelse opprør på Urras. Konflikten ble løst ved at anarkistene fikk tilbud om å bosette seg på Anarres, en så og si ubebodd planet. (Jeg er litt usikker på om det er riktig å karakterisere Anarres og Urras som tvillingplaneter, eller om Anarras er å regne for Urras' måne.) Mange reiste, og deretter ble grensene stengt. I boka møter vi Shevek, en ekstremt glup fysiker fra planeten Anarres, som i første kapittel gjør det utenkelige: Han setter seg i et romskip med kurs for Urras - den første som krysser grensen på 170 år. Dermed får vi den klassiske fantastiske beretningen der en utenforstående reiser til et nytt område og leseren får se alt gjennom dennes øyne.
Det ligger mye politisk tematikk i boka, ved at LeGuin i praksis tegner opp og sammenligner tre ulike styresett. Anarres har et tilsynelatende hierarkiløst samfunn uten privat eiendomsrett der menneskene jobber sammen mot et felles mål. På Urras hører vi om to forskjellige land: A-Io, som Shevek reiser til, er et kapitalistisk og patriarkalsk samfunn som ganske åpenbart representerer USA, mens Thu har et sosialistisk diktatur som like åpenbart representerer Sovjetunionen. Det som gjør at boka funker, er i mine øyne at ingen av styresettene fremstår som feilfrie eller den åpenbare veien å gå. (Selv om man vel ikke kan påstå at styresettet i Thu blir vist fram særlig godt.)
Det er lett å kjenne seg igjen i forholdene på A-Io, og det er morsomt å se det samfunnet med outsiderens øyne - ting jeg til daglig tar for gitt blir plutselig absurd. Som når Shevek for første gang er i en shoppinggate:
And the strangest thing about the nightmare street was that none of the millions of things for sale were made there. They were only sold there. Where were the workshops, the factories, where were the farmers, the craftsmen, the miners, the weavers, the chemists, the carvers, the dyers, the designers, the machinists, where were the hands, the people who made? Out of sight, somewhere else. Behind walls. All the people in all the shops were either buyers or sellers. They had no relation to the things but that of posession.Samtidig viser det seg at det solidariske bror- og søsterskapet på Anarres heller ikke er uten feil. Det blir etterhvert tydelig for Shevek at den personlige friheten samfunnet skal være basert på bare holder til et visst punkt. I et samfunn der alle er like, vil alltid noen være likere enn andre.
Det er mange ting jeg kunne tatt tak i i denne boka, men jeg skal nøye meg med to til:
For det første noe som har med språk å gjøre. På Anarres snakker de pravic, et språk som ble konstruert av nybyggerne da de bosatte seg der fordi de mente at et nytt samfunn bygget på nye ideer, også måtte ha et nytt språk. Som lingvistikkstudent er hoppet til Sapir-Whorf hypotesen kort. Det er en kontroversiell teori innen lingvistikken som går ut på at språket du snakker er med på å bestemme hvordan du ser verden. Det er få, om noen, i dag som er tilhengere av den mest ekstreme utgaven av teorien, men enkelte mener at mildere utgaver kan ha noe for seg, og det er helt tydelig at LeGuin leker seg med teorien her. Ett eksempel er at man i pravic stort sett ikke bruker ord som mitt og ditt, i et samfunn uten eiendomsrett har de ikke noe for seg. Språknerden i meg jubler over alle disse finurlighetene.
For det andre synes jeg oppbyggingen av boka er kul. I første kapittel reiser Shevek fra Anarres til Urras. Deretter foregår annethvert kapittel på hver planet. Kapitlene fra Anarres begynner med Sheveks barndom og jobber seg fram mot den dagen han reiste, mens kapitlene fra Urras har dagen han reiste som startpunkt og jobber seg videre derfra. I ei bok der utviklingen av en teori om tiden som ikke-lineær står svært sentralt, er dette en effekt som understreker budskapet. Men mer enn det: Her funker det som fortellerteknisk grep også ved at Sheveks bakgrunn gradvis fylles ut og vi forstår mer av hvorfor han gjør som han gjør underveis. Det er ikke mye ytre handling som kan skape spenning og framdrift, men denne gradvise avsløringen gjør jobben. Dermed blir den litt merkelige kronologien mer enn en gimmick.
Jeg avslutter med et sitat til. Her ligger Shevek og hans partner Takver om natten og betrakter det som for dem er månen, nemlig Urras (the Occupations of Uninhabited Space som nevnes tidlig er, på tross av det eksotiske navnet, ikke noe mer uvanlig enn en uro som henger til pynt):
onsdag 6. februar 2013
Samlesning - litt info
Det var i utgangspunktet to datoer mer enn jeg hadde satt opp bøker, og jeg ba om forslag fra andre.
Her på bloggen og på Facebook fikk jeg fire konkrete forslag:
Lars Mæhle: Landet under isen (2009)
Jon Bing og Tor Åge Bringsværd: Rundt solen i ring (1967)
Ingar Knudtsen: Kalis sang
Tor Åge Bringsværd: Web
I tillegg ønsket Knirk seg ei nyere bok, og ut fra det har jeg et forslag på ei bok jeg er nysgjerrig på, nemlig
Torbjørn Øverland Amundsen - Bian Shen (2013)
(Les Bokelskerinnens intervju med forfatteren, som debuterte i år, her. )
Mitt forslag er en leseliste som ser ut som følger:
Øyvind Myhre: De siste tider (1976) - bloggdato 11.03
Torbjørn Øverland Amundsen - Bian Shen (2013) 08.04
Gerd Brantenberg: Egalias døtre (1977) - bloggdato 13.05
Bente Lohne: Julias reise, de lange sverdene (1982) - bloggdato 10.06
Ailo Gaup: Trommereisen (1988) - bloggdato 08.07
Axel Jensen: Epp og Lul (1960 og 1992) - bloggdato 12.08
Gro Dahle: Fem vinder over Tamalon (2001) - bloggdato 09.09
Thore Hansen: Enhjørninger gresser i skumringen (2004) - bloggdato 14.10
Ragnfrid Trohaug: Landet alltid raudt (2005) - bloggdato 11.11
Lars Mæhle: Landet under isen (2009)- bloggdato 09.12
Grunnen til at jeg valgte ut de to nyeste bøkene, er at de ble foreslått av folk som skal delta i samlesningen. Lista er stort sett kronologisk, med unntak av Bian Shen som kommer tidlig fordi det er ei ny bok, og jeg har ikke lyst til å vente til desember med å lese den.
Denne er lagt ut på oppsummeringssiden for samlesningen. Eventuelle ønsker om omstokking kan imøtekommes, om bestikkelsene er gode nok ;)
God lesning!
lørdag 2. februar 2013
Breaking news: Mer samlesning av norsk fantasy
Hagen ved Hever Castle. Bildet har jeg tatt selv. |
Men jeg har ikke tenkt å gi meg der. I lesemålene mine for 2013 har jeg satt opp at jeg skal lese åtte norskskrevne fantasyromaner i løpet av året. I utgangspunktet hadde jeg ikke planer om å lage en ny samlesning ut av det, men etter klar beskjed fra Knirk om at hun vil være med, har jeg innsett at jeg ikke har noe valg. (Legg til et glimt i øyet ved lesing av siste ledd av den setningen.)
Jeg har imidlertid tenkt å gjøre det litt annerledes enn i fjor. Da var samlesningen et ganske intensivt leseprosjekt over tre sommermåneder. Denne gangen har jeg planer om å spre det utover året. Litt etter inspirasjon fra Lines lesesirkel, som jeg også skal være med på i år, men mest ut fra at jeg innser mine egne begrensninger: Deltakelse i to lesesirkler i tillegg til studier, krever planlegging. Lesing skal ikke være verken stress eller plikt, og jeg har planer om å ha tid til å lese andre ting også.
Dette er hva jeg ser for meg så langt:
Progresjon: Ei bok per måned
Oppstart: Mars
Bloggdato: 2. mandag i måneden. (Det gir datoene 11.03, 08.04, 13.05, 10.06, 08.07, 12.08, 09.09, 14.10, 11.11, 09.12)
Hvilke bøker?
I fjor var utvalget preget av å være laget av en som ikke hadde spesielt god oversikt over området, nemlig meg. Jeg tok en kikk i mine egne bokhyller og fant tre av titlene der, resten var basert på noen kjappe google-søk kryssjekket mot hva jeg kunne finne i hyllene på Drammen bibliotek. Resultatet ble ei liste på åtte bøker, der to strengt tatt ikke var fantasy og en tredje ikke ble lest av noen.
Det vil nødvendigvis bli litt på samme måte i år. Denne samlesningen er i utgangspunktet ikke et forsøk på å utdanne norske bloggere i emnet norsk fantasy. Akkurat dét er en oppgave jeg ikke er rett person til å utføre. (Mange foretrekker kanskje det norske ordet fabelprosa framfor fantasy, men det begrepet favner videre enn det jeg er ute etter akkurat her.)
For meg er målet langt mer egoistisk: Jeg forsøker stake meg ut en kurs inn i et område jeg ikke kjenner spesielt godt fra før. Å kalle det en samlesning er mest en åpen invitasjon til den eller de som måtte ønske å være med på reisen. (Hei Knirk! *vinke*)
Med det sagt presenterer jeg her en liste på ni bøker jeg selv har lyst til å lese. Den inneholder like mange mannlige som kvinnelige forfattere, har titler fra fem ulike tiår (men ingen fra vårt eget) og inneholder bøker fra både voksen- og barneavdelingen. Jeg har sjekket at samtlige titler skal finnes på mitt lokale bibliotek. Utvalget er basert på ei liste sendt meg av en som faktisk har oversikt over dette landskapet, men som sagt.... dette er et utvalg basert på hva jeg personlig har lyst til å lese i år. For et bredere utvalg, sjekk www.fabelprosa.no.
Øyvind Myhre: De siste tider (1976)
Gerd Brantenberg: Egalias døtre (1977)
Bente Lohne: Julias reise, de lange sverdene (1982)
Ailo Gaup: Trommereisen (1988)
Axel Jensen: Epp og Lul (1960 og 1992)
Gro Dahle: Fem vinder over Tamalon (2001)
Thore Hansen: Enhjørninger gresser i skumringen (2004)
Ragnfrid Trohaug: Landet alltid raudt (2005)
To kommentarer til utvalget:
1) Epp og Lul er strengt tatt en serie på to bøker, men siden begge er på rundt 150 sider, burde det være overkommelig å lese begge på en måned. De er dessuten sci-fi heller enn fantasy, men siden jeg har lyst til å lese dem, står de på denne lista likevel.
2) Den observante leser vil merke seg at jeg har oppgitt ti datoer, men bare bøker nok til åtte av dem. Tanken er at noen andre skal fortelle meg hvem de to siste bøkene bør være. Fyr løs med forslag.
For øvrig: Bøkene er nå listet kronologisk etter utgivelsestidspunkt (med unntak av Epp), men vet ikke om det er den beste rekkefølgen å lese dem i. Har du en mening om det, hører jeg gjerne den også.
Vil du være med, så heng på!
(Men litt mindre bindene påmelding her enn i eventyret.)
fredag 1. februar 2013
Oppsummering januar
Jeg vet ikke helt om oppsummeringsinnlegg er noe jeg har planer om å gjøre hver måned, men akkurat i dag har jeg tid og lyst.
Derfor: Her er status for årets første måned (med lesemålene for 2013 i bakhodet):
Derfor: Her er status for årets første måned (med lesemålene for 2013 i bakhodet):
- Jeg har lest 5 bøker i januar
- 3 av dem stod i hyllene mine ved årsskiftet, 1 er kjøpt i år, 1 lånt
- Jeg har kjøpt 13 bøker. 6 av dem pensumbøker, 7 kjøpt fordi halv pris av tilbudspris er et argument hjernen min ikke greier motstå når det kommer til bøker.
- Målet om å ikke ha flere uleste bøker i hylla ved overgangen til 2014 enn jeg hadde ved overgangen til 2013 har med andre ord kommet litt skeivt ut. Men tatt i betraktning at de seks pensumbøkene nødvendigvis må leses, og tatt i betraktning at det ikke er januarsalg hver måned, er jeg fremdeles optimist. Foreløpig status for uleste bøker i hyllene: +10
- Jeg leste den første boka i Lines lesesirkel, og er i gang med nummer to. Med andre ord, godt på vei mot målet om å greie halvparten.
- Ei av bøkene jeg leste var ei novellesamling, altså 1/8
- Målet om å lese minimum ei bok på hvert av skriftspråkene jeg behersker: 2/6 (bokmål og engelsk så langt). Målet om å prøve på et syvende er foreløpig ignorert.
- Ingen norske fantasybøker eller amerikanske romaner lest, 0/8 på begge
- Begynne å skrive igjen? Tja... Jeg skrev noe de to første dagene av januar. Så var det slutt.
- Skrive blogginnlegg om bøker som ikke er rene bokomtaler? Niks, ikke hatt hverken tid eller overskudd til dette. Ideene jeg har ligger fremdeles og venter.
Og sånn generelt, hva har jeg ellers å si om januar? Den har vært lang, slitsom og kald. Jeg har jobbet mye og møtt opp på nesten alle forelesninger. Jeg har vært på skrivegruppe, i bursdag og fått med meg to venninnekvelder. Og jeg har lest over 20 kapitler med pensum. Flink jente = sliten jente.
Februar starter jeg med en fridag, ingen jobb eller forelesning i dag.
Nå har jeg en date med bøkene mine resten av dagen.
Nå har jeg en date med bøkene mine resten av dagen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)