Månedsoppsummering oktober

Oktober har vært en ekstremmåned. Da jeg den 8. la merke til at jeg allerede hadde fullført 8 titler, gikk det opp for meg at det var teoretisk mulig å passere 20 leste titler i løpet av måneden. Et absurd tall jeg aldri hadde trodd jeg skulle være i nærheten av, så da tanken først var tenkt, ble det plutselig en reell målsetting.

Det har vært med å styre lesingen mot de kortere bøkene og tegneseriene i lesebunken denne måneden, og endte tilslutt på 21 titler. De tykkere bøkene ligger på vent til månedene som kommer, jeg har nemlig ingen planer om å fortsette galskapen. Dette var et engangsstunt som nå er gjennomført.

Uansett, her er oversikten over hva jeg har lest.
På grunn av samleinnlegg om de norske bøkene, er ganske mye faktisk skrevet om allerede også.

Bøker:

• Anne Brontë - Agnes Grey
• Claus Lundekvam - En kamp til: En selvbiografi 
• John Burnside - The Dumb House 
• Ida Hegazi Høyer - Fortellingen om øde
• Rannveig Leite Molven - Der skyene begynner
• E. M. Forster - A Room With a View
• Kjersti Rorgemoen - Håpet og festen
• Gaute M. Sortland - Fotturar i Norge
• Anne Helene Guddal - Også det uforsonelige finnes 
• Øystein Orten - Risp i berget
• Bjørn Vatne - Slik skal vi velge våre ofre
• Ted Hughes - Crow
• Amanda Lindhout og Sara Corbett - A House in the Sky
• Anne Helene Guddal - Bebo
• Anne Tyler - A Spool of Blue Thread

Totalt 15 bøker. 8 av kvinner, 7 av menn.

6 på engelsk, 9 på norsk.

9 romaner, 2 sakprosa, 1 kortprosa, 1 novellesamling og 2 diktsamlinger. 

7 under 200 sider. 

Jeg har ikke så mye å si om bøkene jeg har lest i dette innlegget. 

Mange har jeg allerede skrevet om i 'Norsk på norsk'-innlegg, og jeg har planer om å skrive om ytterligere tre. 

A Spool of Blue Thread var ikke en bok som gjorde veldig inntrykk. Det jeg syntes var mest spesielt med den var hvordan den malte og malte på ganske hverdagslige hendelser, for plutselig å kaste inn store avsløringer i en bisetning, for deretter å fortsette som om dette hadde vært kjent hele tiden. 

A Room With a View tok det meg litt tid å komme inn i, men da jeg først var i gang, likte jeg den godt. 

Månedens store overraskelse er helt klart at jeg faktisk har lest to diktsamlinger. I løpet av de seks årene jeg har blogget om bøker, tror jeg det tredobler mitt antall leste innen sjangeren, uten at det er noe å skryte av. Jeg føler meg derfor helt ute av stand til å si noe om kvaliteten på disse to, men jeg konstaterer at jeg foreløpig har store problemer med å lese dikt på engelsk, ordene bare sklir unna og vil ikke henge sammen. Om noen derimot vil anbefale meg noen jeg burde lese på norsk, er jeg mottakelig for forslag.

Tegneserier:

• Guy Delisle - Opptegnelser fra Jerusalem
• Robert Kirkman, Charlie Adlard og Cliff Rathburn - The Walking Dead Vol 7: The Calm Before
• Robert Kirkman, Charlie Adlard og Cliff Rathburn - The Walking Dead Vol 6: This Sorrowful Life 
• Robert Kirkman, Charlie Adlard og Cliff Rathburn - The Walking Dead Vol 5: The Best Defense
• Robert Kirkman, Charlie Adlard og Cliff Rathburn - The Walking Dead Vol 4: The Heart's Desire
• Robert Kirkman, Charlie Adlard og Cliff Rathburn - The Walking Dead Vol 3: Safety behind bars

Jeg lånte med meg en bunke Walking Dead album fra biblioteket, og raste gjennom alle i høy hastighet. Nå føler jeg imidlertid jeg har nådd metningspunktet for en stund. Det er et dystert univers å befinne seg i, og handlingen begynner etter hvert å føles ganske repetetiv. 

Opptegnelser fra Jerusalem likte jeg imidlertid veldig godt. Boka er en grafisk memoir-bok fra året forfatteren bodde i Jerusalem mens kona jobbet for Leger Uten Grenser. Jeg likte godt hvordan han viser frem situasjoner og steder, og hvor absurd situasjonen blir i en by som splittes av så mange interesser. Jeg synes han balanserer fint og forteller uten å moralisere, selv om det tydelig skinner gjennom hvor hans sympati ligger i de ulike situasjonene. 

Måloppnåelse

Jeg har ikke bare lest mange bøker denne måneden, jeg har bevisst lest for å kunne krysse på lista. Det gir bra uttelling.

Jeg har lest 8 norske bøker utgitt i 2015, og er dermed bare én unna å ha klart årsmålet der. Jeg er imidlertid allerede halvveis i Birger Emanuelsens Et godt menneske så der er jeg i mål i løpet av en dag eller tre. Uten at jeg har tenkt å gi meg der, dette vil fremdeles være en prioritet ut året.

Jeg har også lest 2 bøker fra 1001-lista denne måneden, én av dem har stått i hylla en aldri så liten evighet, og gir kryss også for det.

Jeg har lest 2 biografier, én som del av biosirkelen og én utenom. Dermed er jeg i mål med antallet. Målet sier imidlertid at jeg skal ha full deltakelse i biosirkelen, så jeg skal lese minst én til i løpet av året.

Jeg har også lest én novellesamling, og har dermed fullført også dette målet.

Da ser lista slik ut:

• 19/20 norske bøker utgitt i 2015
• 16/15 bøker off the shelf, det vil si bøker som sto i bokhylla per 1. januar 2015
• 6/8 bøker på 1001-lista, som oppgitt hos Lines bibliotek
• 7/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 7/6 andre faglitterære bøker
• 1/5 bøker som er norskskrevet fantasy/science fiction
• 5/5 novellesamlinger
• 0/1 bok på fransk
• ?/? faktisk lese i hvert fall deler av alle litteraturmagasinene jeg abonnerer på

Det vil med andre ord si at jeg har to måneder på meg til å lese følgende:

• 1 norsk bok fra 2015
• 2 bøker på 1001-lista
• 4 norske fantasy/scifi bøker
• 1 bok på fransk

Seks bøker på to måneder burde være helt overkommelig. Det som eventuelt kommer til å felle meg, er sannsynligvis den ene som skal være på fransk. Men jeg kan kanskje ro meg i land ved å lese et Asterix-album på fransk, vi får se. Novembers fokus bør bli norsk fantasy, så får vi se hvor langt jeg kommer. 

Hvem har lest noe av det samme som meg, og hva synes dere?

Norsk på norsk #5

Tittel: Der skyene begynner
Forfatter: Rannveig Leite Molven
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket

Dette er ei av bøkene som har blitt med meg hjem kun basert på at den var norsk 2015-bok i nyhetshylla på biblioteket. Jeg valgte å lese den nå fordi den bare var 150 sider, og oktober har vært måneden for de helt korte bøkene for mitt vedkommende.

Men selv om jeg ikke visste annet om denne boka enn det som sto bakpå, må jeg si den overrasket meg. Baksideteksten presenterer nemlig boka som "en post-apokalyptisk fortelling om hvordan en ung mor og hennes datter forsøker å takle det vanlige livet etter det vi antar må være en naturkatastrofe." Men i starten av boka finnes ingen hint verken av datteren eller av apokalypsen. I stedet møter jeg historien om et kjærlighetsforhold mellom bokas kvinnelige jeg-forteller og en ikke navngitt han. Et forhold som overhodet ikke er i balanse, et forhold som i første rekke er fysisk, et forhold der hun vil mer enn ham.

Når han ikke er her, er veggene igjen bare mur og gips, et tynt tapetlag som trekker seg litt oppover langs gulvlistene, bøyer seg. Han sier at han ikke kan forstå hvordan jeg kan tro at det kommer til å forandre seg, bli bedre, noe mer, hvordan jeg kan ha denne forventningen om at det som er nå er mer enn noe midlertidig, at det kommer til å vokse til noe mer, noe annet, som også vil være bedre, noe finere, ting er aldri sånn, sier han, vi vil bare tro det, men hver dag mister vi noe, og etter et bestemt punkt vil det som er aldri kunne bli noe mer enn det som har vært, jeg sier at han ikke kan vite det, hvordan kan han vite det, han sier vi glemmer, alle glemmer altfor fort, vi ivrer til og med etter å glemme, bevege oss videre. (s.34)

En tredjedel inn i boka brytes kontakten, hun reiser til en annen by og finner seg etter hvert en leilighet. Vi får vite at hun er gravid, snart har hun født og først nå introduseres datteren Mink. I beskrivelsene av deres hverdag sniker det seg etter hvert inn hint at ting ikke er helt som de skal være. Det blir færre og færre butikker, færre og færre biler, det regner hele tiden og byen blir mer og mer forlatt av menneskene som pleide å bebo den.

Det er likevel på ingen måte naturkatastrofen eller apokalypsen som spiller hovedrollen i denne boka, de er i beste fall en utydelig kulisse. Boka er skrevet i en slags klaustrofobisk tosomhet; først mellom jeg-personen og barnets far, deretter mellom jeg-personen og datteren. Andre mennesker er knapt til stede i teksten, mens disse forholdene utbroderes i minituøs detalj. Som sitatet over mer enn antyder, er det skrevet i et språk som flyter av gårde uten virkelige pauser, det er langt mellom punktum, i stedet har kommaene tatt over. Det skapte en intensitet i språket som gjorde at jeg brukte overraskende lang tid på å lese boka, jeg trengte hvilepauser.

Dette var ei bok som krøyp under huden på meg og som jeg likte bedre og bedre jo lenger jeg leste. Den er var og innadvendt, har lite plot å snakke om, men en intens stemning som dro meg inn i teksten. Fra å være ei bok jeg overhodet ikke visste noe om, har den blitt en av mine favoritter blant de norske 2015-bøkene jeg har lest så langt.

Tittel: Fortellingen om øde
Forfatter: Ida Hegazi Høyer
Sjanger: Roman
Kilde: Fikk Siljes anmeldereksemplar siden hun hadde kjøpt boka

Med denne boka er saken helt motsatt. Fordi jeg forelsket meg i fjorårets Unnskyld av samme forfatter, var forventningene til Fortellingen om øde skyhøye. Og hovedsakelig derfor ble denne boka en liten skuffelse.

Boka er en roman basert på virkelige hendelser, og forteller historien til flere mennesker som forlater mellomkrigstidens Europa for å bosette seg på en øde øy i Galapagos i Stillehavet. I bokas første del blir vi kjent med tannlegen Dr. Ritter som trekker alle tennene, skiller seg fra kona og reiser av gårde for å få være alene. I del to introduseres et ungt ektepar med baby på vei som kommer flyttende og i den tredje delen tar en eksentrisk baronesse med et harem av menn som tilber henne plass på stranden. Det begynner altså i ytterste ensomhet, men etter hvert dannes et mikrosamfunn der de få menneskene som befinner seg på øya Floreana er nødt til å forholde seg til hverandre. Og det går ikke knirkefritt for seg.

Hele boka er sånn passe absurd, noe jeg liker. Jeg liker også i hovedsak Hegazi Høyers skrivestil, selv om jeg innimellom  kan gå litt lei de korte setningsemnene som skal gi alt en ekstra tyngde.

Det er ikke til å ta feil av. En mor som leter i blodet etter barnet. De øynene der. Det absolutt gjenkjennelige. (s.37)

Grunnen til at jeg ble skuffet, er at boka helt mangler den intensiteten som drev meg videre og videre da jeg leste Unnskyld.  Denne gangen følte jeg at jeg når som helst kunne legge fra meg boka uten problem, jeg ble aldri sugd inn i teksten men beveget meg i stedet på overflaten. Historien som skrives frem er interessant, og forfatteren får mange plusspoeng for å bevege seg ut fra kjøkkenbenksrealismen norsk samtidslitteratur stadig beskyldes for å tilhøre. Men karakterene er for karikerte eller usympatiske til at jeg bryr meg om hvordan det går med dem og det var i grunnen åpenbart hvor dette bar. Resultatet ble dessverre en leseropplevelse helt midt på treet denne gangen.

Men sannsynligvis årets vakreste omslag, jeg må bare si det.

Norsk på norsk #4

Tittel: Tegnehanne
Forfatter: Hanne Sigbjørnsen
Sjanger: Tegneserie
Kilde: Anmeldereksemplar

Denne glemte jeg å ta med i forrige oppsummering rett og slett fordi den er en tegneserie, og det er jo ingen grunn til å utelukke den.

Jeg har lest Tegnehanne tidligere, både på blogg og i Aftenposten, så det var ingen store overraskelser som ventet i denne boken. Mange av tekstene hadde jeg allerede lest, men det var også nytt materiale som er publisert for første gang her.

Tegnehanne er ikke satt opp som en klassisk tegneserie, men mer som illustrerte essays eller kåserier som tar for seg hverdagshendelser i livet til forfatteren. Hun er sykepleier, sofagris, samboer og over gjennomsnittlig opptatt av taco, og hun er veldig god til å få meg til å flire gjenkjennende av hovedpersonens hang til å befinne seg i et beklemt rom mellom hvordan konvensjoner sier hun burde oppføre seg og hva hun faktisk gjør.

Kanskje ikke den mest litterært krevende boka jeg leser i år, men den fikk meg til å le og jeg likte den.

Tittel: Slik skal vi velge våre ofre
Forfatter: Bjørn Vatne
Sjanger: Roman
Kilde: Lånt av Gro

Denne boka leste jeg fordi jeg har sett og hørt flere andre bloggere trekke den frem som en av de beste norske romanene de har lest i år.

Jeg er enig i at den er av de beste jeg har lest i år, men heller ikke denne hadde wow-faktoren som gjorde at den virkelig sto ut i mengden for meg. Boka forteller historien om en ung alenefar som helt tydelig er veldig glad i dattera si, men som ikke helt får hverdagen til å gå rundt. Mye av grunnen til det er at han bruker store deler av fritiden på å skrive en samfunnskritisk blogg som beveger seg i et landsskap av høyreekstreme og konspirasjonsteoretikere. 

Dette er en karakterdrevet roman der hovedpersonens utvikling og relasjoner til andre er det som driver leseren videre. Jeg synes Bjørn Vatne gjør en god jobb med å skrive frem denne alenepappaen med et mørkere alterego på nettet om natten. Språket er godt, og etter en litt treg start skjer det mer enn nok uventede saker til å holde på leserens interesse, samtidig som vi også får vite mer om hovedpersonens forhistorie. 

Når jeg likevel ikke er mer enn litt forbi lunken pluss i begeistring, er det fordi også denne boka følger det som ser ut til å være den norske samtidslitteraturens hovedoppskrift: Halvvoksen person som har det meste, men som føler seg som en outsider og ikke greier å takle det hverdagslige i hverdagen. Dette er som sagt en av de beste utgavene av denne malen jeg har lest så langt i år, men den mangler det lille ekstra som får den til å ta skrittet helt ut av mengden.

Tittel: Risp i berget
Forfatter: Øystein Orten
Sjanger: Novellesamling
Kilde: Anmeldereksemplar

Dette er en novellesamling der stedet går igjennom som en rød tråd, mens tiden forandrer seg fra tekst til tekst. Vi starter med to korte snutter om de første menneskene som kommer til stedet i båt, og avslutter i tilnærmet vår egen tid.

Jeg trodde jeg hadde funnet en perle da jeg leste den første novella i denne samlingen. Det var en sår og tragisk historie om en trell som ventet på å bli frigitt etter å ha utført en heltegjerning et sted på Vestlandet i vikingtiden, og jeg falt fullstendig for språket og stemningen i den teksten. Yes, tenkte jeg, her har jeg funnet en ny favoritt.

Overraskelsen var derfor stor da resten av boka bød på fortelling etter fortelling som stort sett bare kjedet meg. Det var som om resten av boka ikke var skrevet av samme person som hadde skrevet åpningen. Jeg kan ikke en gang forstå at dette skal være en novellesamling. Noe er dikt, noe er skillingsviser, en tekst med tittelen Kollekt er bare en oppramsing av navn på to sider, de fleste andre ville jeg kalt fortellinger heller enn noveller, og språklig var de ganske platte. Den eneste grunnen til at jeg ga boka to stjerner på Goodreads, var den første teksten.

Tittel: Fotturar i Norge
Forfatter: Gaute M. Sortland
Sjanger: Kortprosa
Kilde: Biblioteket

Dette har vært Moshonistas misjonsobjekt i år, og etter iherdig påtrykk fra henne, blir jeg ikke overrasket om vi for første gang finner kortprosa på lista når langlista for bokbloggerprisen presenteres på nyåret.

Det er mye mulig denne boka får min stemme også, jeg likte den i hvert fall godt. De korte tekstene er presise og får sagt mye på liten plass, ofte er de morsomme og de inkorporerer alle frasen fotturar i Norge på en snurrig måte. Det er som om fotturar i Norge er en person i tekstene, og på den måten nærmer man seg på et eller annet vis noen trekk som er karakteristisk for dette fenomenet.

På grunn av formatet er jeg imidlertid litt usikker på hvor lenge jeg vil huske det jeg har lest, kortprosa har en tendens til å være bøker jeg liker mens jeg leser, men der innholdet ikke henger igjen særlig lenge. Dette var uansett en god variant innen sjangeren.

Tittel: Håpet og festen
Forfatter: Kjersti Rorgemoen
Sjanger: Roman
Kilde: Anmeldereksemplar

Jeg kan si akkurat det samme om denne boka som jeg har kritisert mange andre bøker for i år: den følger oppskriften halvvoksen person som føler seg på utsiden av samfunnet og driver rundt uten særlig mål og mening. Likevel ble denne en av de store oppturene for meg så langt denne bokhøsten.

Bokas hovedperson er ei jente på 35 som har fullført en universitetsgrad i humaniora i Bergen, men aldri flyttet ut av studenthybelen. Hun har fått jobb i en mellomlederstilling i makuleringstjenesten på Fretex der hun deler arbeidshverdagen med tidligere rusmisbrukere og kriminelle som skal reintroduseres til arbeidslivet. Det hele mens hun sliter med en mild depresjon og mangler både nære venner og et nært forhold til egen familie.

Det høres deprimerende ut, men det som gjør denne boka for meg er at den er morsom. Så er det sikkert mange som vil være uenig med meg i det, det er ikke til å stikke under en stol at jeg sjelden ler av bøker som tradisjonelt karakteriseres som morsomme. Jeg foretrekker bøker der humoren er underdrevet og ligger i det absurde, enten i situasjoner eller i småspydige formuleringer, og denne typen humor er denne boka full av. Som her:

Han sa han hadde slutta å dagdrøyme. Han kjende seg som ein levande daud, med ei tapt drift etter å drøyme seg vekk i all si lengt etter eit her-og-no. Han gav meg ein legeattest på at han leid av depresjon, og gjekk deretter heim med mi velsigning. Eg satt att og var imponert, eg hadde trudd at han var for dum til å bli deprimert. (s. 55)

Amanda Lindhout og Sara Corbett - A House in the Sky

Tittel: A House in the Sky
Sjanger: Memoir
Forlag: Scribner
Utgitt: 2013
Sidetall: 496 s.
Kilde: e-bok via Scribd
Språk: Engelsk

Månedens tema i Moshonistas biografisirkel er eventyrere, og først var de eneste jeg greide tenke på Nansen, Amundsen og Heyerdahl. Jeg hadde imidlertid ikke lyst til å lese om noen av dem akkurat nå, så da denne boka dukket opp i Goodreads-feeden min med høy stjernerating ble jeg enig med meg selv om at dette ikke var å strekke strikken for langt. 

Amanda Lindhout er kanskje ikke en eventyrer i den mest stereotypiske betydningen av ordet, men hun er i hvert fall veldig eventyrlysten. Hun vokste opp på landsbygda i Canada. Foreldrene skilte seg da hun var ganske ung og gikk begge to ganske rett inn i nye forhold. Faren med en ung mann han raskt flyttet sammen med, mora med en enda yngre mann som var av den sjalu og voldelige typen. Amanda drømte seg bort fra alt gjennom bunker med National Geographic-blader hun kjøpte brukt for penger hun tjente på flaskepant. 

Da hun flyttet hjemmefra, fikk hun jobb i en fancy bar og tjente gode penger på tipsen. Pengene gikk rett i reisekassa. I mange år jobbet hun halve året for å tjene penger til reising, og resten av året reiste hun rundt som backpacker med lite budsjett i Sør-Amerika, Sør-Asia og Afrika. Noen ganger sammen med kjæreste, venner eller mor, men også mye helt alene. Forandringen skjedde da hun møtte Nigel på et backpacker-hotell i Etiopia. Han var frilansfotograf og betalte reisingen sin med bilder han tok underveis, noe som inspirerte Amanda til å ville gjøre det samme. 

Som frilanser reiste hun først til krigsherjede Afghanistan, uten å gjøre umiddelbar suksess. Så fikk hun jobb som Baghdad-korrespondent i en engelskspråklig TV-kanal i Iran, der hun tilbragte flere måneder, men heller ikke her ble resultatet slik hun ønsket. Hun fant ut at skulle hun få gjennombruddet hun ønsket seg, måtte hun ta en sjanse. Hun ville dra til et sted konkurransen var minimal, et sted hun ville være nesten alene som journalist: Somalia. Hun fikk med seg Nigel, som hun hadde hatt et av-og-på forhold til siden de møttes i Etiopia, og satte seg på flyet til Mogadishu. 

Det må sies at selv om dette er Lindhouts egen versjon av fortellingen, kommer hun ikke alltid like heldig ut. Hun er i overkant naiv, og har en overlegen tro på at alt kommer til å gå bra, basert på at det alltid har gått bra tidligere. På tross av å være oppvokst i et voldelig hjem (hun selv ble aldri slått), har hun likevel levd et priviligert liv der hun alltid har kunnet gjøre akkurat det hun har hatt lyst til. Hun reiser inn i Somaliea med store planer, og nærmest ler av Nigel som er nervøs når flyet blir forsinket på grunn av kamper på flyplassen i Mogadishu. 

Men det er en grunn til at det nesten ikke er vestlige journalister i Somalia, og få dager inn i oppholdet blir Amanda og Nigel kidnappet av en av de mange islamistiske gruppene som opererer i landet. Den største delen av denne boka handler om deres 15 måneder i fangenskap, om hvordan de flyttes rundt til ulike hus, hvordan de behandles og hva de gjør for å overleve. 

Jeg har ventet på ei bok som skulle kreve oppmerksomheten min helt, og fant den i denne. Språket flyter lett, og sidene fløy av gårde selv om innholdet tidvis er svært ubehagelig å lese. Starten der hun forteller om oppveksten og tiden som backpacker var ikke spesielt spennende, men fra det tidspunktet hun ankom Somalia leste jeg resten av boka i ett jafs - det på tross av at jeg leste den som e-bok på telefonen. 

Siden det er hun selv som forteller historien, med hjelp av journalisten Sara Corbett, er det åpenbart at hun overlever fangenskapet og til slutt kommer hjem. Likevel leste jeg stadig med en følelse av usikkerhet, at jeg ikke visste hvordan dette skulle gå, at jeg måtte lese litt til for å finne det ut. Det er også en stadig utvikling i hvordan de behandles i løpet av fangenskapet som gjorde det interessant å lese. For hver gang noe endret seg, måtte Amanda og Nigel tilpasse seg de nye forutsetningene, og dette er med på å skape driv i teksten. 

Også Nigel har skrevet bok om tiden i fangenskap, og jeg har lyst til å lese den også for å se det hele fra en annen vinkel. Jeg kan uansett anbefale Amanda Lindhouts versjon.

Dagens selvskryt...

I dag har jeg lagt til fire - ja jeg sa fire - titler til leste bøker lista mi…

Det har vel teknisk sett skjedd tidligere også, at jeg har samlet opp og skrevet inn flere bøker på samme i dag. Men i dag har jeg faktisk fullført alle fire i dag, tre av dem ble også påbegynt i dag. Det er jeg rimelig sikker på at er første gang på mine seks år som bokblogger. 

Så kan jeg snakke det ned ved å si at en av dem var en novellesamling jeg hadde leste halve av før dagen startet, en var en diktsamling, en var kortprosa på under 100 sider og det siste var en tegneserie. 

Men det summeres likevel til fire titler.

Og per i dag, 11. oktober, har jeg 12 titler lest denne måneden. Fortsetter det sånn, kan jeg plutselig ende opp med å lese over 20 bøker på en måned. Selv med en del tegneserier på lista, er det et tall som for meg høres helt surrealistisk ut…

Anne Helene Guddal - Bebo (Norsk på norsk #3)

Tittel: Bebo
Sjanger: Roman
Forlag: Kolon
Utgitt: 2015
Sidetall: 97 s.
Kilde: Anmeldereksemplar
Språk: Bokmål

Denne ba jeg om fra Kolon fordi Anita har snakket veldig varmt om Guddal etter å ha sett henne på Lillehammer. 

(Fun fact: Jeg satt ved siden av Anita da hun hørte henne, uten at jeg fikk med meg noenting. Jeg var nemlig altfor opptatt av at jeg under en time senere skulle se Margaret Atwood, og hørte ikke etter.)

Jeg hadde ikke altfor høye forventninger da jeg begynte. Hovedgrunnen var at jeg allerede hadde bladd i den og sett at den ikke ser ut som en tradisjonell roman. Hadde ikke dette ordet stått på tittelbladet, ville jeg kalt den kortprosa, en sjanger jeg tidligere har hatt stor glede av, men som jeg i det siste ikke har hatt tålmodighet til. Ingen av forsøkene denne høsten på å lese kortprosa har ført til minneverdige leseopplevelser, og det har gjort noe med forventningene mine. 

Når det er sagt: Bebo er den som har kommet nærmest. Jeg synes Guddal skriver fantastisk, og jeg rent ut forelsker meg i mange av formuleringene hennes. Jeg trenger ikke bla lenger enn til aller første side for å finne et godt eksempel:

Jeg ville kaste nøklene om jeg kunne, men jeg kommer alltid tilbake til de låste dørene for å åpne rom etter rom. (s. 7)

Det tok tid å komme inn i boka og se de ulike tekstene som en helhet, mye fordi de er ganske springende i starten. Det er ikke før på side 30, det vil si nesten en tredjedel inn i boka, at man begynner å ane konturene av en historie og dermed får en kontekst å tolke resten inn i. Etter å ha fullført, gikk jeg tilbake og leste frem til dette punktet på nytt, og da ser jeg jo at starten henger sammen med resten, men ved førstegangs lesning ga de første tekstene ingen mening annet enn hver for seg. 

Dette er ingen lettlest roman, den krever mye av meg som leser. Det er mange hull som må fylles ut, scener som må plasseres, hint om ting som aldri skrives helt ut. Det er en bok jeg føler jeg må lese flere ganger om jeg skal få noe ordentlig ut av den, og det kan det også hende jeg vil gjøre. Strengt tatt har jeg allerede lest store deler av den for andre gang bare mens jeg har bladd frem og tilbake for å skrive dette. 

Som sagt forelsker jeg meg i Guddals språk. Jeg har lyst til å kalle det poetisk, men hva betyr egentlig det? Jeg tenker at et poetisk språk er fullt av kraftfulle bilder, men det er ikke det som kjennetegner språket i denne romanen. Det er klart, tydelig og rett frem, men når jeg likevel ikke oppfatter det som normalprosa er det fordi det innholdsmessig går nye veier. Jeg leser setninger jeg ikke har lest før, ordene er satt sammen på måter som er nye for meg. Og jeg liker det.

Under trekkperioden kan hvitstrupespurven holde seg våken i opptil syv dager. Det amerikanske forsvaret studerer fuglens hjerneaktivitet for å kunne skape den søvnløse soldaten - en liten del av et større prosjekt for å beherske søvnen. Målet er det uavbrutt produktive mennesket. Den søvnløse soldaten er forløperen til den søvnløse arbeideren og forbrukeren. Søvn er i vår tid en motstandshandling. (s. 43)

Romanen dreier seg om et forhold mellom to personer. Det starter med et tilfeldig møte, og ikke lenge etter har hun flyttet inn til ham i et gammelt trehus med utsikt over fjorden. De lever i en intens tosomhet når de er sammen, men han er mye bortreist i jobb og overlater jeg-personen alene i det store huset. Uten at det blir gjort klart hvorfor, flytter hun etterhvert ut av huset, inn i en leilighet i byen. Men alt er ganske svevende skildret, fragmentert og ikke i rekkefølge, drøm, virkelighet og tilbakeblikk glir over i hverandre og det er opp til meg som leser å skille dem fra hverandre. Samtidig er vi også innom mørkere tematikk enn et brutt kjærlighetsforhold, og dramatiske hendelser ligger og lurer både mellom og på linjene.

På tross av hvor godt jeg likte denne boka mens jeg leste den, er jeg usikker på hvor lenge jeg kommer til å huske innholdet. Fordi dette er en bok som drives av språket heller enn handlingen, kom jeg aldri tett nok på karakterene til å bli følelsesmessig engasjert. Og erfaringsmessig gjør det at jeg glemmer.

Samtidig tror jeg at jeg vil huske følelsen av å lese noe velskrevet, av å lese en forfatter som har stålkontroll på språket. Så får månedene frem til januar gi meg svaret på om dette er en av årets beste norske romaner for min del. 

PS:

Tittelen på boka har vært en gåte for meg, helt til jeg leste Anitas omtale som jeg linket til lenger opp. 

Jeg har lest Bebo med trykk på første stavelse og ikke skjønt hva det skulle bety. Så er det så enkelt som å legge trykket på andre stavelse i stedet, og plutselig ga alt mening. Å bebo et hus, en leilighet, et sted. 

Snakk om aha-opplevelse og pinlig innrømmelse...

Margaret Atwood - The Heart Goes Last

Tittel: The Heart Goes Last
Sjanger: Roman
Forlag: Bloomsbury
Utgitt: 2015
Sidetall: 306 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Det er ikke til å komme unna at det var litt høytidsstemning i heimen da en ny dystopi fra Margaret Atwood dumpet ned i postkassa. Jeg hadde fått med meg at anmeldelsene av denne ikke akkurat var overdrevent positive, men etter å ha fangirlet meg gjennom Handmaiden's Tale og Madd Addam-trilogien, var det helt umulig å legge en demper på forventningen.

Det var med vilje ikke veldig mye jeg visste om denne på forhånd utenom hovedpremisset:

Vi befinner oss i en nær framtid i et USA med seriøse økonomiske problemer, og arbeidsledigheten er skyhøy. Vi følger det unge ekteparet Charmaine og Stan som bor i bilen og lever på det lille Charmaine tjener som bartender i en luguber bar. Men så ser Charmaine en reklame for noe som kan gi dem en ny sjanse: Positron. En by, eller heller et sosialt eksperiment, der alle er sikret jobb og et sted å bo mot at de annenhver måned gir slipp på friheten og bor i en fengselscelle. 

Jeg regnet med jeg ville forstå logikken i denne alterneringen mellom en måned i frihet og en måned i fengsel når jeg leste boka, men det største problemet jeg har med The Heart Goes Last er at jeg tok feil. Logikken forklares, men hele ideen fremstår fremdeles for absurd for meg til at jeg kan tro på at dette er en økonomisk modell noen ville komme frem til som en logisk løsning på problemet. 

I praksis er Positron et dobbelt fengsel. For å flytte inn må man signere en livstidskontrakt, og byens murer er ikke bare laget for å holde verden ute, men også beboerne inne. Her lever de måneden i frihet i en Stepford Wives-aktig 50-talls verden i pastell og oppbyggelig musikk, men også under måneden i fengsel er de sikret en god seng, bra mat og arbeid hele dagen. Charmaine og Stan lever et langt bedre liv på innsiden av muren enn de gjorde på utsiden, der de stadig sov med et halvt øye åpent for å kunne stikke av fra vandrende kriminelle gjenger. Men et liv i idyll hadde gitt en dålig dystopi, så selvsagt må idyllen slå sprekker etter hvert.

Og det var her boka overrasket meg og tok en helt annen retning enn jeg var forberedt på. For sprekkene i idyllen kom ikke i første omgang av et ulmende ubehag over fasade-verdenen som omgir bokas hovedpersoner, men i deres eget forhold der begge opplever sterke seksuelle følelser for andre enn sin egen ektefelle. I en lang bolk i midten av boka er det dette som er hovedfokus, og jeg må innrømme jeg falt litt av. Ikke fordi det er dårlig, ikke fordi det ikke henger sammen, men fordi det var noe helt annet enn det jeg trodde jeg skulle lese. Etter hvert kommer det imidlertid flere tråder inn i veven, og innen jeg kom til slutten var jeg tilbake der jeg følte jeg skulle være, men veien dit var altså en helt annen enn den jeg hadde trodd jeg skulle ta.

Hovedinntrykket til slutt er likevel positivt. Selv om det ikke er min favorittbok av Atwood, er en ikke-helt-topp Atwood bok fremdeles bedre enn veldig mye annet jeg leser. Jeg liker måten hun skriver på, jeg liker karakterene og de etter hvert ganske absurde situasjonene de havner i, og etter å ha kommet gjennom den bolken i midten der jeg ikke var helt med, var boka både underholdende og spennende. 

Det som skuffet meg med boka er at jeg denne gangen ikke helt greier å tro på framtidsbildet Atwood tegner opp. I de andre dystopiene er det nettopp troverdigheten av skremselsbildene som har gjort dem ubehagelige å lese. Jeg kan se på ting i samtiden og trekke de samme linjene Atwood har gjort og se for meg at hennes visjon er en reell mulighet. Denne gangen er jeg med så langt som til at økonomien har kollapset og arbeidsledigheten eksplodert, men derfra blir resten for absurd. Kanskje fordi The Heart Goes Last finner sted nærmere vår egen tid og det er en del teknologiske nyvinninger her jeg ikke tror på at kan eksistere så nær min egen virkelighet. I tillegg tror jeg som sagt heller ikke på modellen som er grunnlaget for Positron. Til sammen gjør dette at jeg opplever boka som langt mindre farlig enn de andre dystopiene hennes. 

Da sitter jeg igjen med underholdningsverdien, som er nok til å lese boka, men ikke nok til at den troner øverst på noen favorittliste.

Norsk på norsk #2

I fjor høst lest jeg noe sånt som 20 nye norske bøker, men jeg skrev nesten ikke om noen av dem. Jeg var rett og slett altfor opptatt med å lese til å ha tid til å skrive. Derfor har jeg bestemt meg for at årets norske bøker får plass i samleinnlegg av denne typen for at alle skal bli omtalt. Det blir litt kortere enn en vanlig anmeldelse, men lilevel langt mer enn ingenting, som strengt tatt er det mest reelle alternativet.

Forrige runde hadde syv titeler, denne gangen er det bare tre. I tillegg har jeg lest Evna av Siri Pettersen, men der venter jeg med omtalen til boka faktisk har kommet ut.
Alle disse tre sorterer inn under åpen klasse med tanke på Bokbloggerprisen 2015.

Tittel: Ingenting skjedde
Forfatter: Inger Wold Lund
Sjanger: Kortprosa
Kilde: Biblioteket

Dette er ei av bøkene jeg har plukket med meg fra biblioteket uten å  vite noe annet om den på forhånd enn at den er norsk og utgitt i 2015. Etter å ha lest den er jeg usikker på hvor mye mer jeg har å tilføye.

Boka er en samling korte tekster som alle er bygget opp på samme måte. De starter med en angivelse av et sted og en tid, for deretter å skildre en kort scene. De henger sammen ved å ha samme fortellerstemme, men det ville være å dra det langt å si at de til sammen forteller en historie. Det er snakk om fragmenter som alle skal bære sin egen vekt.

Dette var ei bok jeg likte mens jeg leste den, men som jeg hadde glemt mesteparten av to dager etterpå.

Tittel: Kjønn og ukjønn - Ordhistoriske essays
Forfatter: Kristin Fridtun
Sjanger: Essay
Kilde: Anmeldereksemplar

Jeg har lest noen essaysamlinger det siste året, og funnet ut at det er en sjanger jeg vil lese mer av. Derfor ba jeg Samlaget om anmeldereksemplar av denne.

Jeg ble faktisk overrasket over hvor godt jeg likte den. Jeg er i utgangspunktet litt skeptisk til tekster som diskuterer kjønn og/eller feminisme fordi jeg ofte føler de går for langt i den ene eller den andre retningen. Denne samlingen hadde imidlertid et utgangspunkt som lå langt nærmere mitt eget interessefelt, nemlig språkvitenskapen.

Gjennom fem essays ser Kristin Fridtun på selve ordet kjønn. Vi får vite hvorfor ordet, eller konseptet ordet betegner, er problematisk, vi får høre om etymologien, om hvordan ordet er brukt i norsk fra vikingtiden og frem til i dag, vi får en diskusjon om det er mer fornuft i et delt begrep sex/gender slik det er på engelsk og til slutt diskuterer Fridtun hva det gjør med selvoppfattelsen å være et preposisjonsmenneske. Eller transeperson, om du vil.

Som sagt likte jeg denne godt. Fridtun skriver lett og humoristisk. I overkant humoristisk innimellom kanskje, men det bikker ikke over til flåsete, så jeg faller ikke av. Selv humrer jeg best når det blir skikkelig nerdete, men det er nok å ta av også for den som ikke ser humoren i grammatikken. Selv om Fridtun er fiolog og tar utgangspunkt i det språklige, er boka også full av personlige anekdoter og funderinger over kjønn generelt fra en person som aldri har vært komfortabel med noen av de to merkelappene som er tilgjengelige. En følelse som er helt fremmed for meg, men som jeg lærte veldig mye om av å lese disse tekstene. Jeg liker hvordan essayet gir muligheten til å koble det faglige og det personlige på denne måten, og jeg synes Fridtun balanserer de to godt.

Så kommer det som en ekstra bonus for språknerden i meg at det ene essayet helt sømløst gled fra nåtidsnynorsk over i landsmål over i 1910-rettskriving og så tilbake til nåtidsnynorsk kun for å demonstrere et poeng.

Kom igjen, medbokbloggere, les en essaysamling i høst, og la det gjerne være denne!

Tittel: Kjære søster
Forfatter: Alf Kjetil Walgermo
Sjanger: Ungdomsroman
Kilde: Lånt av Silje som igjen har lånt av Gro

Denne ungdomsromanen er skrevet som en lang rekke daglige oppdateringer en storesøster skriver på sin avdøde lillesøsters Facebook-vegg før kontoen skal slettes. Hun har først endret instillingene slik at ingen andre enn henne selv faktisk kan se det som står skrevet.

Vi følger henne gjennom disse daglige oppdateringene fra begynnelsen av oktober og frem til julaften. Vi ser hvordan sorgen lammer henne, hvordan hun stenger seg inne og ikke vil ha kontakt med andre, slutter å spille piano og blir sykemeldt fra skolen. Hun ser tilbake på delte minner og på den måten blir vi kjent med begge søstrene, ikke bare hun som forteller.

Jeg liker ideen med å skrive en roman gjennom disse oppdateringene, men jeg er ikke helt overbevist over måten det ble gjennomført på. Det er rett og slett litt for tydelig at det er en forfatter som skriver til sine lesere, ikke en søster som skriver til en annen søster, til at illusjonen kan opprettholdes for meg. Hadde dette faktisk vært Eli Annes brev ti Amalie, ville langt mer vært inneforstått. Det er som når en dårlig filmdialog skal fortelle oss hele backstoryen til karakterene, det er ikke naturlig for dem å snakke sammen på den måten, det blir altfor tydelig at noen snakker til meg som ikke kjenner dem.

Når det er sagt, selve historien er fin og du skal ikke se bort fra at det rant en aldri så liten tåre på slutten likevel. Så helt ute av illusjonen var jeg likevel ikke.