Irène Nèmirovsky - Storm i juni

Dette er ei bok av typen jeg ikke ville skrevet om hadde det ikke vært for Lines lesesirkel. Det er godt mulig jeg ville lest den uansett, jeg har tross alt hatt så lyst til det at jeg på et tidspunkt har kjøpt den, men uten lesesirkelen hadde det vært en tittel jeg hadde forbigått i stillhet.

Betyr det at jeg ikke liker den?
Nja, den tar ikke plass blant favorittbøkene for å si det sånn, men jeg har heller ingen problemer med å se litterære kvaliteter mens jeg leser. Når jeg sier jeg ikke ville skrevet om den, er det fordi jeg i løpet av boka ikke møter noe som motiverer meg nok i den ene eller andre retningen til å skrive om det. Jeg stiller meg rett og slett ganske likegyldig til teksten. Men i dag er det lesesirkelen som fungerer som motivator, dermed blir det en form for omtale likevel.

Boka var ment å være en historie i fem deler kalt Suite Francaise, men Nèmirovsky rakk bare fullføre de første to før hun ble myrdet av nazistene. Den første delen, Storm i juni, er en samling historier om en rekke ulike mennesker som flykter fra Paris når tyskerne kommer. Del to, Dolce, forteller om et lokalsamfunn gjennom de tre månedene et tysk kompani er stasjonert der.

Den første delen var seig å komme gjennom. Det var så mange personer å forholde seg til, og konsentrasjonsevnen strakk ikke til i oppgaven med å skille dem fra hverandre. Dermed ble det mye blaing fram og tilbake mens jeg mumlet "hvem er du igjen". Perspektivet kjennes som det befinner seg et sted høyt, høyt oppe. Man ser alle menneskene som myldrene maur langs en sti, det zoomes inn på tilfeldige steder og vi får høre historiene derfra, men jeg føler aldri jeg kommer nær nok til at historiene tar meg. Det hjelper ikke at menneskene som skildres stort sett fremstår som griske og usympatiske, jeg bryr meg egentlig ikke om hvordan det går med dem. (Jeg er langt mer kynisk når det gjelder romankarakterer enn virkelige mennesker. Om forfatteren ikke har gitt meg noen som helst grunn til å heie på dem, synes jeg alt negativt som skjer dem bare er til pass for dem.)

Bare unntaksvis greier teksten sparke meg i magen, gi meg følelsen av desperasjonen og absurditeten som ligger i denne marsjen. Ironisk nok er det i de fleste tilfellene naturskildringene som gir denne effekten: Kontrasten mellom de dramatisk hendelsene og naturen som viser seg fra sin mest sommerlige side. Naturskildringene tvinger tankene over på late sommerdager, summende humler, grønt gress og solslapp kropp, mens det som faktisk skjer er noe helt annet.

Den andre delen har en mer klassisk romanform, og var også mye lettere å lese. Her kommer man tettere på, det er færre mennesker å holde styr på og karakterene blir menneskeliggjorte, de får både postitive og negative sider. Nèmirovsky skildrer hvordan en landsby forholder seg til tyskerne som blir stasjonert der. Først med hat og skepsis, men gradvis begynner landsbyboerne å se tyskerne også som enkeltmennesker, ikke bare fiender. Det er denne dualiteten i blikket landsbyboerne har på tyskerne som skaper spennningen i teksten. Særlig vist gjennom Lucile Angellier som bor sammen med sin svigermor mens mannen er i en tysk fangeleir, men som i teksten forelsker seg i tyskeren som blir boende hos dem i disse tre månedene. Hennes historie er sterk, ikke minst fordi hun stadig har dette blikket på mannen hun forelsker seg i: han er en mann hun beundrer og en fiende hun bør hate.

Likevel ble det som gjorde mest inntrykk på meg mens jeg leste boka det filteret jeg leste den gjennom.
I dette tilfellet kjennes historien om tekstens vei til utgivelse sterkere enn selve teksten.
Det farget hvordan jeg leste. Ikke egentlig fordi jeg stadig tenkte på at forfatteren døde i et gasskammer i Auschwitz, men fordi jeg visste hun ikke overlevde krigen. Det er skrevet enorme mengder av romaner med handlingen lagt til andre verdenskrig, men tanken om at denne ble skrevet under krigen, av en person som ikke fikk vite resultatet, gir den et ekstra lag av autensitet. Usikkerheten karakterene føler, spekuleringen i hvor lenge det vil vare, i hvem som vil seire - alt dette er skrevet av en som ikke visste svaret, ingen ting er lagt til i etterpåklokskapens lys.
For meg ble dette bokas viktigste kvalitet.