Friedrich Dürrenmatt - Dommeren og hans bøddel

Altså, hvor usakelig er det lov å være når du skal skrive en lesesirkelbokomtale?

Hvis du nå tenkte "ikke i det hele tatt" kan du like greit hoppe over denne omtalen og heller se hva andre bokbloggere har å si om denne boka i dag. There's nothing to see here, please move along, liksom. Det er helt greit. Eller du kan bli og lese videre, men kom ikke i etterkant og si at du ikke er advart. Dette blir usakelig, for noe annet har jeg ikke å komme med. (Det er for øvrig også heftige spoilere.)

Punkt én: Jeg greier ikke ta boka seriøst på grunn av klengenavnet jeg ga forfatteren for å huske navnet hans på biblioteket. Så fort han ble hetende Fredrik Dørmatte, forsvant all respekt for mannen. Noe jeg tror han visste, for selv om jeg hadde sjekket på forhånd at boka skulle være på plass i hylla, var det ikke snakk om å finne den da jeg kom fram. Jeg er sikker på at det var herr Dørmatte selv som hadde vært og gjemt den for at jeg ikke skulle slå kloa i mesterverket med mine forutinntatte holdninger. (Så viste det seg altså at alle krimbøkene bare ikke vil leke med "vanlige" romaner, så boka hadde gjemt seg der. Tenk det.)

Punkt to: Det er ikke det at det er ei krimbok som gjør meg usakelig. Jeg har lest en del krimbøker i løpet av livet, det er bare lenge siden nå. Men de var i hvert fall spennende. Det var noen som virket interessert i å oppklare forbrytelsen og dermed gjorde meg interessert. Det var skrevet av forfattere som var litt mer opptatt av å fortelle en historie enn av å namedroppe sveitsiske gatenavn. Kall meg gjerne gammeldags, men for meg gjør det hele forskjellen.

Punkt tre: Okei, så boka er skrevet på 50-tallet, og jeg er kanskje urettferdig som ikke lar tvilen komme den til gode og tenker at den bør bedømmes ut fra andre kriterier enn moderne krim. Men jeg er for grundig opplært av CSI, NCIS og Bones til å godta at en politimann som finner et lik i en bil langs landeveien finner det logisk å lempe dette liket over i passasjersetet, tre på det en filthatt, spenne fast sikkerhetsbelte og kjøre bilen gjennom rushtrafikken til en by langt unna - og at alle synes dette var en helt rasjonell ting å gjøre.

Punkt fire: Hvis du skal gi ut en roman der hele poenget med boka er den snedige tvisten på slutten der det viser seg at den tilsynelatende uinteresserte detektiven som ikke har gjort noen ting, egentlig har spilt et dobbeltspill og fått alt akkurat som han vil, (hikste etter pusten)   SÅ funker det veldig mye bedre om du ikke skriver i baksideteksten at den tilsynelatende uinteresserte detektiven spiller et dobbeltspill og egentlig får alt akkurat som han vil til slutt.
Bare et lite tips.

Punkt fem: Jeg er opplært, for eksempel gjennom diverse Bond-filmer, at det er helt normalt for fortellingens skurk å holde en lang monolog der han forklarer planen sin ned i minste detalj, vanligvis rett før han på et i overkant utspekulert vis skal ta livet av vår kjære helt. Det skulle jeg godtatt. Det jeg derimot ikke godtar er at fortellingens skurk bryter seg inn hos helten og forklarer i en lang monolog bakgrunnen for hvorfor de to er bitre uvenner og har vært det i 30 år til den eneste personen i fortellingen som faktisk vet det fra før, og så går igjen. Jeg vet at det er meg som leser han forteller det til, og dette patetiske forsøket på å kamuflere det som noe annet fornærmer meg. (Jeg tror for øvrig det er gjort så klønete med vilje - at det er ment å leke med sjangerkonvensjoner eller noe sånt - men det hjelper ikke.)

Punkt seks: Boka var kort og lettlest. Den får to poeng for det.

God påske! Jeg var ferdig med denne en god stund før påsken, og overlater påskekrimmen til noen andre. Selv har jeg science fiction påske.

Tag: Skattejakt i bokhylla

Det er etterhvert en god del norske bokbloggere som har gått på skattejakt i bokhyllene sine, inspirert av The Library of Sarah . I dag er det min tur.
For ordens skyld: Jeg har hentet min liste fra Julies Bokbabbel, som har oversatt originalen fra engelsk, og lagt til noen punkter selv, samt funnet noen flere hos andre.

Her er min skattejakt:

Finn en bok med en forfatter eller tittel som har bokstaven Z i seg:
Olof Lagercrantz: Om konsten att läsa och skriva

Jeg fant flere alternativer på Z, men valget var likevel enkelt.
Dette er ei bok jeg kan lese om og om igjen. Både fordi den er kort, og fordi det til dags dato er den fineste boka jeg har lest om å lese og skrive!

Finn en klassiker:
Leo Tolstoj: Anna Karenina


Fremdeles enkelt. Jeg har tre hele hyllerader i bokhyllene mine som jeg kaller flinkis-hyllene. Der bor alle de bøkene jeg har kjøpt fordi jeg har tenkt jeg burde lese dem. Jeg velger Anna Karenina fordi det er en av dem jeg faktisk har lest.
Og fordi den nok er min favoritt blant den kanoniserte litteraturen.

Finn en bok med en nøkkel på omslaget:
Roberto Bolaño: Chilensk nocturne

Dette punktet viste seg å bli vanskelig. Mye kan tyde på at jeg har en underbevisst motforestilling mot bøker med nøkler på omslaget. Nødløsningen blir denne. Blant alle notene på dette omslaget, går jeg ut fra at det må finnes noen nøkler av den musikalske sorten.
Kanskje. 

(Oppdaget også at om det ble spurt om sverd i stedet for nøkler, hadde det hele vært lett som en plett.)

 Finn noe i bokhylla di som ikke er en bok:
Brettspill!

Finn den eldste boka du har:
Så vidt jeg kan se, er den eldste boka i mine hyller denne utgaven av Snorre som er trykket i 1930.

(Den observante leser vil for øvrig legge merke til at jeg har tilsvarende bok i nyere utgave på hylleplassen ved siden av.)

Finn en bok med ei jente/kvinne på omslaget:
Doris Lessing: The Golden Notebook


Denne var enkel. Jeg har, ikke overraskende, mange bøker i hyllene med bilde av ei jente/kvinne på oslaget.
Jeg velger denne fordi den er ei av mine absolutte favorittbøker. Det er dessuten ikke bare bilde av ei kvinne, men bilde av ei kvinne med bok. Sympatisk.

Finn en bok som har et dyr i seg (handler om et dyr, eller har illustrasjoner av dyr):
Det var alternativer her også, men synes denne trioen som sto plassert så fint ved siden av hverandre var så artig, at den vinner. Et pinnsvin, ei krabbe og en bavian - dyr i tittel, om ikke så mye i handlingen i alle tre.

Finn en bok med en mannlig protagonist:
Douglas Adams: The Hitchiker Trilogy

For mannlige protagonister er så inmari vanskelig å finne i litteraturhistorien?


Jeg går for Douglas Adams fordi det er på tide å få inn litt fantastisk litteratur i denne skattejakten.
Og fordi jeg liker denne samleboksen.

Finn en bok med bare ord eller bokstaver på omslaget:
Jesper Knallhatt: Baade Og


Her var jeg veldig fristet til å gå for Jonathan Safran Foers bøker, som jeg liker veldig godt.

Velger i stedet denne serien, fordi jeg synes prosjektet er så kult! Har foreløpig bare lest de to første, men bok nummer to står veldig høyt opp på lista over favoritter gjennom alle tider. En merkelig blanding av historietime, filosofidebatt, fornærmelser og science fiction. På dansk.

Finn en illustrert bok:
Are Kalvø: Bibelen 2


Hadde overraskende få bøker i denne kategorien.

Men trenger ikke kvantitet når man har kvalitet!
Jeg går ikke alltid like godt overens med humorbøker, men Are Kalvø er definitivt et unntak. Og Steffen Kvernelands illustrasjoner er spot on.

Finn en bok med gullbokstaver på omslaget:
Henrik Ibsen: Utvalgte verker


Litt usikker på hvor denne boka har kommet fra, og skal ikke skryte på meg å ha lest den.

Men gullbokstaver, det har den i hvert fall.

Finn en dagbok (ekte eller fiksjonell):
The Diaries of Sofia Tolstoy


Dette punktet var også lett. Jeg liker dagbøker og biografier, og har en egen hylle dedikert til dette.

Etter å ha lest halvparten av denne, konkluderer jeg med at jeg er glad jeg ikke var gift med Leo Tolstoy.

Finn en bok skrevet av en forfatter med et vanlig navn (f.eks. Smith):
Vera Henriksen: Dronningsagaen


Henriksen må da være vanlig nok?
Vera Henriksen med sine bøker fra norrøn tid var en stor, stor favoritt da jeg gikk på ungdomsskolen. Da lånte jeg bøkene på biblioteket, men i etterkant har jeg kjøpt dem jeg har kommet over. Jeg har derimot ikke turt lese dem på nytt, jeg er redd for at magien fra den gang da skal brytes.

Dronningsagaen husker jeg at jeg snakket om på muntlig eksamen i norsk i 9. klasse. Det begynner å bli noen år siden, men jeg husker den som en fantastisk flott bok.Skal jeg tørre å prøve meg på en gjenlesning tro?

Finn en bok som har et nærbilde av noe på omslaget:
Erlend Loe: Tatt av kvinnen


Denne fikk jeg da ei venninne ryddet i bokhyllene sine, men jeg har ikke lest den. Da vi skulle lese en roman i norsktimene på videregående, leste hele klassen denne, men jeg var sær og ville lese noe annet. Dermed ble det Ingvar Ambjørnsen på meg.

Men nærbildekravet oppfyller den, om ikke annet.

Finn den boka hvis handling er satt lengst tilbake i tid i hylla di:
Nå er jeg mer enn gjennomsnittlig interessert i historie, og den interessen har de siste årene sendt meg ganske langt bakover i tid.
Denne trioen omhandler omtrent samme periode, og lenger bak enn dette går nok ikke bokhyllene foreløpig.

Finn en innbundet bok uten smussomslag (nei, du kan ikke bare ta av omslaget):
Per Petterson: Ut og stjæle hester


Dette trodde jeg skulle være lett, men jeg tok feil. De fleste bøkene jeg har uten smussomslag, har jeg bare mistet omslaget til.

Men jeg kommer godt ut av det likevel, for ender opp med ei bok jeg likte veldig godt.

Finn en turkis eller blå-grønn bok:
Richard Herrmann: Mine gleders by


Det er mulig jeg strekker litt i fargekartet for å få til dette, men jeg ville så gjerne trekke fram denne boka.

Richard Herrmann var mannen som i sin tid startet interessen for engelsk historie. Denne boka leser jeg hver gang jeg skal til London. Den er selvsagt ikke oppdatert på hvordan byen er i dag, men Herrmann fokuserer uansett på det historiske, så det er ikke så farlig.

Anbefales på det aller, aller varmeste!
(Dog ikke som guidebok)

Finn en bok med stjerner på omslaget:
Clive Barker: Imajica


Man skulle tro det var enkelt å finne bøker med stjerner på omslaget hos ei som liker fantastisk litteratur.
Men siden det er mer fantasy enn science fiction her i gården, var ikke utvalget så enormt likevel.

Jeg går for en planet og velger denne. Husker den som ganske tung å komme inn i, men at jeg ble revet med etterhvert.

Finn en bok med en annen målgruppe enn “young adults” (ungdom/unge voksne på godt norsk):
Mircea Cartarescu: Nostalgien


På dette punktet hadde jeg hatt større problemer med det motsatte, da jeg ikke leser mye YA-litteratur.
(Det at Harry Potter-serien finnes i bokhylla hadde gjort jobben lett likevel.)

Jeg velger denne fordi den var en av de første bøkene jeg blogget om, og fordi jeg likte den veldig godt.
Og den er rimelig langt fra å kunne stemples som YA.

Finn en sakprosabok:
Nicholas Ostler: Empires of the Word


Nok et enkelt punkt, vil tippe at omtrent 1/3 av bøkene mine havner i denne kategorien.

Velger denne fordi den åpnet øynene mine for et nytt interessefelt. Jeg har alltid likt språk, men det var først da jeg leste denne interessen for språkvitenskap virkelig våknet. Da jeg leste den første gang var jeg helt grønn, og elsket den. Har planer om å lese den på nytt for å se om dommen er den samme nå når jeg er litt mindre grønn.
Uansett: denne + bøkene til Ola Wikander var viktige påvirkningskilder til at jeg valgte å begynne med lingvistikkstudier i fjor høst.

Finn en bok som enten er kontroversiell eller som er skrevet av en kontroversiell forfatter:
Michael Moore: Dumme hvite menn


Julie valgte seg Richard Dawkins, det kunne jeg gjort også. Men boka jeg har i hylla er The selfish gene, ei bok som er langt mindre kontroversiell enn det han har skrevet om religion, så jeg velger meg Michael Moore.

Finn en bok av en ikke-vestlig forfatter:
Ngugi Wa Thiong'o: Wizard of the Crow


Har flere å velge mellom her også, men det blir denne. En artig og smått surrealistisk roman om en diktator i et fiktivt afrikansk land. Anbefales!

Robert Rankin - Motpaven

"En av de få forfatterne som alltid får meg til å le" står det på forsida av denne boka, signert Terry Pratchett. Jeg vet det skal være et salgsargument, men for meg høres det mer ut som en advarsel. Med Douglas Adams som et hederlig unntak, har jeg aldri likt fantastiske bøker som først og fremst prøver være morsomme, og jeg har aldri likt bøkene til Pratchett.

Men Motpaven overrasket meg. Det tok litt tid. Jeg var veldig skeptisk i starten og satt med følelsen jeg altfor ofte har med forfattere som vil være morsomme: De prøver for hardt. Men gradvis, uten at jeg la merke til at det faktisk skjedde, sluttet jeg å være kynisk og ble revet med i stedet. Og jeg lo. Av de tingene som skulle være morsomme, ikke helt andre ting. Det er visst håp for meg enda.

Motpaven er en rimelig absurd affære, på stort sett alle nivåer, noe som gjør det fryktelig vanskelig å forutse noe som helst. Sentrum i boka er puben The Flying Swan i Brentford der deltidsbartenderen Neville (som for øvrig ser ut til å jobbe fra åpningstid til stengetid hver eneste dag) serverer sine alkoholiserte stamkunder øl og sterkere saker. En dag dukker det opp en mystisk uteligger som gir alle han møter en uimotståelig trang til å korse seg. Hvem er denne uteliggeren? Det gir stamkundene på The Swan noe å diskutere over glassene en stund, men strengt tatt har de viktigere ting fore. De er en broket forsamling, hver med sine helt egne private problemer: Archroy som har en kone han aldri ser som har byttet bort bilen hans i fem magiske bønner. Norman som bestemmer seg for å bli den første som vader over den engelske kanal. Jim Pooley som forgjeves prøver å sette opp de rette hestene og vinne den store potten. John Omally som er villig til å gjøre hva som helst for å bli rik, bare ikke jobbe for pengene. Og sånn fortsetter det. Ikke akkurat en heroisk gjeng på jakt etter å redde verden, men det ser ut til at til at de er det verden får greie seg med.

Så er det språket. Mens jeg leste hadde jeg stadig følelsen av at setningene var skrudd sammen feil, men det er ingenting i veien med dem. Likevel denne følelsen. Jeg tror det handler om to ting:
Det ene er hvordan Rankin stadig vekk punkterer sine egen setninger. Han bygger opp til noe, men der andre forfattere lar setningen henge i lufta og lar leseren tenke sitt, lar Rankin ingenting sveve, men banker poenget inn med aller største tydelighet.
Han fikk plutselig en merkelig følelse av at denne dagen ikke ville bli som alle andre. Han fikk dødsens rett. (s.8)
Han forsøkte å reise seg, før han falt sammen igjen. Knærne var ikke særlig samarbeidsvillige. (s. 21)
Dette var noe av det jeg ikke likte i starten, men som jeg ganske raskt vennet meg til og som jeg etterhvert lo av.

Det andre handler om klisjeer. Er det én ting jeg har lært på skrivekurs, er det at disse skal unngås, men det ser ut til at Rankin har gått en annen skole enn meg. Her skal det ikke unngås noen klisjeer, her skal de få sin rettmessige plass, de skal gjentas gang på gang og man skal late som det er den mest naturlige ting i verden.
I et flyktig øyeblikk så de det, en enorm mann sto bredbeint og med armene i kors utenfor sjømannskirken. Selv om de bare så ham et lite sekund, var følelsen av udiskutabel storhet og grenseløs ondskap overveldende. (s. 143)
Grenseløs ondskap, intet mindre. Og sånn for å understreke det, brukes de samme ordene omtrent hver gang denne mystiske uteliggeren skildres. Jeg tok meg i å tenke at dette er helt naturlig:
Vanligvis er hoveddelen av ei bok skrevet i "normalprosa", men når forfatteren vil understreke noe prøver han/hun komme opp med et treffende og nyskapende bilde. I Motpaven finnes det ingen normalprosa, hele teksten er skrevet i bildespråk, og da er det eneste som er igjen når du skal understreke de mest banale klisjeene. Jeg synes det funker.

Til sammen bidrar dette til en fornøyelig reise gjennom en rekke usannsynlige og tilsynelatende tilfeldige hendelser som likevel på et eller annet vis bindes sammen til slutt. Ja, det minner meg om Douglas Adams, men også om Monty Python eller Red Dwarf. Det er definitivt noe erkebritisk over humoren her, kanskje er det derfor den appellerer til meg.

Jeg gir meg her, jeg kan uansett ikke yte teksten noen form for rettferdighet. Jeg kan bare, noe overraskende, konkludere med å gjøre Terry Pratchetts ord til mine egne:
Robert Rankin er en av de få forfatterne som får meg til å le.
Den så jeg faktisk ikke komme.


Boka jeg har lest her, var et gratiseksemplar fra forlaget. På Vendettas hjemmesider har jeg også funnet ut at den er den første boka i "Brentford-trilogien" som består av åtte bøker. Jeg er fristet til å fortsette videre.

Øyvind Myhre - De siste tider

Det er ingen hemmelighet at jeg liker den mørkere delen av fantasy-litteraturen. Jeg trenger ingen lykkelig-i-alle-sine-dager-slutt eller moralske karakterer som vokser med oppgavene. Jeg liker at folk blir slitne og grinete av å dra ut på lange vandringer, liker fåmælte karakterer som kommuniserer med sverdarmen og har etterhvert fått et skremmende høyt toleransenivå når det gjelder å lese voldsskildringer. Men, altså, et sted går grensen, selv for meg, og De siste tider passerte denne grensen ganske tidlig.

Når jeg tenker etter, har jeg lest og likt bøker med langt verre skildringer enn det denne boka har. Og når jeg sier jeg føler den har passert en grense, kan jeg ikke peke på en enkeltscene i boka og si at «her, akkurat her ble det for mye for meg». Det som får boka til å bikke over, er hvor gjennomgående negativt alt er - det er ikke én positiv ting som balanserer. Alt som skildres beskrives nesten uten unntak med negative adjektiv, det er råtnende, stinkende, giftig, klamt osv. Menneskene i boka er grådige, sadistiske, dekadente, egoistiske, maktsyke, kannibalistiske - det finnes ikke ett formildende trekk de kan dele på. (Med unntak av Lingele’i, Lysets siste datter, som jeg kommer tilbake til.) Resultatet er at boka blir så massivt negativ at den krysser grensa til parodien. I stedet for å bli sjokkert av det som skjer, ler jeg av det, og jeg tviler sterkt på at det er meningen.

Det er litt synd. Jeg har hatt et merkelig forhold til denne boka mens jeg leste. Jeg hadde én stemme i hodet som pekte på elementer jeg ikke likte og rev fortellingen i fillebiter, og én stemme som forsvarte fortellingen og ba den andre stemmen holde kjeft og slutte være så kritisk. Til slutt gikk det opp for meg at jeg har lest hele boka med rødblyant. Dermed sitter jeg igjen med to versjoner av teksten i hodet: Én versjon er teksten slik den er trykket mellom to permer (dette er boka jeg ler av), den andre versjonen er teksten med mine «rettelser» gjort underveis (dette er fortellingen jeg liker). Jeg kan ikke huske å ha lest ei bok der jeg har hatt denne trangen til å skrive om teksten til å bli ei annen bok før. Poenget er at jeg egentlig liker fortellingen i bunnen, jeg har bare mange innvendinger mot måten den er fortalt på.

Vi befinner oss i en verden som er i ferd med å gå under. Som et siste håp kommer Lingele’i til verden, født av tre jomfruer. Hun blir født som 17-åring, et bilde på den komplette uskylden - når Rogon tar henne med ut fra fjellhulen hun er født i, ser hun alt for første gang.
Innvending 1: Teksten forteller meg at Lingele’i er verdens siste håp, men gir meg ikke så mye som et hint om hvordan hun kan være det. Jeg tror ikke på at denne 17-åringen, totalt uten erfaringer, skal ha noen som helst sjanse til å redde verden. Uten et hint om hvordan dette er ment å foregå, tror jeg altså ikke på grunnpremisset i boka.

Jeg har selvsagt rett, Lingele’i er sjanseløs. Allerede på side 12 er hun død, myrdet av en mystisk skyggeskikkelse med øks. Rogon blir gal av sorg over drapet på kjæresten han møtte for under et døgn siden, og sverger hevn. Han reiser til nærmeste lille by (som selvsagt er møkkete og full av kriminalitet, prostitusjon og mennesker som enten selger barna sine som sex-slaver om de er pene, eller ofrer dem som mat til demoner om de er stygge) der han møter de to som skal bli hans følgesvenner på reisen: trollmannen Manam Duzib og profeten Azmai.  
Innvending to: Alle de tre karakterene har personlighet som kan oppsummeres som bill.mrk. i en kontaktannonse: Rogon: Skjebneløs mann søker hevn. Manam Duzib: Gammel trollmann kan alt. Azmai: Voldelig fredsprofet

Disse tre danner trioen som drar ut på en klassisk fantasy-reise. De vandrer gjennom hele kartet som finnes bakerst i boka og møter mennesker med ulike typer av samfunn. Manam Duzib er den eldre, erfarne karakteren som foredrar om alt de møter for de to mindre erfarne karakterene, og dermed også for leseren. Dette er på ingen måte nyskapende, men det fungerer som fortellergrep. Fortellingen får retning av Rogons besatte jakt på hevn, og det er vanskelig å forutse hvor våre tre pappfigurer skal ende opp, noe som skaper spenning.
Eller, det ville gjort det om det ikke var for innvending tre: Hele reisen er oppsummert i teksten på baksiden av boka, slik at om du har lest den, vet du hvor reisen ender og du vet til og med hva de finner ved reisens ende.
Pfffffft…… (lyden av luft som slipper ut av ballongen.)

Innvending nummer fire har jeg allerede skrevet om: Det at absolutt alt er negativt gjør fortellingen for meg parodisk. Jeg trenger kontraster. Gi meg én biperson som gjør en god gjerning, gi meg ett landskap som er idyllisk selv om verden er i ferd med å gå under. Og kanskje også: Er det virkelig nødvendig å dynge på med alle måter noe kan være mørkt/ekkelt på i ei bok på under 300 sider?
Fråtsing? Check. Ingen seksualmoral? Check. Voldtekt? Check.Voldsorgier? Check. Kannibalisme? Check. Tortur? Check. Sadisme? Check. Dop? Check. Menneskeofring? Check
Trenger jeg fortsette?

Okei, nå har jeg vært negativ og småspydig lenge nok. Jeg sa jeg likte fortellingen i bunnen, men har etterlatt lite spor av at det er noe jeg faktisk liker i det jeg har skrevet så langt. Så, her en punktliste:

• Jeg digger det følgende: Vi er i en verden som er i ferd med å gå under. Likevel kunne ikke hovedpersonene vi følger brydd seg mindre om å redde den. Det kjennes forfriskende.
• Det er ikke akkurat en overflod av kvinnelige karakterer i denne boka, faktisk tror jeg det bare er tre som er framtredende nok til å få navn. Det som trekker opp er at en av dem er av de aller, aller mest usympatiske karakterene i boka, og det sier sitt. Ja til flere kvinnelige skurker!
• Jeg må jo innrømme at jeg liker det røffe, det ekle og det mørke - det som gjør meg litt kvalm når jeg leser det. Om det bare hadde vært servert i litt mindre porsjoner, med noe annet innimellom, hadde jeg slukt det rått. 
• Jeg liker at det ikke er en happy ending. Denne boka kunne virkelig ikke hatt en happy ending. (Når det er sagt - jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg hater den siste setningen i boka!)

På tide med en oppsummering? Jeg liker grunnprinnsppene i boka, men jeg liker ikke boka. Jeg synes ikke den er spesielt godt skrevet, jeg synes karakterene er latterlig endimensjonale og jeg synes dialogene er krøkkete og unaturlige. Selv om jeg liker oppdagelsen av at det er skrevet fantasy på norsk som tilfredsstiller min hang til de mørke delene av sjangeren, liker jeg ikke hvor ensidig mørkt det er her. Det gjør at jeg ikke greier ta fortellingen seriøst. Etter å ha lest to bøker av Øyvind Myhre, er Kongen og gudene helt klart favoritten.

Dette er den første boka i årets utgave av Samlesning av norsk fantasy. Andre bloggere skal også omtale denne boka i dag, og du vil finne omtalene deres her.

Første samlesningsbok

I morgen braker det løs med omtaler av den første boka i årets samlesning av norsk fantastisk litteratur,  nemlig De siste tider av Øyvind Myhre.

Myhre var representert på samlesningen i fjor også, da med boka Kongen og gudene som strengt tatt er mer historisk roman enn fantasy. Derfor har han fått en sjanse til, og denne gangen kjenner jeg meg tryggere på at boka befinner seg godt på innsiden av sjangergrensene (det er jo til og med med en trollmann).

Jeg tenkte at jeg i år gjør dette litt annerledes enn i fjor. I stedet for å skrive et oppsummeringsinnlegg til slutt, lager jeg dette innlegget på forhånd. Alle som skriver innlegg i morgen kan poste link til innlegget sitt i kommentarfeltet her, så skal jeg til slutt legge linkene inn i dette innlegget. Da bør det være lettere for alle å finne hverandre i løpet av morgendagen.

Så vidt jeg kan lese ut av mine egne kommentarfelt er det fire stykker bortsett fra meg selv som har sagt de har lånt boka på biblioteket og er med på starten. Hvorvidt alle har fullført er jeg spent på å se. Mye av fantasylitteraturen på norsk er regnet som barne- og ungdomslitteratur, men det er vel rimelig trygt å si at denne boka ikke egner seg hverken for barn eller sarte sjeler.

Omtaler av boka:
Knirk
Astrid Therese
Elisabeth

Oppsummering februar

Årets andre måned er omme, og det er på tide med en kjapp oppsummering. Igjen med mine litterære nyttårsforsetter i bakhodet.

• I februar har jeg fullført fire bøker
• 3 av dem er fra egne bokhyller, 1 fra biblioteket
• 1 var delvis skrevet på nynorsk. Dermed har jeg i år lest bøker på bokmål, engelsk og nynorsk. Jeg skjønner for øvrig ikke hvordan jeg kom fram til at jeg kan lese bøker på seks språk. Nynorsk, bokmål, engelsk, svensk og dansk blir ikke mer enn fem. Det vil jo si at jeg skal ha et forsøk på språk nummer seks, ikke språk nummer sju.
• Ingen novellesamlinger eller amerikanske, realistiske romaner lest. Har derimot fullført norskrevet fantasy samt ei bok til i Lines lesesirkel, så der er jeg 1/8 og 2/6 i følge målsettingen.
• Skriving? Niks og nei. Leverte ikke nyskrevet tekst til forrige skrivegruppe. Har derimot skrevet etter det, slik at til neste skrivegruppe har jeg noe nytt å komme med. Teknisk sett er jo dette skrevet i februar. Når det gjelder blogginnlegg har jeg hatt mer enn nok med å greie skrive noe som helst, og det har langt i fra lignet de blogginnleggene jeg satt meg mål om å skrive. Sånn er det når ingen velvillig millionær vil finansiere skrivetiden min.
• Så var det tilveksten i bokhylla. Jeg var på +10 forrige måned. Med tre leste fra den lista, var jeg nede i +7. Men februar er Mammutmåned, og i tillegg fikk jeg tre bøker fra Vendetta pluss brukte opp gavekort jeg hadde liggende på Amazon og måtte kjøpe ei bok til mitt eget samlesningsprosjekt. Jeg har dessuten kjøpt den siste pensumboka som ikke var tilgjengelig før nå. Dermed er status etter februar +18. Joda, dette går veien.... not!

For øvrig lurer jeg litt på om det er juks å regne pensumlesing som forsøk på å lese bok på språk nummer seks? Nå om dagen sitter jeg nemlig og staver meg gjennom ei bok som på engelsk har tittelen Funny little stories. Å kalle det ei novellesamling vil være å ta i, og jeg nøler med å kalle det kortprosa. Det er en samling kort-korte fortellinger, eller anekdoter om du vil - og ved hjelp av ordlister og forelesninger hver fredag kommer jeg meg gjennom dem på et vis - på cree! (Om noen lurer - cree er et nordamerikansk språk fra den algonkinske språkfamilien, og snakkes av rundt 170.000 mennesker i Canada.)

Så, hva er status? Er dette juks, eller gir det et halv poeng i margen?