søndag 31. januar 2016

Månedsoppsummering januar

Årets første måned har flydd forbi uten at jeg rakk registrere særlig mye av den, og jeg rakk bare fullføre fire bøker. Mye fordi den femte er en koloss på 833 sider som jeg tar med meg over i februar.
Og det er helt greit.

Da jeg satte meg mål for 2016 ønsket jeg mer fokus på fordypning. Jeg bestemte meg for å gjenlese samme bok flere ganger og for å fokusere på et forfatterskap. Det jeg ikke tenkte på da jeg satte målene var at også det å lese skikkelig tjukke bøker er en form for fordypning, og nå i store deler av januar har jeg kost meg med Michel Fabers The Crimson Petal and the White. Etter mange, mange korte bøker på rappen, hadde jeg nesten glemt hvor deilig det er å være i ei bok som lar deg bli hos karakterene over så lang tid. Men mer om den boka i februar, når jeg har lest den ferdig.

Bøkene jeg har fullført i januar er følgende:
To av dem er lest med tanke på Bokbloggerprisen, og begge havnet i Jokeravstemming. De Urolige var, som jeg har skrevet før, helt klart min favoritt blant de norske 2015-bøkene jeg rakk lese innen nomineringsfristen var ute. Bjorvand og Aisatos biografi om Astrid Lindgren er den vakreste. Et ord jeg må innrømme jeg veldig sjelden bruker, men som kjennes passende her. Månedens Lessing bok var en litt delt opplevelse, jeg likte deler av den og syntes andre deler var problematiske - siden jeg allerede har skrevet om den er det alt jeg sier her.

Den siste boka jeg leste var The faster I walk, the smaller I am, eller som den heter på norsk: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Dette er aller første gang jeg har lest ei norsk bok i engelsk oversettelse, og jeg må innrømme det var en litt merkelig opplevelse. Alle de norske referansene som dukket opp, føltes smått surrealistiske når jeg leste dem i engelsk språkdrakt. Det er ikke hverdagskost at Einar Lunde eller Therese-saken dukker opp i bøker jeg leser på engelsk.

Grunnen til at jeg nå leste denne på engelsk er at jeg har meldt meg på noe som kalles 'Project Annotate' som arrangeres av den amerikanske booktuberen Brooke Lee. Du kan høre henne snakke om prosjektet i denne videoen, men kort fortalt går det ut på at hun har laget lesesirkler av menneskene som meldte seg på. Alle plukker ut hver sin bok, leser den i januar og tar notater i selve boka. I februar sendes boka videre til den neste på lista, og i mars leses boka du selv får i posten i februar, osv. Når året er omme skal du få din egen bok tilbake med alle de andres notater i teksten. Jeg syntes dette hørtes spennende ut, så jeg meldte meg på, og følte naturlig nok for å velge en norsk bok. Dette har vært en av mine absolutte norske favorittbøker de siste årene, så det føltes som et naturlig valg. Og ja, jeg likte den like godt på engelsk som jeg gjorde da jeg leste den norske utgaven.

Så, hvordan er måloppnåelsen etter årets første måned?
Tre av bøkene var kjøpt og betalt innen 31.12 og gir derfor off the shelf kryss.
I tillegg ga Doris Lessing boka både 1001-kryss og kryss for å være skrevet av henne, så hipp hurra for å starte året med trippelkryss. Utover det er det altfor tidlig på året til å stresse med noe av det andre.
  • 0/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë
  • 1/6 bøker skrevet av Doris Lessing
  • 0/5 essaysamlinger
  • 3/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
  • 1/12 bøker på 1001-lista
  • 0/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
  • 0/20 norske bøker utgitt i 2016

tirsdag 26. januar 2016

Doris Lessing - Det synger i gresset

Tittel: Det synger i gresset
Sjanger: Roman
Forlag: Den norske bokklubben
Utgitt: 1950, min utgave 1981
Sidetall: 189 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Norsk, oversatt av Eli Krog

Line har sparket igang igjen sin lesesirkel av 1001-bøker, nå med et tema hver måned i stedet for en bestemt bok. Januars tema var rett og slett å lese en 1001-bok du har gledet deg til lenge, og mitt valg falt på Doris Lessings debutroman. Den har stått i hylla og ventet på meg i årevis, og siden jeg har sagt at 2016 skal være et Doris Lessing år, var dette den perfekte starten.

Boka, som finner sted i mellomkrigstidens Sør-Afrika, åpner med en kort avisnotis som forteller at det har skjedd et mord. En hvit kvinne er myrdet av sin svarte tjener, motivet er ukjent men det antas at han har vært ute etter verdisaker. Deretter begynner teksten slik:
Det sto ikke noe større i avisen. Folk som så notisen med den sensasjonelle overskriften, kjente kanskje en snev av forbitrelse blandet med tilfredshet, som om noe hadde gått i oppfyllelse, som om noe de lenge hadde ventet på, endelig hadde inntruffet. Når innfødte stjeler, myrder eller voldtar, får de hvite gjerne den følelsen.
Lessing tar med andre ord helt fra starten av avstand fra slike holdninger med en kjølig ironi, og uten den avstanden hadde dette blitt en seig bok å komme gjennom. Fra før vet jeg at Lessing selv er oppvokst i Rhodesia, og har førstehånds kjennskap til farmerlivet i perioden hun skildrer her. Jeg vet også at hun tidlig begynte å jobbe for innfødtes rettigheter, og nettopp raseskillet og dets implikasjoner er en viktig del av bokas tematikk. Likevel gjorde dette boka ganske vanskelig å lese, noe jeg skal komme tilbake til.

Boka starter som sagt med et mord og de første reaksjonene på dette. Det er sterke krefter som vil feie det hele under teppet, men det antydes at det kan være noe annet enn en vinningsforbrytelse som ligger bak. Deretter hopper vi tilbake i tid og blir kjent med både Mary Turner, mordofferet, og etter hvert også mannen hennes i tiden før de møttes og helt frem til det tidspunktet der hun blir drept og han innlagt på mentalsykehus.

Jeg opplever Lessing som en intellektuell forfatter som appellerer mer til hodet enn hjertet, og skrivestillen i Det synger i gresset føles uvant å lese i dag. Der de fleste forfattere har tatt til seg leveregelen show, don't tell driver Lessing i utstrakt grad med telling. Her er det ikke snakk om å se hvordan karakterene oppfører seg og trekke sine egne slutninger, det er lange beskrivende passasjer der Lesing forteller hvem de er i klare ord, som her:
Hun ble oppfattet som en velsituert, ugift tante som de kunne betro alle sine sorger til. For Mary ble aldri rystet, hun sladret aldri, hun dømte aldri. Det var noe upersonlig ved henne, som om hun var hevet over alle små jordiske bekymringer. Hennes reserverte vesen, hennes sjenanse beskyttet henne mot misunnelse og sjalusi. Hun var liksom immun. Det var hennes styrke, men også en svakhet, selv om hun ikke selv innså det: hun følte seg direkte frastøtt ved tanken på intimitet, scener og fysisk berøring. Hun gikk omkring blant disse unge kvinnene med en mine, som tydeligere enn ord røpet hennes innstilling: Bland meg ikke inn. Men hun hadde ikke selv noen anelse om det. Hun var meget lykkelig i pensjonatet. (s.33)
I andre av hennes bøker har jeg likt dette. I denne synes jeg det ble litt oppramsende og repetetivt, litt fordi det nesten utelukkende brukes som personbeskrivelse og det blir rett og slett litt for mye av det gode. Vi blir kjent med både Mary og Dick Turner på denne måten, og Lessing skildrer et ekteskap i farmerlivets ensomhet som gradvis suger livskraften ut av dem begge. Det er likevel et sterkt portrett, og jeg føler jeg ble godt kjent med dem begge, uten å kunne si jeg likte noen av dem.

Mitt største problem med denne boka var likevel at vi store deler av tiden befinner oss inni Marys hode, og det er et sted det er slitsomt å være. Hun er sutrete, selvmedlidende og etter hvert ganske apatisk, men det største problemet er at hun er ekstremt rasistisk og ser på de innfødte som jobber for henne som ekle, skitne dyr og stadig gir uttrykk for dette. Hennes tanker balanseres litt av ektemannens, som er mer medmenneskelige, og delvis også av den allvitende fortellerstemmen som tydelig ikke deler hennes synspunkter. Likevel, selv om Lessing har skrevet denne boka som et oppgjør mot raseskillet, og selv om boka var radikal da den kom, blir oppgjøret altfor tamt sett med dagens øyne. Det er kun de hvite karakterene som fremstår som mennesker i boka, de svarte skildres enten som dyr eller kulisser, den eneste som nærmer seg å være et menneske med egne motiver er tjeneren som ender som morder.

Kanskje ville jeg opplevd dette annerledes om jeg leste boka på et annet tidspunkt, men med den offentlige samtalen vi har i dag, er jeg lite mottagelig for koloniale overherre-tanker. Det er på ingen måte en dårlig bok, men jeg hadde for mange problemer med teksten til at den blir en av Lessing-favorittene.

fredag 15. januar 2016

Norsk på norsk #8

Jeg har igjen tre norske 2015-bøker som ble lest innen nomineringsfristen til Bokbloggerprisen som fremdeles ikke er omtalt. Norsk på norsk spalten avrundes dermed med denne siste runden.

Tittel: Tidsrosen
Forfatter: Ørjan N. Karlsson
Sjanger: Ungdomsroman, fantasy
Kilde: Anmeldereksemplar

Tidsrosen er den første boka i det som skal bli en fantasytrilogi for ungdom som fikk meg til å sperre opp øynene etter bare to-tre sider etter en scene som var mer voldelig enn jeg ser i mange voksenromaner. Uten at jeg tror ungdommen tar skade av det.

Premisset for boka er at lansen som ble brukt til å ta livet av Jesus på korset brast i tre deler som alle har magiske egenskaper. Vi følger handlingen i to tidsplan: Vår tids England og andre verdenskrigs Tyskland der det foregår en kamp for å hindre at feil mennesker får satt sammen disse bitene til ett farlig våpen. Det var ei spennende bok med godt driv i handlingen, men har altfor mange språklige klisjeer og litt for stereotypiske karakterer til at jeg er overbevist. Nok et eksempel på ei bok jeg hadde slukt som 13-åring, men som ikke når helt opp nå.


Tittel: Personar du kanskje kjenner
Forfatter: Synnøve Macody Lund
Sjanger: Roman
Kilde: Lånt av Gro

Etter å hele året ha etterlyst norske romaner jeg kunne falle for, fant jeg endelig det jeg lette etter i Personar du kanskje kjenner.  Macody Lund begynner å skrive historien om den slagrammede faren, men etter hvert tar andre historier over.

Formen på boka er litt rotete, men egentlig var det noe av det jeg likte med den. Historiene om Mari og Live liksom trenger seg frem og krever plass, og vi veksler mellom å være tett på og å trekkes ut av en allvitende fortellerstemme som plutselig stopper opp og begynner å kommentere både teksten og det som skjer. I tillegg forteller forfatteren sin egen historie, i hvert fall begynner den som det. Karakteren hun skriver om heter først Synnøve, så Synne før hun til slutt bytter navn til Anna. Det er ikke alltid jeg liker fortellerstemmer som så åpenbart snakker direkte til meg, men jeg gjorde det her.

Best likte jeg partiene om Mari og Live, men i motsetning til hva jeg ser mange andre har skrevet likte jeg også partiene som omhandlet faren. Det er ingen perfekt bok, men av de norske romanene jeg leste i fjor, rangerte jeg denne på andre plass da jeg skulle nominere til prisen.


Tittel: De urolige
Forfatter: Linn Ullmann
Sjanger: Roman
Kilde: Julegave
 
Årets høydepunkt på romanfronten kom etter at vi kalenderen var bladd om og vi skrev 2016. Selv om jeg hardnaket vil hevde at dette ikke er en roman. 

De urolige er Linn Ullmans beskrivelse av å vokse opp med to kreative og berømte foreldre (Liv Ullmann og Ingmar Bergmann). Hun skildrer barndommens somre hos faren på Fårö, livet med en nervøs og tidvis fraværende mor og en oppvekst blant diverse barnepiker. Samtidig skildrer hun farens siste tid og dødsleie, noe som gir en fin kontrast til de mer barnslige minnene.

Jeg liker knappheten og insisteringen i Ullmanns språk, det er en måte å skrive på som appellerer til meg. Jeg synes boka gir et følsomt portrett, kanskje særlig av forholdet mellom far og datter. Partiene om moren synes jeg er litt mer utydelige, og jeg merket at det var det hun skrev om forholdet til faren som grep meg mest. Jeg er svak for skildringer mellom foreldre og barn, i hvert fall når de er skrevet godt og inneholder mer enn rosemalt idyll, noe som er tilfelle her.

Dette ble med andre ord en god inngang på leseåret 2016, og min klare førsteplass i romanklassen da jeg skulle nominere.

onsdag 13. januar 2016

Toni Morrison - Elskede

Tittel: Elskede
Sjanger: Roman
Forlag: Den norske bokklubben
Utgitt: 1987, min utgave 1988
Sidetall: 291 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Norsk, oversatt av Mona Lange

Elskede var min første leste bok av Toni Morrison, og jeg hadde virkelig ingen aning om hva som ventet meg. Jeg plukket den ut av hylla som mitt valg i desemberrunden av Heddas bokhyllelesing. Oppgaven var å lese ei bok skrevet av en Nobelprisforfatter, og denne hadde bonuseffekten at den også ga meg 1001-krysset jeg trengte for å komme i mål med 2015-ambisjonene. Noen ganger er det akkurat det som skal til for at ei bok som har støvet ned i hylla i mange år endelig blir tatt fram.

Jeg så for meg at dette skulle være et enkelt kryss. Jeg har hørt Morrison er god, veldig god, og boka er på under 300 sider. Jeg kunne ikke tatt mer feil. Elskede var i grunnen akkurat det jeg etterlyste i slutten av fjoråret. Ei bok som krevde full konsentrasjon, tvang meg til å senke lesetempoet og til å være til stede i teksten. Det var ei bok jeg ikke greide lese på tvangslesecafé eller på toget, men som krevde dedikert lesetid på et stille sted. Spør du meg hvorfor, er det beste svaret jeg kan komme opp med at den føles så kompakt. Hvert eneste ord teller, og jeg hadde ikke råd til å gå glipp av noen av dem. En liten smakebit som beskriver en av karakterens skjulested under noen sammenvokste trær i skogen:

Fra først å ha vært et lekerom (hvor stillheten var mykere), deretter et tilfluktssted (fra brødrenes skrekk), ble snart stedet selv det viktigste. I denne løvsalen, skjermet fra sårheten i en såret verden, skapte Denvers fantasi sin egen sult og sin egen næring, som hun hungret etter fordi ensomheten slet henne ut. Slet henne ut. Tilslørt og beskyttet av levende grønne vegger følte hun seg rede og klar, og frelsen var lett som et ønske. (s.35-36)

Elskede er historien om Sethe, en rømt slave i tiden etter den amerikanske borgerkrigen, og om hennes familie. Sethe bor i et hus alene med datteren Denver. Svigermoren Baby Suggs er død, og sønnene har rømt hjemmefra, angivelig jaget på dør av et hatefullt spøkelse. Det samme spøkelset får skylda for at ingen noen gang kommer på besøk, at ingen noen gang snakker til dem. Det er bare de to helt til Paul D dukker opp i starten av boka, en mann Sethe kjenner fra tiden som slave og en mann som blir en katalysator for at gamle minner og tanker Sethe forsøker å fortrenge bobler opp til overflaten.

Dette er omtrent så langt fra feel-good det er mulig å komme. Den gir stemme til dem som var de nederste nede, slavene, de som kunne kjøpes og selges som husdyr. De var ikke mennsker da, ikke for dem som eide dem, men de er mennesker i Toni Morrisons beretning og fortellingen deres er hjerteskjærende, tragisk, grusom. Og mesterlig skrevet.

Sethe gjør alt hun kan for å leve i nået. Hun kjemper mot grepet fortiden har om henne, men hun bærer merkene med seg, helt bokstavelig. Når Paul D og etterhvert Elskede dukker opp er det ikke lenger mulig å holde minnene unna. De pipler opp, avsløres ett etter ett og historien om hvordan Sethe rømte fra slaveriet, hva som var dråpen som fikk det til å renne over og hvorfor hun bor i et hatefullt hus avsløres for leseren. Selve fortellingens form er med på å undertstreke budskapet. Omveiene, omskrivningene, alt som gjøres for å unngå å fortelle det som til slutt likevel kommer frem. Dette er ei bok der alt drar i samme retning, noe som til sammen skaper en utrolig sterk historie.

Jeg må innrømme at selv om jeg ikke har noen problemer med å se storheten i denne boka, når den ikke helt til topps hos meg, bare nesten. Jeg greier rett og slett ikke bli komfortabel med dette spøkelset Morrison vil ha meg til å akseptere, selv om teksten gir meg nok av åpninger for også å tolke det som skjer på en ikke-overnaturlig måte. Det er rart hvordan jeg er villig til å godta de mest fantastiske skapninger når jeg leser fantasy eller science-fiction, men er skeptisk når det samme dukker opp i en realistisk fortelling.

Likevel er Elskede ei bok jeg kommer til å bære med meg lenge. En gripende historie, fortalt på usentimentalt vis med et glitrende språk. Jeg avslutter med et sitat fra en av de siste sidene i boka, likevel uten spoilere:
Det finnes en ensomhet som kan vugges. Med armene over kors, knærne trukket opp; denne bevegelsen som, annerledes enn en båts, holder, holder fast, roer og rommer den som vugger. Den er av et indre slag - sitter stramt som hud. Og det finnes en ensomhet som streifer fritt. Ingen vugging kan holde den nede. Den lever, på egen hånd. Er noe tørt som sprer seg og får lyden av ens egne føtter som går til å høres som kommer de langt bortefra. (s. 287)

lørdag 2. januar 2016

Bokbloggerprisen 2015

I går ble det åpnet for nominering til Bokbloggerprisen 2015, og nomineringen er åpen til og med midnatt 7. januar.

Nei, jeg har ikke tenkt å fortelle hva jeg har planer om å nominere.
Men med fristen veldig nær, var det på tide å sette seg ned og se over hva jeg faktisk har lest av aktuelle bøker i år og sette dem opp mot hverandre. Nå sitter jeg med en foreløpig liste, men jeg har én bok stående i bokhylla som jeg har lyst til å lese innen 7. januar om jeg får tid. Det er en novellesamling, og er ikke med i tallene jeg presenterer under.

Jeg har per nå lest 27 norske bøker utgitt i 2015. 14 av dem sorterer under romaner, 13 i åpen klasse. Balansen overrasket meg da jeg begynte å telle, og rekker jeg den siste boka jeg har liggende, ender det altså opp med 14-14. Jeg har altså med god margin lest nok bøker til å nominere de tillatte sju i hver klasse, men tror ikke jeg ender opp med å gjøre det likevel.

Bøkene jeg har lest i åpen klasse er fordelt på åtte sjangre. Jeg har lest fem ungdomsbøker, to kortprosasamlinger, og en av hver innen sjangerne biografi, tegneserie, essaysamling, lyrikk, novellesamling og dokumentar. Grei spredning med andre ord, men tynt sammenligningsgrunnlag innen hver sjanger. 27 norske 2015-bøker føles imidlertid som helt på grensa av hva jeg kan få til uten å miste motivasjonen, så det lever jeg fint med.

I 2014 satt jeg siste dagen og hadde store problemer med å rangere romanene jeg hadde lest, fordi det var mange jeg likte veldig godt. I år føler jeg at jeg har litt motsatt problem. Jeg har lest 14 romaner, men av dem tror jeg bare én, eller til nød to, hadde hatt sjansen til å komme med på fjorårets liste. Jeg føler jeg har lest mange bøker som er jevnt gode, men som ingen av dem står igjen som store høydepunkt i leseåret. Om det skyldes at jeg har lest for mange på en gang eller bøkene i seg selv, er jeg litt usikker på, men jeg heller mot det siste. I åpen klasse er det lettere å plukke favoritter. De jeg har likt har jeg likt godt, resten er jeg mer skeptisk til.

Fokus på norske 2015 bøker har med andre ord ikke vært en udelt positiv opplevelse i år. Jeg setter pris på følelsen av å føle meg oppdatert på en helt annen måte enn jeg gjorde før. På grunn av prisen leser jeg langt flere nye norske bøker, og jeg følger også mye mer med på hva som skrives og sies om norske bøker andre steder. Ikke bare kritikk, men også ren reklame som forlagskataloger. Jeg liker prosessen med å orientere meg og velge ut, prøve å finne det jeg kan like i hva de norske forlagene har valgt å utgi. Jeg liker diskusjonene prisen genererer blant bloggere, og i motsetning til en del andre liker jeg også at enkelte bøker "går runden" og skaper felles referansepunkter vi kan snakke om.

Men akkurat i år føler jeg at jeg har bommet mer enn jeg har truffet. En del bøker ble valgt ganske tilfeldig ene og alene fordi de sto i nyhetshyllene på biblioteket, og noen av bøkene jeg gledet meg mest til å lese, skuffet meg. Å lese 27 norske bøker går nødvendigvis på bekostning av å lese noe annet, og i år sitter jeg igjen med følelsen av at det kunne ha blitt et bedre leseår om jeg hadde valgt annerledes. Symptomatisk nok fikk ingen av de norske bøkene plass på lista over de ti beste bøkene jeg leste i 2015.

Men dette er vanskelig å vite på forhånd, og jeg går inn i 2016 med et mål om å lese 20 nye norske bøker også i år. Kanskje kan jeg bli enda flinkere til å orientere meg bedre på forhånd og velge riktigere bøker neste år. Og kanskje kan jeg være litt flinkere til å begynne tidlig og lese vårutgivelsene på våren, ikke sammen med høstbøkene.

God nominering, og jeg gleder meg til å se bøkene vi har stemt fram i fellesskap!

fredag 1. januar 2016

Årets favoritter

Slutten av et år og begynnelsen av et nytt er tid for årskavalkader - også på blogg.

I år har jeg lest 120 bøker. Det er total knusing av rekorden fra i fjor som var på 77 bøker. Litt av forklaringen er at jeg har lest og telt med en god del tegneserier i år. Noe skyldes av bachelorgraden ble fullført til jul i fjor, så 2015 har vært helt fritt for pensumlesing. Resten skyldes sannsynligvis bare ekstrem leselyst.

Planen for dette innlegget var følgende: Mine topp 10 bøker fra 2015.
Etter å ha bladd meg gjennom listene over alt jeg har lest, innser jeg at planen må endres fordi det for meg i år er tre bøker som skiller seg ut, mens flere andre er ganske nære. Derfor presenterer jeg i stedet topp 3, med sju utfordrere slik at lista likevel inneholder ti bøker.

På tross av at jeg har lest 25 av årets norske bøker, har jeg ikke funnet plass til noen av dem blant årets ti fremste favoirtter. Nærmest å komme med var Havboka av Morten Strøksnes. Ingvild Rishøi ville kommet med på lista, men jeg har utelukket gjenlesninger så hun får nøye seg med favorittplassering i 2014.

Elisabeths topp 3 bøker i 2015:

 

1: Siri Hustvedt - What I Loved
Jeg avskrev Hustvedt etter å ha lest The Summer Without Men som jeg syntes var oppskrytt. Men Silje overtalte meg til å fortsette forfatterskapet hennes, og etter en tur innom essayisten Hustvedt i A Plea for Eros endte jeg her. Og hipp hurra for det.

What I loved er uten tvil den beste boka jeg har lest i år. Den er intellektuell og ekstremt velskrevet samtidig som den i hvert fall i den andre halvdelen var så spennende at jeg hadde problemer med å legge den fra meg. Boka beveger seg blant kunstnere og akademikere i New York på 1970-tallet, en setting jeg personlig er veldig svak for og noe som selvsagt ikke teller negativt. Den behandler temaer som vennskap, sorg, identitet og kunst og var en bok der jeg stadig måtte stoppe opp og tenke over det jeg leste. Akkurat slik jeg elsker det.

2: Amanda Palmer - The Art of Asking
Hadde det bare vært et spørsmål om hvilken bok som fikk meg til å føle mest dette året, hadde Amanda Palmer vunnet på walkover.

Litterært er hun ikke i samme klasse som Hustvedt, men jeg var likevel på nippet til å plassere henne foran bare fordi denne boka traff meg som ei velplassert kanyle som reduserte meg til en ristende geleklump av snørr og tårer. Ikke fordi den er trist, men fordi den er fin og rørende og gir meg bittelitt tro på menneskeheten i et år der det har blitt stadig vanskeligere å tro det finnes.

The Art of Asking er delvis en memoarbok og delvis en selvhjelpsbok og handler om å tørre å være sårbar, tørre å spørre om hjelp og å ikke skamme seg for å ta i mot det som er gitt frivillig. Fra et liv som gateartist med en kopp til småpenger til crowdfunding av musikkalbum, Amanda Palmer har gått gradene og lært seg kunsten å spørre. Jeg lærte meg først og fremst kunsten å tørke tårer.

3. Emily St.John Mandel - Station Eleven
En post-apokalyptisk roman fra nær fremtid der store deler av menneskeheten er utryddet. Ikke av zombier eller spektakulære naturkatastrofer, men av en agressiv influensa som gjorde kort prosess med mesteparten av menneskeheten i løpet av få måneder.

Det som skiller denne romanen fra mengden av post-apokalyptiske bøker er to ting: For det første at den er svært godt skrevet. For det andre at den ikke maler fremtiden beksvart på tross av at det ikke er så mange igjen av oss. Station Eleven handler nemlig mer om overlevelse enn om død, mer om det som er vakkert enn det som ikke er det. Selv om verden slik vi kjenner den har kollapset (og hjelp, så mye vi tar for gitt som plutselig ikke lenger fungerer), finnes fremdeles de som reiser rundt og spiller Shakespeare-stykker.

Det finnes vennskap og godhet, det finnes vilje til å begynne på nytt og prøve igjen. Selvsagt finnes også farer og mennesker som ikke har godt i sinne, det er på ingen måte total idyll, men her finnes det nok håp til at det likevel er en hjertevarm bok som jeg anbefaler varmt. Boka kommer for øvrig på norsk i 2016 med tittelen Fordi overlevelse ikke er nok

 

De fremste utfordrerne (i lest rekkefølge):

  • Ann Leckie - Ancillary Justice, Ancillary Sword OG Ancillary Mercy
    Jeg vurderte å jukse litt og legge inn denne trilogien som ei bok, men ble enig med meg selv om at hver bok forsvarer en plass på topp 10-lista på egenhånd, så jeg teller med alle tre.
    Må jeg velge en favoritt, blir det den første - mest fordi jeg da ikke visste hva som ventet meg og ble slått i bakken. Science fiction på sitt ypperste: intelligent, velskrevet, følsomt og med glimrende karakterer. Og med et valg av synsvinkel som gjør hele serien.
  • Miranda July - The First Bad Man
    Ei bok jeg hadde overbevist meg selv om at jeg måtte lese bare fordi jeg hadde sett gjentatte bilder av den på Instagram - og jeg hadde rett. Merkelig, småsær og absurd morsom. Det er ikke så mange bøker jeg ler av, men her lo jeg høyt flere ganger. Og satt latteren i halsen ved mer enn en anledning.
  • Truman Capote - In Cold Blood
    Ei bok det ble skrytt av både på journalisthøyskolen og på forfatterstudiet. Jeg kan love at dem er det ikke mange av, så denne har jeg hatt lyst til å lese lenge. En reportasjebok om et bestialsk drap på fire familemedlemmer skrevet i en svært litterær form. True crime er ikke akkurat en sjanger jeg er vel bevandret i, men jeg likte i hvert fall denne veldig godt.
  • Kate Atkinson - Life after Life
    En bok satt i mellomkrigstidens England der hovedpersonen dør, igjen og igjen. For hver gang hun dør hopper vi tilbake til et punkt der et valg tas på en ny måte og hun overlever, i hvert fall en stund til. Boka utforsker alle de små valgene vi tar i livene våre og viser hvordan tilfeldigheter kan avgjøre et helt livsløp. Hadde det ikke vært for de siste 30 sidene, som jeg virkelig ikke likte, ville denne ikke vært en utfordrer, men helt der oppe med de andre i topp 3.
  • Patti Smith - Just Kids
    Smiths memoarbok om ungdomstid i New York og vennskapet til kunstneren Robert Mapplethorpe. På et vis minner den meg litt om What I Loved ved å handle om New Yorks kunstscene, om enn 10 år tidligere og ikke i fiskjonsform, og også denne er svært godt skrevet. En av årets favoritter ene og alene fordi det er en glimrende bok, jeg hadde null forhold til Patti Smith før jeg leste denne,

Hva var dine favoritter i året som gikk?