Ikke fordi jeg er helt fremmed for sjangeren. Om jeg ikke har lest enorme mengder, har jeg da lest noe, og jeg har sett en god del TV-serier og filmer. Heller ikke fordi SF krever noe helt spesielt av meg som leser, det er ikke et basisnivå jeg må beherske før jeg kan gi meg i kast med mer avanserte ting. Nei, når jeg sier at SF får meg til å føle meg som en nybegynner, handler det mest om andre SF-lesere. Hver gang noen snakker/skriver om SF, slår det meg alltid hvor mye oversikt og peiling de har. Og hvor godt de husker alt de har lest. Derfra er veien kort til å innbille seg at om jeg skulle hatt noen som helst rett til å uttale meg om sjangeren, burde jeg ha spesialisert meg som 12-åring og lest alle bøker minst tre ganger.
Akkurat dét er det litt sent å få gjort noe med nå, men jeg drister meg til å skrive om The Dispossessed likevel. Boka kom ut i 1974, og mottok flere priser da den kom. I mine øyne holder den seg godt enda, selv om du ikke trenger lete veldig godt for å finne sporene av tiden den er skrevet i. Det i seg selv er jo ingen svakhet så lenge jeg likevel kan finne punkter å relatere meg til, og dem har boka mange av.
Som en del annen SF, opplever jeg boka i første rekke som et tankeeksperiment og i annen rekke som en fortelling. Jeg tok meg stadig vekk i å la tankene vandre videre fra teksten mens jeg leste, mens jeg veldig sjelden ble følelsmessig engasjert. Ideelt sett kunne jeg kanskje ønske meg begge deler, men så lenge den innfrir med god margin på det ene området, holder det til å gjøre meg fornøyd.
Litt bakgrunn:
For nesten 200 år siden gjorde en stor, anarkistisk bevegelse opprør på Urras. Konflikten ble løst ved at anarkistene fikk tilbud om å bosette seg på Anarres, en så og si ubebodd planet. (Jeg er litt usikker på om det er riktig å karakterisere Anarres og Urras som tvillingplaneter, eller om Anarras er å regne for Urras' måne.) Mange reiste, og deretter ble grensene stengt. I boka møter vi Shevek, en ekstremt glup fysiker fra planeten Anarres, som i første kapittel gjør det utenkelige: Han setter seg i et romskip med kurs for Urras - den første som krysser grensen på 170 år. Dermed får vi den klassiske fantastiske beretningen der en utenforstående reiser til et nytt område og leseren får se alt gjennom dennes øyne.
Det ligger mye politisk tematikk i boka, ved at LeGuin i praksis tegner opp og sammenligner tre ulike styresett. Anarres har et tilsynelatende hierarkiløst samfunn uten privat eiendomsrett der menneskene jobber sammen mot et felles mål. På Urras hører vi om to forskjellige land: A-Io, som Shevek reiser til, er et kapitalistisk og patriarkalsk samfunn som ganske åpenbart representerer USA, mens Thu har et sosialistisk diktatur som like åpenbart representerer Sovjetunionen. Det som gjør at boka funker, er i mine øyne at ingen av styresettene fremstår som feilfrie eller den åpenbare veien å gå. (Selv om man vel ikke kan påstå at styresettet i Thu blir vist fram særlig godt.)
Det er lett å kjenne seg igjen i forholdene på A-Io, og det er morsomt å se det samfunnet med outsiderens øyne - ting jeg til daglig tar for gitt blir plutselig absurd. Som når Shevek for første gang er i en shoppinggate:
And the strangest thing about the nightmare street was that none of the millions of things for sale were made there. They were only sold there. Where were the workshops, the factories, where were the farmers, the craftsmen, the miners, the weavers, the chemists, the carvers, the dyers, the designers, the machinists, where were the hands, the people who made? Out of sight, somewhere else. Behind walls. All the people in all the shops were either buyers or sellers. They had no relation to the things but that of posession.Samtidig viser det seg at det solidariske bror- og søsterskapet på Anarres heller ikke er uten feil. Det blir etterhvert tydelig for Shevek at den personlige friheten samfunnet skal være basert på bare holder til et visst punkt. I et samfunn der alle er like, vil alltid noen være likere enn andre.
Det er mange ting jeg kunne tatt tak i i denne boka, men jeg skal nøye meg med to til:
For det første noe som har med språk å gjøre. På Anarres snakker de pravic, et språk som ble konstruert av nybyggerne da de bosatte seg der fordi de mente at et nytt samfunn bygget på nye ideer, også måtte ha et nytt språk. Som lingvistikkstudent er hoppet til Sapir-Whorf hypotesen kort. Det er en kontroversiell teori innen lingvistikken som går ut på at språket du snakker er med på å bestemme hvordan du ser verden. Det er få, om noen, i dag som er tilhengere av den mest ekstreme utgaven av teorien, men enkelte mener at mildere utgaver kan ha noe for seg, og det er helt tydelig at LeGuin leker seg med teorien her. Ett eksempel er at man i pravic stort sett ikke bruker ord som mitt og ditt, i et samfunn uten eiendomsrett har de ikke noe for seg. Språknerden i meg jubler over alle disse finurlighetene.
For det andre synes jeg oppbyggingen av boka er kul. I første kapittel reiser Shevek fra Anarres til Urras. Deretter foregår annethvert kapittel på hver planet. Kapitlene fra Anarres begynner med Sheveks barndom og jobber seg fram mot den dagen han reiste, mens kapitlene fra Urras har dagen han reiste som startpunkt og jobber seg videre derfra. I ei bok der utviklingen av en teori om tiden som ikke-lineær står svært sentralt, er dette en effekt som understreker budskapet. Men mer enn det: Her funker det som fortellerteknisk grep også ved at Sheveks bakgrunn gradvis fylles ut og vi forstår mer av hvorfor han gjør som han gjør underveis. Det er ikke mye ytre handling som kan skape spenning og framdrift, men denne gradvise avsløringen gjør jobben. Dermed blir den litt merkelige kronologien mer enn en gimmick.
Jeg avslutter med et sitat til. Her ligger Shevek og hans partner Takver om natten og betrakter det som for dem er månen, nemlig Urras (the Occupations of Uninhabited Space som nevnes tidlig er, på tross av det eksotiske navnet, ikke noe mer uvanlig enn en uro som henger til pynt):
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar