Øyvind Myhre - De siste tider

Det er ingen hemmelighet at jeg liker den mørkere delen av fantasy-litteraturen. Jeg trenger ingen lykkelig-i-alle-sine-dager-slutt eller moralske karakterer som vokser med oppgavene. Jeg liker at folk blir slitne og grinete av å dra ut på lange vandringer, liker fåmælte karakterer som kommuniserer med sverdarmen og har etterhvert fått et skremmende høyt toleransenivå når det gjelder å lese voldsskildringer. Men, altså, et sted går grensen, selv for meg, og De siste tider passerte denne grensen ganske tidlig.

Når jeg tenker etter, har jeg lest og likt bøker med langt verre skildringer enn det denne boka har. Og når jeg sier jeg føler den har passert en grense, kan jeg ikke peke på en enkeltscene i boka og si at «her, akkurat her ble det for mye for meg». Det som får boka til å bikke over, er hvor gjennomgående negativt alt er - det er ikke én positiv ting som balanserer. Alt som skildres beskrives nesten uten unntak med negative adjektiv, det er råtnende, stinkende, giftig, klamt osv. Menneskene i boka er grådige, sadistiske, dekadente, egoistiske, maktsyke, kannibalistiske - det finnes ikke ett formildende trekk de kan dele på. (Med unntak av Lingele’i, Lysets siste datter, som jeg kommer tilbake til.) Resultatet er at boka blir så massivt negativ at den krysser grensa til parodien. I stedet for å bli sjokkert av det som skjer, ler jeg av det, og jeg tviler sterkt på at det er meningen.

Det er litt synd. Jeg har hatt et merkelig forhold til denne boka mens jeg leste. Jeg hadde én stemme i hodet som pekte på elementer jeg ikke likte og rev fortellingen i fillebiter, og én stemme som forsvarte fortellingen og ba den andre stemmen holde kjeft og slutte være så kritisk. Til slutt gikk det opp for meg at jeg har lest hele boka med rødblyant. Dermed sitter jeg igjen med to versjoner av teksten i hodet: Én versjon er teksten slik den er trykket mellom to permer (dette er boka jeg ler av), den andre versjonen er teksten med mine «rettelser» gjort underveis (dette er fortellingen jeg liker). Jeg kan ikke huske å ha lest ei bok der jeg har hatt denne trangen til å skrive om teksten til å bli ei annen bok før. Poenget er at jeg egentlig liker fortellingen i bunnen, jeg har bare mange innvendinger mot måten den er fortalt på.

Vi befinner oss i en verden som er i ferd med å gå under. Som et siste håp kommer Lingele’i til verden, født av tre jomfruer. Hun blir født som 17-åring, et bilde på den komplette uskylden - når Rogon tar henne med ut fra fjellhulen hun er født i, ser hun alt for første gang.
Innvending 1: Teksten forteller meg at Lingele’i er verdens siste håp, men gir meg ikke så mye som et hint om hvordan hun kan være det. Jeg tror ikke på at denne 17-åringen, totalt uten erfaringer, skal ha noen som helst sjanse til å redde verden. Uten et hint om hvordan dette er ment å foregå, tror jeg altså ikke på grunnpremisset i boka.

Jeg har selvsagt rett, Lingele’i er sjanseløs. Allerede på side 12 er hun død, myrdet av en mystisk skyggeskikkelse med øks. Rogon blir gal av sorg over drapet på kjæresten han møtte for under et døgn siden, og sverger hevn. Han reiser til nærmeste lille by (som selvsagt er møkkete og full av kriminalitet, prostitusjon og mennesker som enten selger barna sine som sex-slaver om de er pene, eller ofrer dem som mat til demoner om de er stygge) der han møter de to som skal bli hans følgesvenner på reisen: trollmannen Manam Duzib og profeten Azmai.  
Innvending to: Alle de tre karakterene har personlighet som kan oppsummeres som bill.mrk. i en kontaktannonse: Rogon: Skjebneløs mann søker hevn. Manam Duzib: Gammel trollmann kan alt. Azmai: Voldelig fredsprofet

Disse tre danner trioen som drar ut på en klassisk fantasy-reise. De vandrer gjennom hele kartet som finnes bakerst i boka og møter mennesker med ulike typer av samfunn. Manam Duzib er den eldre, erfarne karakteren som foredrar om alt de møter for de to mindre erfarne karakterene, og dermed også for leseren. Dette er på ingen måte nyskapende, men det fungerer som fortellergrep. Fortellingen får retning av Rogons besatte jakt på hevn, og det er vanskelig å forutse hvor våre tre pappfigurer skal ende opp, noe som skaper spenning.
Eller, det ville gjort det om det ikke var for innvending tre: Hele reisen er oppsummert i teksten på baksiden av boka, slik at om du har lest den, vet du hvor reisen ender og du vet til og med hva de finner ved reisens ende.
Pfffffft…… (lyden av luft som slipper ut av ballongen.)

Innvending nummer fire har jeg allerede skrevet om: Det at absolutt alt er negativt gjør fortellingen for meg parodisk. Jeg trenger kontraster. Gi meg én biperson som gjør en god gjerning, gi meg ett landskap som er idyllisk selv om verden er i ferd med å gå under. Og kanskje også: Er det virkelig nødvendig å dynge på med alle måter noe kan være mørkt/ekkelt på i ei bok på under 300 sider?
Fråtsing? Check. Ingen seksualmoral? Check. Voldtekt? Check.Voldsorgier? Check. Kannibalisme? Check. Tortur? Check. Sadisme? Check. Dop? Check. Menneskeofring? Check
Trenger jeg fortsette?

Okei, nå har jeg vært negativ og småspydig lenge nok. Jeg sa jeg likte fortellingen i bunnen, men har etterlatt lite spor av at det er noe jeg faktisk liker i det jeg har skrevet så langt. Så, her en punktliste:

• Jeg digger det følgende: Vi er i en verden som er i ferd med å gå under. Likevel kunne ikke hovedpersonene vi følger brydd seg mindre om å redde den. Det kjennes forfriskende.
• Det er ikke akkurat en overflod av kvinnelige karakterer i denne boka, faktisk tror jeg det bare er tre som er framtredende nok til å få navn. Det som trekker opp er at en av dem er av de aller, aller mest usympatiske karakterene i boka, og det sier sitt. Ja til flere kvinnelige skurker!
• Jeg må jo innrømme at jeg liker det røffe, det ekle og det mørke - det som gjør meg litt kvalm når jeg leser det. Om det bare hadde vært servert i litt mindre porsjoner, med noe annet innimellom, hadde jeg slukt det rått. 
• Jeg liker at det ikke er en happy ending. Denne boka kunne virkelig ikke hatt en happy ending. (Når det er sagt - jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg hater den siste setningen i boka!)

På tide med en oppsummering? Jeg liker grunnprinnsppene i boka, men jeg liker ikke boka. Jeg synes ikke den er spesielt godt skrevet, jeg synes karakterene er latterlig endimensjonale og jeg synes dialogene er krøkkete og unaturlige. Selv om jeg liker oppdagelsen av at det er skrevet fantasy på norsk som tilfredsstiller min hang til de mørke delene av sjangeren, liker jeg ikke hvor ensidig mørkt det er her. Det gjør at jeg ikke greier ta fortellingen seriøst. Etter å ha lest to bøker av Øyvind Myhre, er Kongen og gudene helt klart favoritten.

Dette er den første boka i årets utgave av Samlesning av norsk fantasy. Andre bloggere skal også omtale denne boka i dag, og du vil finne omtalene deres her.