Men altså, lesesirkel eller ikke lesesirkel, akkurat nå orker jeg ikke lese bøker som ikke fenger. Jeg har tross alt ferie! (Les: jeg bare jobber, det er ikke forelesninger i tillegg.) Og når denne boka stadig tapte kampen om å få være med ut til lesestund i sola for ei bok med den fengende tittelen Grammaticalization, måtte jeg til slutt innse at jeg og John Kennedy Tool nok har det best på hver vår grillfest.
Jeg mistenker at min første feil var å forsøke lese boka i norsk oversettelse. Jeg var gjerrigknark og hadde ikke lyst til å betale, så jeg gikk på biblioteket og der var det denne utgaven de hadde. Handlingen foregår blant underklassen i New Orleans, og det er helt tydelig at språket i originalversjonen er sterkt farget av dette. Det funker sikkert bra på engelsk, særlig om du er såpass stø i dialekter at du kan høre karakterene snakke ved å lese tekst som er mer eller mindre nøyaktig transkribert tale, men dette er klin umulig å oversette til norsk. Her er det løst ved at karakterene snakker en eller annen form for østkant-mål, men dette tegner ikke noe miljøbilde av New Orleans for meg. Det fungerer mer som en stein i skoen jeg ikke kan bli kvitt.
Jeg mistenker at min andre feil er at jeg totalt mangler humor. Gi meg ei bok som forståsegpåerne karakteriserer som morsom, og jeg blir totalvaksinert mot å le. Eller mot å trekke på smilebåndet. Det stemmer også for Tåpenes sammensvergelse.
Boka følger (i hvert fall i de 140 sidene jeg leste før jeg la den bort) Ignatius J. Reilly, en overvektig, arbeidsløs mann i 30-åra som bor hjemme hos sin mor i New Orleans. Han tilbringer dagene med å skrive rabiate skildringer om alt som er feil med verden, spise, fise/rape, se TV/film og på å være en generelt utrivelig dust mot mora si. Etter en lite dramatisk bilulykke som resulterer i et erstatningskrav, tvinges Reilly ut i arbeidslivet for å tjene egne penger, og jeg antar at resten av boka følger hans ferd ut i dette ukjente domenet. (Selv ga jeg opp ikke lenge etter at Reilly fikk sin første jobb i konfeksjonsfirmaet Levys Pants.)
Det finnes mange ord jeg kan bruke for å beskrive Ignatius J. Reilly, men morsom er definitivt ikke ett av dem (prøv bælfeit, egosentrisk dust med total mangel på generell personlig hygiene og sosiale ferdigheter). Boka omtales mange steder som en farse, og det kan jeg gå med på: Jeg synes dette er akkurat like morsomt som et teaterstykke der alle løper ut og inn av dører, misforstår hverandre, lyver og snakker forbi hverandre med sterkt karikerte skingrestemmer i altfor høyt tempo. Det er påtatt, det er slitsomt og det er overhodet ikke morsomt. For min del er det ingen trekking på smilebåndet, men desto mer himling med øynene.
Derfor: Boka legges til side for en stadig voksende bunke med bøker jeg faktisk har lyst til å lese.
He he, jeg syntes den til tider var kjempemorsom, jeg.
SvarSlettSom sagt, jeg mistenker at jeg totalt mangler humor ;)
SlettDu mangler ikke humor, Elisabeth. Jeg tror vi er ihvertfall to som ikke lo ;)
SlettDet er vel heller snakk om hvilken type humor har jeg forstått.
SvarSlettEr ganske så enig med deg Elizabeth, den finnes ikke morsom, men heller ganske så trist og tragisk.
Jeg likte boka, og både lo og humret mange ganger, av de ville beskrivelsen og formuleringene. Selv om boka mest av alt var tragisk. Men tragedien og komedien går jo hånd hånd..
SvarSlettAt du ikke likte den betyr vel ikke at du mangler humor, men om akurat denne type humor treffer deg der og da.
Ellers kan jeg være enigmed deg ia t boka til tiderkunne minne om sitkoms på Tv, ala Karl & co. Jegf ikk den følelsen særlig når Mrs.Reilly, Santa og Ignatius hadde sine replikkvekslinger. men dette glemte jeg så skrive noe om i innlegget mitt..
Det er litt sleivete når jeg sier jeg mangler humor. Ler jo av andre ting. Men dette var virkelig ikke min type bok.
SlettJeg hadde trodd at boken skulle være veldig morsom, men fikk ikke det inntrykket etter å ha begynt på den pluss lest litt her og der. Det kan godt hende at jeg hadde likt boken bedre hvis jeg hadde lest den fordi jeg hadde lyst til å lese den, og ikke bare fordi den skulle leses i forbindelse med lesesirkelen. Uansett avbrøt jeg også, mye tidligere enn deg, for å lese noe mer passende. Må google litt for å finne ut hva det er folk mener er så morsomt her, for jeg skjønner det heller ikke...
SvarSlettSkulle jeg hatt noen som helst mulighet til å fullføre denne, måtte jeg i det minste ha lest den på engelsk. Det hadde fjernet ett irritasjonsmoment. Men morsom? Nei.
SlettJeg la fra meg boka etter 70 sider. Ikke akkurat strandlektyre, nei :)
SvarSlettJeg endte også opp med å legge fra meg denne da jeg prøvde å lese den (noe jeg igjen gjorde fordi jeg kjenner andre som har likt den kjempegodt og yndlingsboka mi "En brøkdel av helheten" visstnok skulle være litt i samme stil som den, noe jeg er uenig i). Det kan godt hende jeg gir "Tåpenes sammensvergelse" et nytt forsøk senere, men ved første forsøk så ble jeg underholdt, men ikke fenget nok til å lese særlig mye av den. Men humor er jo særdeles individuelt selvfølgelig. Fint innlegg :)
SvarSlettNoen ganger handler det om rett bok til rett tid, og da kan det funke å prøve igjen. Jeg er imidlertid ganske sikker på at det ikke finnes en rett tid for meg og denne boka, så jeg lar det bli med dette ene forsøket.
SlettGodt skrevet! Jeg har ingen anelse om det med dialekten,men jeg synes essensen kommer godt frem (selv om jeg ikke har lest boken på originalspråket), men det kan selvsagt komme av at jeg ikke er kjent med dialekten og dermed ikke lot meg merke med det. Du sier at du kanskje mangler humoristisk sans, men selv leser jeg sjeldent den sjangeren og humret godt i begynnelsen. Etterhvert synes jeg det ble for mye tragikomisk i all sin overveldende originalitet: det er tragisk at Ignatius er en "bælfeit, egosentrisk dust med total mangel på generell personlig hygiene og sosiale ferdigheter", men etterhvert som jeg leste fikk jeg noe medfølelse for karakteren for det er alltid årsaker bak. Det er disse årsaken som gjør at jeg likte boken :)
SvarSlett