John Kennedy Tool - Tåpenes sammensvergelse (avbrutt)

Etter å ha hoppet over Lines lesesirkel de to siste rundene, hadde jeg bestemt meg for at i juli skulle jeg være back on track. Som overskriften vel antyder, ble ikke forsøket helt vellykket.

Men altså, lesesirkel eller ikke lesesirkel, akkurat nå orker jeg ikke lese bøker som ikke fenger. Jeg har tross alt ferie! (Les: jeg bare jobber, det er ikke forelesninger i tillegg.) Og når denne boka stadig tapte kampen om å få være med ut til lesestund i sola for ei bok med den fengende tittelen Grammaticalization, måtte jeg til slutt innse at jeg og John Kennedy Tool nok har det best på hver vår grillfest.

Jeg mistenker at min første feil var å forsøke lese boka i norsk oversettelse. Jeg var gjerrigknark og hadde ikke lyst til å betale, så jeg gikk på biblioteket og der var det denne utgaven de hadde. Handlingen foregår blant underklassen i New Orleans, og det er helt tydelig at språket i originalversjonen er sterkt farget av dette. Det funker sikkert bra på engelsk, særlig om du er såpass stø i dialekter at du kan høre karakterene snakke ved å lese tekst som er mer eller mindre nøyaktig transkribert tale, men dette er klin umulig å oversette til norsk. Her er det løst ved at karakterene snakker en eller annen form for østkant-mål, men dette tegner ikke noe miljøbilde av New Orleans for meg. Det fungerer mer som en stein i skoen jeg ikke kan bli kvitt.

Jeg mistenker at min andre feil er at jeg totalt mangler humor. Gi meg ei bok som forståsegpåerne karakteriserer som morsom, og jeg blir totalvaksinert mot å le. Eller mot å trekke på smilebåndet. Det stemmer også for Tåpenes sammensvergelse.

Boka følger (i hvert fall i de 140 sidene jeg leste før jeg la den bort) Ignatius J. Reilly, en overvektig, arbeidsløs mann i 30-åra som bor hjemme hos sin mor i New Orleans. Han tilbringer dagene med å skrive rabiate skildringer om alt som er feil med verden, spise, fise/rape, se TV/film og på å være en generelt utrivelig dust mot mora si. Etter en lite dramatisk bilulykke som resulterer i et erstatningskrav, tvinges Reilly ut i arbeidslivet for å tjene egne penger, og jeg antar at resten av boka følger hans ferd ut i dette ukjente domenet. (Selv ga jeg opp ikke lenge etter at Reilly fikk sin første jobb i konfeksjonsfirmaet Levys Pants.)

Det finnes mange ord jeg kan bruke for å beskrive Ignatius J. Reilly, men morsom er definitivt ikke ett av dem (prøv bælfeit, egosentrisk dust med total mangel på generell personlig hygiene og sosiale ferdigheter). Boka omtales mange steder som en farse, og det kan jeg gå med på: Jeg synes dette er akkurat like morsomt som et teaterstykke der alle løper ut og inn av dører, misforstår hverandre, lyver og snakker forbi hverandre med sterkt karikerte skingrestemmer i altfor høyt tempo. Det er påtatt, det er slitsomt og det er overhodet ikke morsomt. For min del er det ingen trekking på smilebåndet, men desto mer himling med øynene.

Derfor: Boka legges til side for en stadig voksende bunke med bøker jeg faktisk har lyst til å lese.

Linn Strømsborg - Furuset

Dette er ei sånn bok det er umulig å skrive om fordi boka jeg har lest, ikke er den som står på papiret.

På papiret står historien til Eva. Eva er ferdig med en mastergrad på Blindern, og nå vet hun ikke hva hun vil. Hun flytter hjem til jenterommet på Furuset, driver inn i armene på vennene hun hadde der før hun flyttet, driver inn i en jobb på videobutikken, og vandrer rundt i et nabolag som flyter mellom nåtid og oppvekst mens hun hører på Kent på mp3-spilleren.

Boka på papiret er fin den, den skildrer hverdagene, de små tingene som bare betyr noe for dem som de utgjør en del av livet for. Som i Roskilde liker jeg språket til Strømsborg, hun har den egne stemmen alle skrivelærere snakker om at man skal finne. Setningene synger meg inn i teksten slik at jeg leser med noe annet enn tankene. Er det stort, er det viktig, er det samfunnsnyttig? Nei kanskje ikke, men det er vart, det er gjenkjennbart og det er skrevet med kjærlighet, engasjement og varme, og på et vis ender boka mest av alt opp med å overbevise meg om at personen som har skrevet boka er en person det hadde vært verdt å bli kjent med.

Boka jeg har lest ligner på denne som står på papiret, men handlingen foregår i Drammen heller enn på Furuset. Skolegårdene tilhører Åssiden og Kjøsterud, lærerne og vennene har andre navn, andre ansikter og hendelsene ligner kanskje på dem som står på papiret, men de er ikke de samme. Kiosken der hovedpersonen kjøper godteri er fremdeles ei videosjappe, men hovedpersonen spiser skumfrosker i salt lakris heller enn melkepletter, og hun vet akkurat hvor mange hun kan putte i smågådtposen uten å overskride en tier. Hovedpersonen i min bok leser også bøker fra biblioteket, men det er fra filialen på Kjøsterud, ikke Furuset, og når hun ser ut av vinduet hjemme, ser hun trær og eneboliger, ikke drabantbyblokker.

Også i boka jeg har lest har den eldre versjonen av hovedpersonen havnet på et sted som ikke ligner noe hun så for seg da hun var tenåring, og selv om hun kan følge veien som har ført henne dit valg for valg, eller kanskje fra manglende valg til manglende valg, er det likevel noen ganger vanskelig å godta at det var akkurat hit de skulle føre henne, disse valgene hun tok eller ikke tok. Og selv om hovedpersonen i boka jeg har lest er flere år eldre enn Eva i boka som står på papiret, kan hun fremdeles ha følelsen av å vente på begynnelsen, for nå, nå begynner livet snart på ordentlig.

Det er fint, tenker jeg, at det finnes bøker man kan lese som inneholder helt andre bøker uten selv å vite om dem. For denne boka jeg har lest, er det faktisk ingen andre som får lese. Og boka du får lese, om du plukker med deg Furuset, vil alltid forbli en hemmelighet for meg.

Roadtrip til bokland

Jeg tror første gang jeg hørte om Halfdans bokhus var hos Jørn på aroundbooks. Siden da har jeg hatt lyst til å reise dit, og i dag dro jeg og pappa på roadtrip. Jeg hadde store planer om å ta masse bilder av dette fantastiske stedet, men så fort jeg var der ble jeg altfor opptatt av å gå og snoke hyllelangs til å huske på slike trivialiteter. Men Norge Rundt var der og lagde reportasje i 2010, se den i stedet.

Fasiten for min del: 35 nye bøker for den nette sum av 600 kroner...

Og målet om at antallet uleste bøker i hylla 31.12.13 ikke skulle være høyere enn samme dato året før, det kan jeg vel begrave med det samme. 

Her er i hvert fall fangsten. (For listeversjon, kan man se under juli i oversikten over bøker anskaffet i 2013.)

Egentlig så jeg etter lesesirkelboka A Handmaidens Tale. Den fant jeg ikke, men det ble likevel fire Margaret Atwood-bøker på meg. Oryx og Crake har jeg hatt planer om å lese lenge. De andre tre, Alice Grace, Råd fra villmarken og Den blinde mordersken vet jeg mindre om.

Toni Morrison har jeg ikke lest noe av, men lest mye positivt om. Da jeg til slutt fant ut at jeg slulle ha to bøker til for å ende opp på et rundt beløp å betale, falt valget på Elskede og Paradis.

Cora Sandel, ei annen dame jeg vet jeg burde ha lest. Alberte-trilogien og ei novellesamling fikk bli med hjem, slik at denne mangelen i litterær dannelse kan rettes opp.

Doris Lessing har skrevet en av bøkene jeg liker aller best, nemlig The Golden Notebook. Har lest flere andre av bøkene hennes, med litt mer varierende innstilling, men for ti kroner stykket, er det bare å fylle opp med dem som mangler i bokhylla.

Litt norsk samtidslitteratur fikk være med hjem. Vigdis Hjorths Død sheriff fordi jeg hørte henne snakke om den en gang, og ble nysgjerrig. Roy Jacobsens Grenser fordi jeg hører han skriver så bra, men likte ikke den eneste av bøkene hans jeg har lest til nå (Frost). Men alle fortjener en sjanse nummer to. Han får sin med denne. 

Vera Henriksen var min absolutte favoritt da jeg gikk på ungdomsskolen og var veeeeeldig opptatt av alt norrønt. Som voksen har jeg kjøpt bøkene hennes, men ikke lest dem om igjen, er litt redd for at fortryllelsen fra den gang da skal brytes. Jeg trodde Kongespeil manglet i bokhylla, men når jeg kom hjem så jeg at det var feil. Da har jeg to.

Engelsk fantasy til en tier. Da er det på tide å teste ut Goodkind, et navn jeg har sett i mange hyller, men aldri plukket opp.

Litt lett blanding. Middlemarch leste jeg en gang for lenge siden, men husker ingenting. Å lese Lolita i Teheran kan jeg huske å ha lest positive omtaler om. Philip Roth er en mann jeg tenker jeg burde ha lest, og da ble det Gift med en kommunist fordi det var den første jeg så. Chinua Achebe faller egentlig i samme kategori.

Altså, hva disse har til felles må være at de har dyr i tittelen, Ville svaner og Hestehodetåken. Sistnevnte kjøpt fordi jeg alltid har likt den tittelen så godt og aldri har lest Ola Bauer. Førstnevnte var et øyeblikks innfall. Det må alltid være med minst ei bok i et slikt utvalg som er valgt helt på måfå.

Før jeg dro, tenkte jeg at det jeg skulle se etter var gamle Lanterne-bøker med science fiction på norsk. Jeg kjøpte alle jeg så. Aner starten på en samling her.

Umberto Ecos Rosens navn kommer i to bind. Forrige gang jeg prøvde meg, oppdaget jeg da jeg var kommet hjem at jeg hadde to av nummer 1 og ingen nummer 2. I dag fikk jeg omsider komplettert serien.

Ferie, del 2

Årets andre ferieuke ble tilbragt i vakre Skåne hos kjærestens familie. Innimellom et relativt fullpakket sosialt program ble det likevel tid til å slappe av og bare nyte det strålende været ved poolen i hagen også.

Tradisjonen tro var sekken jeg lastet i bilen tung av bøker, mye mer enn hva jeg rakk lese, men sånn er det jo alltid. I løpet av uka rakk jeg gjennom siste nummer av Bokvennen, jeg fullførte et leseeksemplar som det kommer omtale av senere, jeg leste litt over 100 sider av neste semesters pensum, og kom godt over halvveis i Jonathan Franzens Korrigeringer. Stort mer enn det, og jeg ville blitt sett på som tidenes uhøfligste sommergjest.

I tillegg ble det en liten tur på musikkfestival, da kjæresten oppdaget at Amaranthe og Helloween spilte på Sommerrock i Svedala, bare en times kjøring unna. Må innrømme at ingen av dem faller helt inn under min musikksmak, men festival i strålende solskinn var likevel greit å ta med seg. Og bra var det, for hadde jeg ikke blitt med dit, hadde jeg ikke oppdaget The Brimstone Days. Mulig jeg er håpløst lite oppdatert og burde hørt om dem før (det pleier være tilfelle med det  meste innen musikk), mulig de ikke er kjent i Norge, men i motsetning til dem vi faktisk var der for å se, er dette noe jeg virkelig kan like.

Samlesning - eller ferie

I dag skulle jeg blogget om Ailo Gaups Trommereisen i sammenheng med samlesningen av norsk fantasy, men det kommer jeg ikke til å gjøre.

Denne gangen har jeg ikke noen eksamen og legge skylda på, jeg hadde hatt plenty av tid til å lese boka, jeg har bare valgt å lese andre ting i stedet. Juni har vært en bra lesemåned med ni bøker lest, samtlige fantasy, men ikke norsk. Så langt i juli har ei til kommet på lest-lista, og den var norsk fantasy, men altså ikke Ailo Gaup. (Det var Odinsbarn, debutromanen til Siri Pettersen, som jeg har mottatt et forhåndseksemplar av. Omtale av den kommer i september, når boka faktisk kommer ut.)

Jeg har fremdeles ambisjoner om å lese Trommereisen. Han som ga meg lista jeg har laget samlesningslista ut fra, rangerte dette som den beste av dem alle, men advarte samtidig om at Gaup selv neppe ville gått med på at boka er fantasy. Når jeg kommer hjem fra ferie har jeg planer om en tur på biblioteket for å bøte på dette hullet i leseprosjektet mitt.

Om noen andre blogger om denne i dag, gi meg et hint om det her, så skal jeg linke til dere.

Neil Gaiman - The Ocean at the End of the Lane

Har du noen gang hatt en forfatter du virkelig vil like bøkene til, uten helt å få det til?

For meg har det vært Neil Gaiman. Mannen er genierklært av så mange mennesker jeg vanligvis lytter til, og da jeg leste min første Gaiman-bok (American Gods), var jeg før jeg begynte helt sikker på at jeg kom til å elske boka. Men da jeg var ferdig, må jeg ha sett ut som et spørsmålstegn. For hvor var dette enestående, dette fantastiske og livsforandrende elementet jeg hadde hørt andre snakke om? Joda, den var underholdende og morsom, men ikke mer enn det. Det var som om boka hadde et hemmelig rom alle andre hadde funnet, men som jeg hadde gått glipp av. Så jeg fortsatte til Anansi Boys og lette videre der, men det var det samme igjen. Underholdende? Ja. Morsomt? Joda, men kanskje litt over the top i forhold til min smak. Noe mer enn det? Nei.

Men jeg gir meg ikke, og på tredje forsøk kom belønningen.  The Ocean at the End of the Lane er ei bok jeg kan forelske meg i. Har forelsket meg i. I stil er det mye jeg kan kjenne igjen fra de andre bøkene, men tonen er en helt annen. Mer dempet og alvorstung, og mer enn noe annet er det dette som overbeviser meg. Når det ikke skal være så overvettes morsomt hele tida, når alvoret får skinne gjennom, da har herr Gaiman fanget meg, og han holder på meg fra første til siste side.

Det er så lett å lese denne boka som en selvbiografi. Ikke bare fordi det er uttalt i forordet at mye av stedsbeskrivelsene er tatt fra stedet Gaiman selv vokste opp, men fordi hele boka roper ut at den er en forklaring på hvorfor Neil Gaiman skriver som Neil Gaiman. Jo mer jeg leser, jo vanskeligere er det ikke å se på bokas jeg-person som forfatteren selv. Det er en merkelig følelse. Noen ganger når jeg leser ting som skal være selvbiografisk til en viss grad, sitter jeg og lurer på hva som faktisk har skjedd og hva som er oppspinn. Her burde det være enkelt. The Ocean at the End of the Lane er en karakteristisk Gaiman-fortelling i den forstand at det virkelige og det mytiske smelter sammen på en måte som er så naturlig at alt sklir inn helt motstandsløst. Det handler om en mann som er tilbake der han vokste opp for å delta i en begravelse, og plutselig husker han ting som skjedde da han var syv år gammel. Og det er den syv år gamle gutten som forteller mesteparten av historien, en historie som inneholder et hus som alltid har fullmåne utenfor det ene vinduet, gamle damer som er eldre enn verden og et hav som får plass i ei bøtte.

Men jeg tror på det han forteller. Mens jeg leser finnes det ikke tvil i mit hode om at dette faktisk har skjedd, at det var sånn det var og at dette forklarer alt. Så legger jeg fra meg boka, og det går litt tid før jeg pliktskyldigst må le av meg selv og fortelle meg at jeg er voksen nå, jeg skal ikke tro på slike eventyr. Dette er ikke en selvbiografi, det er en fantasyroman. Men tvilen sitter igjen som en liten stemme som motsier meg hver gang jeg forteller meg selv at alt bare er eventyr. Jeg liker å tro at den stemmen tilhører syv år gamle Elisabeth, den Elisabeth som aldri helt greide riste av seg tanken om at hele verden egentlig bare var et dokkehus som noen som var MYE større enn oss lekte med.

Og jeg tenker at dette kan være dikt og forbannet løgn så mye det vil, Neil Gaiman har likevel fortalt meg noe som er sant med denne boka. Noe jeg kommer til å bære med meg lenge. Noe jeg ikke helt greier sette ord på men som har med barndom å gjøre. Ikke traurig og nostalgisk, som mange oppvekstskildringer er, men magisk. Fordi han husker det.

Boka anbefales på det varmeste, og om du ikke vil lese den på engelsk, kommer den på norsk fra Vendetta til høsten. Les for øvrig også Amanda Palmers (Gaimans kone) anmeldelse av boka og ekteskapet på hennes blogg her, men les boka først. Les for all del boka!