Forfatter: Hanne Sigbjørnsen
Sjanger: Tegneserie
Kilde: Anmeldereksemplar
Jeg har lest Tegnehanne tidligere, både på blogg og i Aftenposten, så det var ingen store overraskelser som ventet i denne boken. Mange av tekstene hadde jeg allerede lest, men det var også nytt materiale som er publisert for første gang her.
Tegnehanne er ikke satt opp som en klassisk tegneserie, men mer som illustrerte essays eller kåserier som tar for seg hverdagshendelser i livet til forfatteren. Hun er sykepleier, sofagris, samboer og over gjennomsnittlig opptatt av taco, og hun er veldig god til å få meg til å flire gjenkjennende av hovedpersonens hang til å befinne seg i et beklemt rom mellom hvordan konvensjoner sier hun burde oppføre seg og hva hun faktisk gjør.
Kanskje ikke den mest litterært krevende boka jeg leser i år, men den fikk meg til å le og jeg likte den.
Jeg er enig i at den er av de beste jeg har lest i år, men heller ikke denne hadde wow-faktoren som gjorde at den virkelig sto ut i mengden for meg. Boka forteller historien om en ung alenefar som helt tydelig er veldig glad i dattera si, men som ikke helt får hverdagen til å gå rundt. Mye av grunnen til det er at han bruker store deler av fritiden på å skrive en samfunnskritisk blogg som beveger seg i et landsskap av høyreekstreme og konspirasjonsteoretikere.
Dette er en karakterdrevet roman der hovedpersonens utvikling og relasjoner til andre er det som driver leseren videre. Jeg synes Bjørn Vatne gjør en god jobb med å skrive frem denne alenepappaen med et mørkere alterego på nettet om natten. Språket er godt, og etter en litt treg start skjer det mer enn nok uventede saker til å holde på leserens interesse, samtidig som vi også får vite mer om hovedpersonens forhistorie.
Når jeg likevel ikke er mer enn litt forbi lunken pluss i begeistring, er det fordi også denne boka følger det som ser ut til å være den norske samtidslitteraturens hovedoppskrift: Halvvoksen person som har det meste, men som føler seg som en outsider og ikke greier å takle det hverdagslige i hverdagen. Dette er som sagt en av de beste utgavene av denne malen jeg har lest så langt i år, men den mangler det lille ekstra som får den til å ta skrittet helt ut av mengden.
Forfatter: Øystein Orten
Sjanger: Novellesamling
Kilde: Anmeldereksemplar
Jeg trodde jeg hadde funnet en perle da jeg leste den første novella i denne samlingen. Det var en sår og tragisk historie om en trell som ventet på å bli frigitt etter å ha utført en heltegjerning et sted på Vestlandet i vikingtiden, og jeg falt fullstendig for språket og stemningen i den teksten. Yes, tenkte jeg, her har jeg funnet en ny favoritt.
Overraskelsen var derfor stor da resten av boka bød på fortelling etter fortelling som stort sett bare kjedet meg. Det var som om resten av boka ikke var skrevet av samme person som hadde skrevet åpningen. Jeg kan ikke en gang forstå at dette skal være en novellesamling. Noe er dikt, noe er skillingsviser, en tekst med tittelen Kollekt er bare en oppramsing av navn på to sider, de fleste andre ville jeg kalt fortellinger heller enn noveller, og språklig var de ganske platte. Den eneste grunnen til at jeg ga boka to stjerner på Goodreads, var den første teksten.
Tittel: Fotturar i Norge
Forfatter: Gaute M. Sortland
Sjanger: Kortprosa
Kilde: Biblioteket
Dette har vært Moshonistas misjonsobjekt i år, og etter iherdig påtrykk fra henne, blir jeg ikke overrasket om vi for første gang finner kortprosa på lista når langlista for bokbloggerprisen presenteres på nyåret.
Det er mye mulig denne boka får min stemme også, jeg likte den i hvert fall godt. De korte tekstene er presise og får sagt mye på liten plass, ofte er de morsomme og de inkorporerer alle frasen fotturar i Norge på en snurrig måte. Det er som om fotturar i Norge er en person i tekstene, og på den måten nærmer man seg på et eller annet vis noen trekk som er karakteristisk for dette fenomenet.
På grunn av formatet er jeg imidlertid litt usikker på hvor lenge jeg vil huske det jeg har lest, kortprosa har en tendens til å være bøker jeg liker mens jeg leser, men der innholdet ikke henger igjen særlig lenge. Dette var uansett en god variant innen sjangeren.
Tittel: Håpet og festen
Forfatter: Kjersti Rorgemoen
Sjanger: Roman
Kilde: Anmeldereksemplar
Jeg kan si akkurat det samme om denne boka som jeg har kritisert mange andre bøker for i år: den følger oppskriften halvvoksen person som føler seg på utsiden av samfunnet og driver rundt uten særlig mål og mening. Likevel ble denne en av de store oppturene for meg så langt denne bokhøsten.
Bokas hovedperson er ei jente på 35 som har fullført en universitetsgrad i humaniora i Bergen, men aldri flyttet ut av studenthybelen. Hun har fått jobb i en mellomlederstilling i makuleringstjenesten på Fretex der hun deler arbeidshverdagen med tidligere rusmisbrukere og kriminelle som skal reintroduseres til arbeidslivet. Det hele mens hun sliter med en mild depresjon og mangler både nære venner og et nært forhold til egen familie.
Det høres deprimerende ut, men det som gjør denne boka for meg er at den er morsom. Så er det sikkert mange som vil være uenig med meg i det, det er ikke til å stikke under en stol at jeg sjelden ler av bøker som tradisjonelt karakteriseres som morsomme. Jeg foretrekker bøker der humoren er underdrevet og ligger i det absurde, enten i situasjoner eller i småspydige formuleringer, og denne typen humor er denne boka full av. Som her:
Forfatter: Gaute M. Sortland
Sjanger: Kortprosa
Kilde: Biblioteket
Det er mye mulig denne boka får min stemme også, jeg likte den i hvert fall godt. De korte tekstene er presise og får sagt mye på liten plass, ofte er de morsomme og de inkorporerer alle frasen fotturar i Norge på en snurrig måte. Det er som om fotturar i Norge er en person i tekstene, og på den måten nærmer man seg på et eller annet vis noen trekk som er karakteristisk for dette fenomenet.
På grunn av formatet er jeg imidlertid litt usikker på hvor lenge jeg vil huske det jeg har lest, kortprosa har en tendens til å være bøker jeg liker mens jeg leser, men der innholdet ikke henger igjen særlig lenge. Dette var uansett en god variant innen sjangeren.
Forfatter: Kjersti Rorgemoen
Sjanger: Roman
Kilde: Anmeldereksemplar
Bokas hovedperson er ei jente på 35 som har fullført en universitetsgrad i humaniora i Bergen, men aldri flyttet ut av studenthybelen. Hun har fått jobb i en mellomlederstilling i makuleringstjenesten på Fretex der hun deler arbeidshverdagen med tidligere rusmisbrukere og kriminelle som skal reintroduseres til arbeidslivet. Det hele mens hun sliter med en mild depresjon og mangler både nære venner og et nært forhold til egen familie.
Det høres deprimerende ut, men det som gjør denne boka for meg er at den er morsom. Så er det sikkert mange som vil være uenig med meg i det, det er ikke til å stikke under en stol at jeg sjelden ler av bøker som tradisjonelt karakteriseres som morsomme. Jeg foretrekker bøker der humoren er underdrevet og ligger i det absurde, enten i situasjoner eller i småspydige formuleringer, og denne typen humor er denne boka full av. Som her:
Han sa han hadde slutta å dagdrøyme. Han kjende seg som ein levande daud, med ei tapt drift etter å drøyme seg vekk i all si lengt etter eit her-og-no. Han gav meg ein legeattest på at han leid av depresjon, og gjekk deretter heim med mi velsigning. Eg satt att og var imponert, eg hadde trudd at han var for dum til å bli deprimert. (s. 55)
Ja, artig at du likte Fotturanene... men jeg er også litt usikker på om den står seg i hukommelsen på lengre sikt, kanskje bør den leses om igjen på et tidspunkt. Vatne er en av de bedre så langt, men jeg håper at jeg enda har noen gode romaner i vente..:) Rorgemoen har jeg ikke kikket på..men jeg tor jeg skummet en anmeldelse av henne nylig, uten at jeg ble fanget til å tenke at denne må jeg lese. Klassekampen mon tro? Risp har jeg faktisk kikket på på bib noen ganger.. men enda ikke blitt med hjem. ha en fin søndag.:)
SvarSlettJeg har ikke lest noen anmeldelse av Rorgemoen, kan godt ha vært Klassekampen. Det er ikke akkurat så mye handling å snakke om, så det er vel ikke akkurat den store norske romanen av året. Men jeg lo, og akkurat nå var det nok til å være et høydepunkt.
SlettRisp var bare en nedtur, fullførte på trass.
Har lest den nå, Som jeg skrev til Ingalill: "Har lest ferdig Håpet og festen, på mobil, innimellom. EBokBib er utrolig kjekt du. Jeg likte boka, synes den var litt morsom innimellom. Skrevet på artig måte, trekker frem absurde situasjoner og folk. Ikke så ulik i stil som Alt inkludert av Eikemo, innholdsmessig tar de begge pulsen på samtiden på en måte, om de som står på utsida. "
SlettDet må ha vært en annen avis, for Klassekampen anmeldte boka 5.12. Har lest den selv nå, og likte den godt. Mye absurd sit.com der..
SlettEr enig med deg i at bøkene til Rorgemoen og Eikemo har noe til felles. Jeg likte nok Håpet og festen hakket bedre enn Alt inkludert, men de var blant de positive opplevelsene i høst begge to.
SlettTegnehanne er en av mine største heltinner, - er sykepleier, sofagris og tacoentusiast selv. Slik bøker basert på blogger pleier egentlig aldri å gi meg noe særlig (Allie Brosh (Hyperbole and a Half) er en annen av mine heltinner, men boka hennes ga meg jo ingenting jeg ikke allerede hadde fått via bloggen)), men jeg kommer til å kjøpe uansett, fordi fangirl.
SvarSlettEllers noterer jeg meg Håpet og festen, og kjenner at føles helt ok å hoppe over Slik skal vi velge våre ofre.
(Fotturar tør jeg ikke å lese, altfor slitsomt hvis jeg misliker..)
Nei, det er ikke mye nytt i Tegnehanne boka, så det blir mest reprise, men gøy likevel.
SlettHåpet og festen er en bra bok for tellingen siden den er under 100 sider, og som jeg lo godt av flere steder. Leste nesten hele på siste tvangslesekafe (det jeg ikke allerede hadde lest på toget inn), og hadde misunnelige blikk fra Line og Ingalill som begge sleit seg gjennom sidene i sine bøker. Hadde den vært veldig mye lenger, hadde den kanskje ikke blitt sittende igjen som et hlydepunkt, for det er grense for hvor lenge ei bok uten plott engasjerer. Men jeg likte i hvert fall.
(Haruhi - jeg leste Lila, der var fallhøyden for slitsom misliking mye større...)
SvarSlettDere andre to - glemme Sortland - skrekk og gru,
Rishøi vant heldigvis selv om hun kom ut allerede i januar. Fotturanene kom i feb, så kanskje det er et tegn. Så langt har jeg ikke lest nok i åpen klasse til å vite om der finnes konkurranse. Men skal lese Havboka til Strøksnes - og blir svært overrasket hvis den ikke melder seg på.
Forøvrig føler jeg som Haruhi at det kanskje ikke er så farlig med Vatne, men er klar for Rorgemoen. Er det ikke blogging også i Eikemo. Interiørblogging og konspirasjonsblogging - mye konspirasjonslesing i Vingebelastning også. Alt henger sammen.
Sortland er bra, det er typen bok som gjør at jeg glemmer. Jeg husker plott og karakterer. Ei bok som ikke har noen av delene fester seg bare ikke skikkelig. Jeg kan sitte igjen med følelsen av at jeg leste noe bra, men bli svar skyldig om noen spør meg hva det handlet om.
SlettLitt blogging i Eikemo, en av bikarakterene er mammablogger. Jeg skal se om jeg kommer meg til Vingebelastning etter hvert også.
Som du leser ny norsk litteratur! Jeg ser frem til å lese Vatne og Tegnehanne, og ble nysgjerrig på Håper og festen. (Låne?). Ellers anbefaler jeg Emanuelsen sin, han er forløpig høydepunktet i romanklassen for min del.
SvarSlettEr det ikke litt lite taktisk å ha den beste novella til slutt, egentlig? Dersom den hadde kommet senere kunne man jo blitt positivt overrasket. Eventuelt ikke fått lest den fordi man allerede hadde lagt den fra seg. Oh well.
Vet forresten ikke hva det er, men Fotturar frister liksom ikke? Og jeg liker jo å gå!?
Her mente jeg først, ikke til slutt....
SlettJa, du kan låne, men først må jeg få den igjen fra Line og Ingalill som skulle lese. Men 90 sider og veldig lettlest, så de bør ikke bruke resten av året :)
SlettHadde den novella kommet til slutt, tror jeg ærlig talt ikke jeg hadde kommet så langt. Som det var så leste jeg videre i håpet om å finne mer av samme kaliber, men det ble med den ene. Det var et par andre som var greie, men det meste synes jeg rett og slett ble platt.
Emanuelsen ligger i bunken. Men mulig han må vente til november fordi oktober har vist seg å være måneden for mange, mange av de helt korte. ;)
Ser vi er ganske enige om de to bøkene jeg har lest, Fotturar og Vatne sin. Rorgemoen sin roman høres veldig klassisk ut, men om den fikk deg til å flire i skjegget, så frister det å ta en titt på den :)
SvarSlettDen er jo det, og ikke veldig mye handling å snakke om. Men den er bare 90 sider, og fikk i hvert fall meg til å le høyt flere ganger av formuleringer av typen "for dum til å være deprimert" som over. Så kan være verdt forsøket :)
SlettJeg likte Bjørn Vatne sin bok kjempegodt, men skjønner hva du mener med at den mangler det lille ekstra. Helt enig med Risp i berget. Drittkjedelig bok. Jeg lot meg derimot fenge av en fortelling lenger bak i boka, husker ikke om det var et skribleri eller hva (siden det ikke akkurat kan kalles noveller). Fullførte også på trass og gav et par stjerner pga kvaliteten i språket og det at noen få var gode. Håpet og festen likte jeg heller ikke så veldig godt, men bedre enn Orten. Godt språk og god historie, men den kjedet meg likevel.
SvarSlettVet ikke helt med denne fotturboka, den virker så uinteressant.. Tegnehanne er selvsagt fantastisk! Er det da noe jeg har glemt? Jo, Emanuelsen! Også ett av mine høydepunkt i år.
Jeg likte også Bjørn Vatne sin bok godt, men den var ikke den norske boka av året som tok meg med storm. Så langt er det veldig lite jeg hadde lest som hadde kommet med blant topp 7 fra fjoråret. Jeg venter stadig i spenning, og håper Emanuelsen kan være den jeg venter på. Tror han nå er øverst i lesebunken, må bare fullføre i hvert fall én av de fem bøkene jeg har begynt på først.
Slettha, morsomt å se at vi har helt motsatt forhold til tekstene i Fotturar i Norge. Jeg tenker at det er ei bok som gjør mer for meg nå i etterkant av å ha lest den. Underveis i lesingen skrev jeg en heftig slakteomtale i hodet mitt. Underveis i skrivingen, og jo flere omtaler jeg leser, jo mer kjenner jeg at disse kortprosatekstene taler til meg.
SvarSlettJeg blir litt overrasket når jeg leser det jeg selv har skrevet her fordi jeg trodde jeg ikke likte den, men ser jeg skriver det motsatte.
SlettFaktum er i hvert fall at jeg per i dag ikke husker noe fra denne boka. Alle hint om handling som kommer i andres omtaler trigger overhodet ingen gjenkjennelse. Jeg lånte den på biblioteket for å lese den på nytt nå i februar, men kom aldri så langt. Eller, den ligger hjemme fremdeles, så det er egentlig ikke for seint. Men det er nesten skummelt at det går an å glemme så totalt.
Sannsynligvis har det en sammenheng med at jeg leste den den måneden i fjor da jeg leste over 20 bøker på en måned. Det er lenge siden jeg kom fram til at akkurat det var en dårlig ide....