Har du noen gang hatt en forfatter du virkelig vil like bøkene til, uten helt å få det til?
For meg har det vært Neil Gaiman. Mannen er genierklært av så mange mennesker jeg vanligvis lytter til, og da jeg leste min første Gaiman-bok (American Gods), var jeg før jeg begynte helt sikker på at jeg kom til å elske boka. Men da jeg var ferdig, må jeg ha sett ut som et spørsmålstegn. For hvor var dette enestående, dette fantastiske og livsforandrende elementet jeg hadde hørt andre snakke om? Joda, den var underholdende og morsom, men ikke mer enn det. Det var som om boka hadde et hemmelig rom alle andre hadde funnet, men som jeg hadde gått glipp av. Så jeg fortsatte til Anansi Boys og lette videre der, men det var det samme igjen. Underholdende? Ja. Morsomt? Joda, men kanskje litt over the top i forhold til min smak. Noe mer enn det? Nei.
Men jeg gir meg ikke, og på tredje forsøk kom belønningen. The Ocean at the End of the Lane er ei bok jeg kan forelske meg i. Har forelsket meg i. I stil er det mye jeg kan kjenne igjen fra de andre bøkene, men tonen er en helt annen. Mer dempet og alvorstung, og mer enn noe annet er det dette som overbeviser meg. Når det ikke skal være så overvettes morsomt hele tida, når alvoret får skinne gjennom, da har herr Gaiman fanget meg, og han holder på meg fra første til siste side.
Det er så lett å lese denne boka som en selvbiografi. Ikke bare fordi det er uttalt i forordet at mye av stedsbeskrivelsene er tatt fra stedet Gaiman selv vokste opp, men fordi hele boka roper ut at den er en forklaring på hvorfor Neil Gaiman skriver som Neil Gaiman. Jo mer jeg leser, jo vanskeligere er det ikke å se på bokas jeg-person som forfatteren selv. Det er en merkelig følelse. Noen ganger når jeg leser ting som skal være selvbiografisk til en viss grad, sitter jeg og lurer på hva som faktisk har skjedd og hva som er oppspinn. Her burde det være enkelt. The Ocean at the End of the Lane er en karakteristisk Gaiman-fortelling i den forstand at det virkelige og det mytiske smelter sammen på en måte som er så naturlig at alt sklir inn helt motstandsløst. Det handler om en mann som er tilbake der han vokste opp for å delta i en begravelse, og plutselig husker han ting som skjedde da han var syv år gammel. Og det er den syv år gamle gutten som forteller mesteparten av historien, en historie som inneholder et hus som alltid har fullmåne utenfor det ene vinduet, gamle damer som er eldre enn verden og et hav som får plass i ei bøtte.
Men jeg tror på det han forteller. Mens jeg leser finnes det ikke tvil i mit hode om at dette faktisk har skjedd, at det var sånn det var og at dette forklarer alt. Så legger jeg fra meg boka, og det går litt tid før jeg pliktskyldigst må le av meg selv og fortelle meg at jeg er voksen nå, jeg skal ikke tro på slike eventyr. Dette er ikke en selvbiografi, det er en fantasyroman. Men tvilen sitter igjen som en liten stemme som motsier meg hver gang jeg forteller meg selv at alt bare er eventyr. Jeg liker å tro at den stemmen tilhører syv år gamle Elisabeth, den Elisabeth som aldri helt greide riste av seg tanken om at hele verden egentlig bare var et dokkehus som noen som var MYE større enn oss lekte med.
Og jeg tenker at dette kan være dikt og forbannet løgn så mye det vil, Neil Gaiman har likevel fortalt meg noe som er sant med denne boka. Noe jeg kommer til å bære med meg lenge. Noe jeg ikke helt greier sette ord på men som har med barndom å gjøre. Ikke traurig og nostalgisk, som mange oppvekstskildringer er, men magisk. Fordi han husker det.
Boka anbefales på det varmeste, og om du ikke vil lese den på engelsk, kommer den på norsk fra Vendetta til høsten. Les for øvrig også Amanda Palmers (Gaimans kone) anmeldelse av boka og ekteskapet på hennes blogg her, men les boka først. Les for all del boka!
Å, nå gleder jeg meg veldig til denne! Jeg kjøpte den med en gang den kom, men samboeren fikk den først. Jeg har også store forventninger til Gaiman etter å ha hørt så mye bra. Jeg har kun lest The Graveyard Book som er en barnebok for de litt eldre barna og som jeg likte veldig godt. Den har også den type magi som du nevner her. Har også Amerikanske guder i bokhyllen, men må innrømme at de tykkeste bøkene har en tendens til å rykke nedover på listen etterhvert som den bare blir lenger.
SvarSlettAkerikanske guder er lettlest og underholdende, og mange elsker den jo, men den er bare ikke helt min smak. Men denne kan du altså glede deg til samboeren er ferdig med!
SlettJeg har faktisk aldri lest noe av ham, så jeg skal ha ham i minne, og begynne med denne boka kanskje ;) Jeg elsket ihvertfall filmadapsjonen av Stardust, så da er jo garantert boka bedre ;)
SvarSlettJeg har også sett filmversjonen av Stardust, og likte du den, bør du definitivt lese Gaiman. Denne boka her er ganske annerledes enn Stardust da, den kjennes langt mer realistisk på et vis, selv om den absolutt ikke er det. Og ut fra hva jeg har lest andre steder er den kanskje den Gaiman boka som skiller seg mest ut. Kan ikke svare på om den er stedet å begynne, men den anbefales i hvert fall på det varmeste.
SlettHar heller ikkje lest noko av Neil Gaiman enda. Er nesten redd forventningane er for store etterkvart... Har i likhet med Silje "Amerikanske guder" i bokhylla, så får sjå om eg får lest den i løpet av sommaren. Eller kanskje eg venter til The Ocean at the End of the Lane kjem på norsk til hausten:)
SvarSlettDet er noe med det, har man for store forventninger, kan de fort ødelegge. Har tenkt at det kanskje har vært det som har skjedd med Gaiman og meg. Synes absolutt "Amerikanske guder" er verdt å lese også, og det kan være en deilig, engasjerende sommerbok - dog av det mørkere slaget ;)
SlettHar egentlig lest ganske lite av Neil Gaiman selv (Coraline, Stardust og Graveyard Book er vel alt) og det jeg har lest har jeg likt uten å bli frelst av den grunn. Men "Ocean at the end of the lane" har jeg veldig tro på, det er noe ved den som gir meg på følelsen at dette er en bok jeg vil like veldig godt. Og nå gleder jeg meg enda mer til å lese den og liker at den definitivt skal være med når jeg drar på hytta i morgen =D
SvarSlettKos deg! "Likt uten å bli frelst" er vel i grunnen en beskrivelse for veldig mange av bøkene jeg leser. Det er ikke mange som kommer helt opp dit at de frelser meg, men dette var altså en av dem. Spennende å høre hva du synes.
SlettHar foreløpig kun lest tegneserier av Gaiman, og da er blant favorittene, "Black orchid" hvor han samarbeidet med den fantastiske illustratøren, Dave McKean : )
SvarSlettEtter å ha lest din begeistring for "The Ocean at the End of the Lane", ble jeg veldig nysgjerrig - takk for spennende boktips : )
Kjenner meg igjen i det å ikke få samme begeistring for forfatter eller bok som mange andre roser opp i skyene - opplever det iblant. Heldigvis er det mye litteratur å velge i : )
Finfin søndag til deg : )
Jeg har mange ganger tenkt jeg skulle lest tegneseriene hans. Kanskje jeg skal ta ditt tips og begynne med "Black orchid."
SlettJeg leste "Coraline" sammen med barna mine for noen år siden og alle sammen likte den så godt at vi så filmen etterpå. Utover det har jeg ikke lest annet av Neil Gaiman, men har "The Ocean at the End of the Lane " på leselisten fordi jeg har hørt mye bra om den og nå ble jeg enda mer nysgjerrig på boken :)
SvarSlettJeg har sett Coraline filmatiseringen, og den likte jeg godt. En del av grunnen til at "The Ocean at the End of the Lane" skiller seg ut, er nok at den er ment å være en voksenbok, selv om den stort sett har et arn som hovedperson. Og glad jeg kan bidra til nysgjerrighet ;)
SlettDa skal jeg sette den lengre opp på listen :)
SlettSå godt å høre! Jeg har denne klar i bokhylla, men innrømmer at jeg var litt skeptisk. Var veldig glad Gaiman i ungdommen - men var redd han ikke helt skulle funke bra med voksne øyne, - når er jeg litt beroliget.
SvarSlettDe fleste bøkene hans, i hvert fall de nyeste, er vel regnet som ungdomsbøker. Men denne er altså utgitt som voksenbok. Synes forskjellen først og fremst er i tonen - denne er altså litt roligere enn de andre jeg har lest. Og det falt i smak hos meg :)
Slett