Forfatter: Rannveig Leite Molven
Sjanger: Roman
Kilde: Biblioteket
Dette er ei av bøkene som har blitt med meg hjem kun basert på at den var norsk 2015-bok i nyhetshylla på biblioteket. Jeg valgte å lese den nå fordi den bare var 150 sider, og oktober har vært måneden for de helt korte bøkene for mitt vedkommende.
Men selv om jeg ikke visste annet om denne boka enn det som sto bakpå, må jeg si den overrasket meg. Baksideteksten presenterer nemlig boka som "en post-apokalyptisk fortelling om hvordan en ung mor og hennes datter forsøker å takle det vanlige livet etter det vi antar må være en naturkatastrofe." Men i starten av boka finnes ingen hint verken av datteren eller av apokalypsen. I stedet møter jeg historien om et kjærlighetsforhold mellom bokas kvinnelige jeg-forteller og en ikke navngitt han. Et forhold som overhodet ikke er i balanse, et forhold som i første rekke er fysisk, et forhold der hun vil mer enn ham.
Når han ikke er her, er veggene igjen bare mur og gips, et tynt tapetlag som trekker seg litt oppover langs gulvlistene, bøyer seg. Han sier at han ikke kan forstå hvordan jeg kan tro at det kommer til å forandre seg, bli bedre, noe mer, hvordan jeg kan ha denne forventningen om at det som er nå er mer enn noe midlertidig, at det kommer til å vokse til noe mer, noe annet, som også vil være bedre, noe finere, ting er aldri sånn, sier han, vi vil bare tro det, men hver dag mister vi noe, og etter et bestemt punkt vil det som er aldri kunne bli noe mer enn det som har vært, jeg sier at han ikke kan vite det, hvordan kan han vite det, han sier vi glemmer, alle glemmer altfor fort, vi ivrer til og med etter å glemme, bevege oss videre. (s.34)
En tredjedel inn i boka brytes kontakten, hun reiser til en annen by og finner seg etter hvert en leilighet. Vi får vite at hun er gravid, snart har hun født og først nå introduseres datteren Mink. I beskrivelsene av deres hverdag sniker det seg etter hvert inn hint at ting ikke er helt som de skal være. Det blir færre og færre butikker, færre og færre biler, det regner hele tiden og byen blir mer og mer forlatt av menneskene som pleide å bebo den.
Det er likevel på ingen måte naturkatastrofen eller apokalypsen som spiller hovedrollen i denne boka, de er i beste fall en utydelig kulisse. Boka er skrevet i en slags klaustrofobisk tosomhet; først mellom jeg-personen og barnets far, deretter mellom jeg-personen og datteren. Andre mennesker er knapt til stede i teksten, mens disse forholdene utbroderes i minituøs detalj. Som sitatet over mer enn antyder, er det skrevet i et språk som flyter av gårde uten virkelige pauser, det er langt mellom punktum, i stedet har kommaene tatt over. Det skapte en intensitet i språket som gjorde at jeg brukte overraskende lang tid på å lese boka, jeg trengte hvilepauser.
Dette var ei bok som krøyp under huden på meg og som jeg likte bedre og bedre jo lenger jeg leste. Den er var og innadvendt, har lite plot å snakke om, men en intens stemning som dro meg inn i teksten. Fra å være ei bok jeg overhodet ikke visste noe om, har den blitt en av mine favoritter blant de norske 2015-bøkene jeg har lest så langt.
Tittel: Fortellingen om øde
Forfatter: Ida Hegazi Høyer
Sjanger: Roman
Kilde: Fikk Siljes anmeldereksemplar siden hun hadde kjøpt boka
Med denne boka er saken helt motsatt. Fordi jeg forelsket meg i fjorårets Unnskyld av samme forfatter, var forventningene til Fortellingen om øde skyhøye. Og hovedsakelig derfor ble denne boka en liten skuffelse.
Boka er en roman basert på virkelige hendelser, og forteller historien til flere mennesker som forlater mellomkrigstidens Europa for å bosette seg på en øde øy i Galapagos i Stillehavet. I bokas første del blir vi kjent med tannlegen Dr. Ritter som trekker alle tennene, skiller seg fra kona og reiser av gårde for å få være alene. I del to introduseres et ungt ektepar med baby på vei som kommer flyttende og i den tredje delen tar en eksentrisk baronesse med et harem av menn som tilber henne plass på stranden. Det begynner altså i ytterste ensomhet, men etter hvert dannes et mikrosamfunn der de få menneskene som befinner seg på øya Floreana er nødt til å forholde seg til hverandre. Og det går ikke knirkefritt for seg.
Hele boka er sånn passe absurd, noe jeg liker. Jeg liker også i hovedsak Hegazi Høyers skrivestil, selv om jeg innimellom kan gå litt lei de korte setningsemnene som skal gi alt en ekstra tyngde.
Men sannsynligvis årets vakreste omslag, jeg må bare si det.
Det er likevel på ingen måte naturkatastrofen eller apokalypsen som spiller hovedrollen i denne boka, de er i beste fall en utydelig kulisse. Boka er skrevet i en slags klaustrofobisk tosomhet; først mellom jeg-personen og barnets far, deretter mellom jeg-personen og datteren. Andre mennesker er knapt til stede i teksten, mens disse forholdene utbroderes i minituøs detalj. Som sitatet over mer enn antyder, er det skrevet i et språk som flyter av gårde uten virkelige pauser, det er langt mellom punktum, i stedet har kommaene tatt over. Det skapte en intensitet i språket som gjorde at jeg brukte overraskende lang tid på å lese boka, jeg trengte hvilepauser.
Dette var ei bok som krøyp under huden på meg og som jeg likte bedre og bedre jo lenger jeg leste. Den er var og innadvendt, har lite plot å snakke om, men en intens stemning som dro meg inn i teksten. Fra å være ei bok jeg overhodet ikke visste noe om, har den blitt en av mine favoritter blant de norske 2015-bøkene jeg har lest så langt.
Forfatter: Ida Hegazi Høyer
Sjanger: Roman
Kilde: Fikk Siljes anmeldereksemplar siden hun hadde kjøpt boka
Med denne boka er saken helt motsatt. Fordi jeg forelsket meg i fjorårets Unnskyld av samme forfatter, var forventningene til Fortellingen om øde skyhøye. Og hovedsakelig derfor ble denne boka en liten skuffelse.
Boka er en roman basert på virkelige hendelser, og forteller historien til flere mennesker som forlater mellomkrigstidens Europa for å bosette seg på en øde øy i Galapagos i Stillehavet. I bokas første del blir vi kjent med tannlegen Dr. Ritter som trekker alle tennene, skiller seg fra kona og reiser av gårde for å få være alene. I del to introduseres et ungt ektepar med baby på vei som kommer flyttende og i den tredje delen tar en eksentrisk baronesse med et harem av menn som tilber henne plass på stranden. Det begynner altså i ytterste ensomhet, men etter hvert dannes et mikrosamfunn der de få menneskene som befinner seg på øya Floreana er nødt til å forholde seg til hverandre. Og det går ikke knirkefritt for seg.
Hele boka er sånn passe absurd, noe jeg liker. Jeg liker også i hovedsak Hegazi Høyers skrivestil, selv om jeg innimellom kan gå litt lei de korte setningsemnene som skal gi alt en ekstra tyngde.
Det er ikke til å ta feil av. En mor som leter i blodet etter barnet. De øynene der. Det absolutt gjenkjennelige. (s.37)Grunnen til at jeg ble skuffet, er at boka helt mangler den intensiteten som drev meg videre og videre da jeg leste Unnskyld. Denne gangen følte jeg at jeg når som helst kunne legge fra meg boka uten problem, jeg ble aldri sugd inn i teksten men beveget meg i stedet på overflaten. Historien som skrives frem er interessant, og forfatteren får mange plusspoeng for å bevege seg ut fra kjøkkenbenksrealismen norsk samtidslitteratur stadig beskyldes for å tilhøre. Men karakterene er for karikerte eller usympatiske til at jeg bryr meg om hvordan det går med dem og det var i grunnen åpenbart hvor dette bar. Resultatet ble dessverre en leseropplevelse helt midt på treet denne gangen.
Men sannsynligvis årets vakreste omslag, jeg må bare si det.
Synd at "Øde" ikke levde helt opp, men med tanke på hvordan "Unnskyld" var, så skal det mye til for å toppe den. Jeg grugleder meg til å lese den.
SvarSlettDen andre boka ble jeg veldig nysgjerrig på, og siden jeg nå har lånekort kan jeg jo låne den :-)
Det kan du. Jeg må bare levere den først ;)
SlettBoken har et omslag som fikk meg til å sitte å stryke på den da jeg leste. Synd at den ikke falt i smak, som den gjorde hos meg. Jeg pleier ikke falle for det absurde, men denne gangen falt jeg pladask. Kanskje fordi tema ensomhet og isolasjon dukket opp, noe som er en "big thing" for meg når vi nærmer oss november.
SvarSlettMed meg er det egentlig litt motsatt, jeg pleier å like det absurde. Og jeg likte jo denne også, bare ikke i nærheten av like mye som jeg likte 'Unnskyld'.
SlettIngen tvil om at det blå omslaget er fint, Jeg likte Øde.... men syntes ikke den nådde helt opp til den forrige boken hennes, hun har en spesiell stemme og denne boken er jo veldig spesiell, og veldig interessant at den bygger på faktiske hendelser. Når det gjelder den øverste boken så hadde jeg den på listen her tidligere men så har jeg glemt den litt igjen så tusen takk for påminnelsen.
SvarSlettFint å kunne være en påminnelse. Blir spennende å se hva du synes.
SlettJeg har ikke lest noen av disse, men må si at det er den første, Der skyene begynner, jeg vil kaste meg over så snart jeg får tak i den. Leser vel Øde også, kanskje.
SvarSlettSå bra om jeg kan inspirere flere til å lese den. Jeg likte den i hvert fall veldig godt.
SlettSynd den ikke falt i smak Elisabeth, jeg er faktisk ikke sikker på om jeg skal lese "Øde", det spørs hva en rekker. Og jeg avslutter min norsk-på-norsk 31/12 så etter det skal ikke jeg lese flere bøker som kan nomineres. Tror faktisk heller jeg skal prioritere Flatland.
SvarSlettJeg har reservert Flatland på biblioteket, så får vi se om jeg får den i tide. Har uansett nok norske i bunken til å holde mye lenger enn 31/12, så vi får se hvor langt jeg kommer. Akkurat nå koser jeg meg med Lundekvam. Dog kanskje av andre grunner enn noen andre som har lest og likt.
SlettØde er fullstendig breathtakingly vakker. Finere enn Pelikanbøkene - nesten like fin som de på Eldorado med silkeomslag. Bare synd at innholdet for meg falt igjennom. Har ikke egentlig greid å formulere for meg selv hva som gikk galt. Jeg er enig i at alle var usympatiske og jeg ikke brydde meg - men det er sjelden nok til at jeg ikke skal like ei bok. Får tenke litt mer på det til jeg selv skriver noen ord.
SvarSlettMolven har jeg aldri hørt om - historien frister ikke - men noterer siden du tross alt kjører den opp som 2015 favoritt.
Nei, som du ser hadde jeg også litt problemer med å sette ord på hva som ikke stemmer. Det er bare følelsen jeg sitter igjen med til slutt.
SlettLitt usikker på om Molven er din type bok - liker du ikke sitatet i teksten er løpet kjørt. Hele boka er sånn, med setninger som vandrer nesten over en hel side. Jeg likte som sagt, og det er bare 150 sider. Og sikkert gratis på e-bok bib.
Tror jeg er en av de få som verken likte Unnskyld eller Øde. Jeg synes utgangspunktet Høyer benytter seg av fortjener enn ennå mer sprelsk og absurd historie, + at det er et eller annet med skrivestilen til Høyer jeg virkelig ikke liker. Verken her eller i Unnskyld. Det blir så påtatt (?). Tror faktisk ikke jeg helt merket at det var språket jeg slet med når jeg leste Unnskyld, men når jeg ser tilbake skjønner jeg at det var en stor del av problemet for meg.
SvarSlettJeg likte språket i Unnskyld, men skjønner hva du mener i Øde. Der tok jeg meg flere ganger i å synes det var påtatt også. I Unnskyld var stemningen så intens at jeg ikke tenkte over det, der var jeg med på det.
SlettJeg ble på en måte stående utenfor Unnskyld også, uten at jeg er 100% sikker på hvorfor. Kanskje en avplottbristene fikk meg til å havne på utsiden, også ble jeg distansert til hele greia. Synes vel uansett at Unnskyld var hakket bedre enn Øde jeg også, selv om jeg trodde det skulle bli motsatt.
Slett