søndag 31. mars 2013

Friedrich Dürrenmatt - Dommeren og hans bøddel

Altså, hvor usakelig er det lov å være når du skal skrive en lesesirkelbokomtale?

Hvis du nå tenkte "ikke i det hele tatt" kan du like greit hoppe over denne omtalen og heller se hva andre bokbloggere har å si om denne boka i dag. There's nothing to see here, please move along, liksom. Det er helt greit. Eller du kan bli og lese videre, men kom ikke i etterkant og si at du ikke er advart. Dette blir usakelig, for noe annet har jeg ikke å komme med. (Det er for øvrig også heftige spoilere.)

Punkt én: Jeg greier ikke ta boka seriøst på grunn av klengenavnet jeg ga forfatteren for å huske navnet hans på biblioteket. Så fort han ble hetende Fredrik Dørmatte, forsvant all respekt for mannen. Noe jeg tror han visste, for selv om jeg hadde sjekket på forhånd at boka skulle være på plass i hylla, var det ikke snakk om å finne den da jeg kom fram. Jeg er sikker på at det var herr Dørmatte selv som hadde vært og gjemt den for at jeg ikke skulle slå kloa i mesterverket med mine forutinntatte holdninger. (Så viste det seg altså at alle krimbøkene bare ikke vil leke med "vanlige" romaner, så boka hadde gjemt seg der. Tenk det.)

Punkt to: Det er ikke det at det er ei krimbok som gjør meg usakelig. Jeg har lest en del krimbøker i løpet av livet, det er bare lenge siden nå. Men de var i hvert fall spennende. Det var noen som virket interessert i å oppklare forbrytelsen og dermed gjorde meg interessert. Det var skrevet av forfattere som var litt mer opptatt av å fortelle en historie enn av å namedroppe sveitsiske gatenavn. Kall meg gjerne gammeldags, men for meg gjør det hele forskjellen.

Punkt tre: Okei, så boka er skrevet på 50-tallet, og jeg er kanskje urettferdig som ikke lar tvilen komme den til gode og tenker at den bør bedømmes ut fra andre kriterier enn moderne krim. Men jeg er for grundig opplært av CSI, NCIS og Bones til å godta at en politimann som finner et lik i en bil langs landeveien finner det logisk å lempe dette liket over i passasjersetet, tre på det en filthatt, spenne fast sikkerhetsbelte og kjøre bilen gjennom rushtrafikken til en by langt unna - og at alle synes dette var en helt rasjonell ting å gjøre.

Punkt fire: Hvis du skal gi ut en roman der hele poenget med boka er den snedige tvisten på slutten der det viser seg at den tilsynelatende uinteresserte detektiven som ikke har gjort noen ting, egentlig har spilt et dobbeltspill og fått alt akkurat som han vil, (hikste etter pusten)   funker det veldig mye bedre om du ikke skriver i baksideteksten at den tilsynelatende uinteresserte detektiven spiller et dobbeltspill og egentlig får alt akkurat som han vil til slutt.
Bare et lite tips.

Punkt fem: Jeg er opplært, for eksempel gjennom diverse Bond-filmer, at det er helt normalt for fortellingens skurk å holde en lang monolog der han forklarer planen sin ned i minste detalj, vanligvis rett før han på et i overkant utspekulert vis skal ta livet av vår kjære helt. Det skulle jeg godtatt. Det jeg derimot ikke godtar er at fortellingens skurk bryter seg inn hos helten og forklarer i en lang monolog bakgrunnen for hvorfor de to er bitre uvenner og har vært det i 30 år til den eneste personen i fortellingen som faktisk vet det fra før, og så går igjen. Jeg vet at det er meg som leser han forteller det til, og dette patetiske forsøket på å kamuflere det som noe annet fornærmer meg. (Jeg tror for øvrig det er gjort så klønete med vilje - at det er ment å leke med sjangerkonvensjoner eller noe sånt - men det hjelper ikke.)

Punkt seks: Boka var kort og lettlest. Den får to poeng for det.

God påske! Jeg var ferdig med denne en god stund før påsken, og overlater påskekrimmen til noen andre. Selv har jeg science fiction påske.

22 kommentarer:

  1. Ha ha ha,dette var morsom og fabelaktig lesing!Jeg kommer garantert til å styre unna denne boka i fremtiden selv om den er en 1001 bok aldri så mye. God påskedag, Elisabeth :-D

    SvarSlett
    Svar
    1. God påske til deg også, sånn litt på etterskudd. (Dette innlegget var forhåndspublisert. Nå er jeg hjemme fra ferie og klar til å gå på bloggrunde.) Og ja, du kan trygt hoppe over denne boka. Med mindre du har problemer med insomnia, da kan den kanskje virke.

      Slett
  2. Herlig og fantastisk skrevet! Det er helt lovlig å skrive useriøse innlegg, spesielt når de er så geniale. Jeg skjønner nok at jeg hadde en fordel av at det ikke sto noe om boken på baksiden eller andre steder, for jeg ble gledelig overrasket da hr. Dørmatte vred det hele rundt for meg. Jeg var nemlig der du var i begynnelsen. Oppgitt over likkjøring og andre talentløse etterforskningsdetaljer! Jeg tror jeg duppet av to ganger før side 40. Etter det var jeg med da, og likte boken godt :) Veldig enig at den monologen var ganske teit og passet dårlig inn. Jeg hadde faktisk glemt den jeg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Genialt useriøs, tror jeg skal sette det på et visittkort.

      Kanskje jeg hadde likt boka bedre om jeg ikke hadde lest baksideteksten først, men jeg tviler egentlig. Når jeg for en gangs skyld plukker opp ei bok som har fått merkelappen "krim", forventer jeg meg i det minste spenning. Synes ikke hr. Dørmatte leverer. Har større forhåpninger til neste bok på lista.

      Slett
  3. Hehe, det er bare fantasien som setter grenser for hvor usaklig man kan skrive om lesesirkelbøkene. Når det er sagt var ikke dette usaklig i det hele tatt, for dette er kanskje DEN dårligste krimromanen jeg noengang har lest, og jeg har lest mange (dårlige).

    Ang. utdaterte etterforskningsmetoder: Jeg leser for tiden Sherlock Holmes' eventyr, der handlingen er lagt til 1880-årene i England. Metodene er kanskje utdaterte, men fornuften og logikken er der. Dessuten skriver Arthur Conan Doyle så bra at det er god litteratur uansett. Dürrenmatt har derfor ingen unnskyldninger for dette makkverket av en krimroman.

    Jeg la ikke engang merke til den teite scenen der Gastmann forklarer forhistorien til Bärlach, fordi alt i boken var så teit og lite troverdig at det gikk i ett.

    God påske til deg også! Selv har jeg hatt 100% krimpåske, men alt annet jeg har lest har heldigvis vært mye, mye bedre enn Dürrenmatt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Godt å få bekreftet at det er denne boka som er et makkverk, og dermed helt legitim å mislike. Alternativet er at jeg her blitt 100% uimotakelig for krim i annen form enn nevnte TV-serier, og det vil jeg ikke ha på meg. Liker å innbille meg at det finnes krim jeg hadde likt, om jeg bare ikke hadde så mye annet jeg heller ville lese.

      Slett
  4. Hehe, selv om jeg likte boka, så må jeg si at jeg likte omtalen di også ;) Så selvmotsigende går det an å være :P
    For meg virket ikke samtalen mellom Gastmann og Bärlach så usannsynlig? Hadde de egentlig møttes de siste 40 åree? Mulig jeg tar helt feil her, altså ...

    Ønsker deg en fortsatt glad siste rest av påsken!
    Pia

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja takk, begge deler! Selvsagt er det lov å være selvmotsigende.

      Jeg har levert tilbake boka på biblioteket, så jeg kan ikke gå tilbake og se hva jeg reagerte på i den samtalen. Er rimelig sikker på at du har rett - de har ikke snakket sammen de siste 40-årene - men for meg var den likevel unaturlig. Det var noe med måten G. ordla seg på som gjorde det. Selv om det er lenge siden noe skjedde, snakker man med mer inneforståtthet om det enn det han gjorde. Særlig når dette er en hendelse som så til de grader har preget begges liv. Jeg nekter å tro at G. tror B. har glemt hvordan de møttes og veddemålet de inngikk - det er skrevet inn på den måten kun for at jeg som leser skal få vite det. I mine øyne: slett håndtverk! Og usannsynlig irriterende :p

      Slett
  5. Haha, artig å lese, selv om jeg er uenig. Jeg leste den i kontekst av at den ble skrevet i 1952, men så er jeg jo selv av eldre årgang da, og jeg har lest masse krim, så det er sagt..
    Jeg likte boka ganske godt.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra du likte boka. Selv venter jeg fremdeles på lesesirkelboka jeg kan være positiv til. Foreløpig har det vært en som gnagde på nervene, en jeg var likegyldig til og nå denne som jeg ikke greier ta seriøst. Satser på at alle gode ting er fire, og at Austen skriver fletta av meg.

      Slett
  6. Eg flirer! For ein herleg måte å skrive om ei bok!

    SvarSlett
    Svar
    1. *bukker*
      *nikker*
      *neier*
      *snører av klovneskoene og tusler av scenen*

      Slett
  7. Hehe, Fredrik Dørmatte - skjønner jo at respekten forsvant raskt med et slikt klengenavn! Godt skrevet om boken! Selv likte jeg den :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Sier som jeg sa over: bra du likte den.
      Kanskje jeg skal la meg inspirere og skrive barneboka om Fredrik Dørmattes fantastiske liv?

      Slett
  8. HAHA - dette er det morsomste innlegget jeg har lest om Fredrik Dørmatte og Dommeren hans, og innlegget ditt er i seg selv belønning god nok for at jeg leste meg gjennom den kjedeligste krimmen jeg har fortært på veldig så mange år. Punkt 3 og 4 - jeg er så evig enig! Javel, boka ble skrevet på 50-tallet. Det er et par år før CSI, NCIS og Bones - men djiiizes, Artur Conan Doyle skrev krim på 1800-tallet som kjører fletta av Dørmatta! No excuse! Takk :o)

    SvarSlett
    Svar
    1. Bra at du og Line kommer inn og forteller meg at det ikke er 50-tallet som gjør at etterforskningsmetodene ser idiotiske ut - det er det faktum at etterforskingsmetodene ER idiotiske som gjør jobben.
      Og om ikke annet kommer jeg nå til å huske denne boka mye lenger enn den strengt tatt fortjener fordi den nå har fått merkelappen Fredrik Dørmatte og Dommeren hans. Kan du nå lage lignende merkelapper til hele pensum jeg skal gjennom for eksamen om to måneder? ;)

      Slett
    2. Er pensum like lite interessant som Dørmatta så sliter du uansett merkelapp er jeg redd ... ;o) Lykke til!

      Slett
  9. Kostelig! Og absolutt ikke useriøst, hvordan kan du tenke slikt.
    Fikk heller ikke med meg den monologen, ikke leste jeg baksideteksten heller, uten at det hjalp det minste. Selv er jeg overbevist om at dørmatta kun, nok engang, for jeg lærte på nettet at han skriver om nåde og rettferdighet hver gang, ville diskutere skyld og uskyld og slikt, og så var det for mange mord for essay eller komedie. Hva gjør vi da?
    Yep kaller det krim.

    SvarSlett
    Svar
    1. Mitt liv er herved komplett, noe jeg har skrevet er blitt beskrevet som kostelig. Glem nobelpriser, dét er alt det egentlig handler om. Takk og takk!
      Det er for øvrig en uting når det dukker opp for mange mord i essayet ditt og du ikke greier feie det under (dør)matta. Huff, tror det er på tide å lete opp andre omtaler før jeg kommer opp med flere dårlige ordspill...

      Slett
  10. Dette var en forfriskende omtale - herlig! Og jeg likte veldig godt den punktvise, grundige slakten av boka. Jeg syntes nok bedre om boka enn deg, (det skal ikke så mye til, he, he) men den var uten tvil gammeldags og treig. Nothing happened - AT ALL! Det jeg likte best var nettopp samfunns-satiren der D harselerer med øvrigheten og overklassen.

    Det som er så bra med denne lesesirkelen er at alle meninger får lov å komme frem!

    SvarSlett
  11. F. Dürrenmatt: "Viten kan man tilegne seg - forståelse tar tid."

    SvarSlett