Friedrich Dürrenmatt - Dommeren og hans bøddel

Altså, hvor usakelig er det lov å være når du skal skrive en lesesirkelbokomtale?

Hvis du nå tenkte "ikke i det hele tatt" kan du like greit hoppe over denne omtalen og heller se hva andre bokbloggere har å si om denne boka i dag. There's nothing to see here, please move along, liksom. Det er helt greit. Eller du kan bli og lese videre, men kom ikke i etterkant og si at du ikke er advart. Dette blir usakelig, for noe annet har jeg ikke å komme med. (Det er for øvrig også heftige spoilere.)

Punkt én: Jeg greier ikke ta boka seriøst på grunn av klengenavnet jeg ga forfatteren for å huske navnet hans på biblioteket. Så fort han ble hetende Fredrik Dørmatte, forsvant all respekt for mannen. Noe jeg tror han visste, for selv om jeg hadde sjekket på forhånd at boka skulle være på plass i hylla, var det ikke snakk om å finne den da jeg kom fram. Jeg er sikker på at det var herr Dørmatte selv som hadde vært og gjemt den for at jeg ikke skulle slå kloa i mesterverket med mine forutinntatte holdninger. (Så viste det seg altså at alle krimbøkene bare ikke vil leke med "vanlige" romaner, så boka hadde gjemt seg der. Tenk det.)

Punkt to: Det er ikke det at det er ei krimbok som gjør meg usakelig. Jeg har lest en del krimbøker i løpet av livet, det er bare lenge siden nå. Men de var i hvert fall spennende. Det var noen som virket interessert i å oppklare forbrytelsen og dermed gjorde meg interessert. Det var skrevet av forfattere som var litt mer opptatt av å fortelle en historie enn av å namedroppe sveitsiske gatenavn. Kall meg gjerne gammeldags, men for meg gjør det hele forskjellen.

Punkt tre: Okei, så boka er skrevet på 50-tallet, og jeg er kanskje urettferdig som ikke lar tvilen komme den til gode og tenker at den bør bedømmes ut fra andre kriterier enn moderne krim. Men jeg er for grundig opplært av CSI, NCIS og Bones til å godta at en politimann som finner et lik i en bil langs landeveien finner det logisk å lempe dette liket over i passasjersetet, tre på det en filthatt, spenne fast sikkerhetsbelte og kjøre bilen gjennom rushtrafikken til en by langt unna - og at alle synes dette var en helt rasjonell ting å gjøre.

Punkt fire: Hvis du skal gi ut en roman der hele poenget med boka er den snedige tvisten på slutten der det viser seg at den tilsynelatende uinteresserte detektiven som ikke har gjort noen ting, egentlig har spilt et dobbeltspill og fått alt akkurat som han vil, (hikste etter pusten)   SÅ funker det veldig mye bedre om du ikke skriver i baksideteksten at den tilsynelatende uinteresserte detektiven spiller et dobbeltspill og egentlig får alt akkurat som han vil til slutt.
Bare et lite tips.

Punkt fem: Jeg er opplært, for eksempel gjennom diverse Bond-filmer, at det er helt normalt for fortellingens skurk å holde en lang monolog der han forklarer planen sin ned i minste detalj, vanligvis rett før han på et i overkant utspekulert vis skal ta livet av vår kjære helt. Det skulle jeg godtatt. Det jeg derimot ikke godtar er at fortellingens skurk bryter seg inn hos helten og forklarer i en lang monolog bakgrunnen for hvorfor de to er bitre uvenner og har vært det i 30 år til den eneste personen i fortellingen som faktisk vet det fra før, og så går igjen. Jeg vet at det er meg som leser han forteller det til, og dette patetiske forsøket på å kamuflere det som noe annet fornærmer meg. (Jeg tror for øvrig det er gjort så klønete med vilje - at det er ment å leke med sjangerkonvensjoner eller noe sånt - men det hjelper ikke.)

Punkt seks: Boka var kort og lettlest. Den får to poeng for det.

God påske! Jeg var ferdig med denne en god stund før påsken, og overlater påskekrimmen til noen andre. Selv har jeg science fiction påske.