Doris Lessing - Det synger i gresset

Tittel: Det synger i gresset
Sjanger: Roman
Forlag: Den norske bokklubben
Utgitt: 1950, min utgave 1981
Sidetall: 189 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Norsk, oversatt av Eli Krog

Line har sparket igang igjen sin lesesirkel av 1001-bøker, nå med et tema hver måned i stedet for en bestemt bok. Januars tema var rett og slett å lese en 1001-bok du har gledet deg til lenge, og mitt valg falt på Doris Lessings debutroman. Den har stått i hylla og ventet på meg i årevis, og siden jeg har sagt at 2016 skal være et Doris Lessing år, var dette den perfekte starten.

Boka, som finner sted i mellomkrigstidens Sør-Afrika, åpner med en kort avisnotis som forteller at det har skjedd et mord. En hvit kvinne er myrdet av sin svarte tjener, motivet er ukjent men det antas at han har vært ute etter verdisaker. Deretter begynner teksten slik:

Det sto ikke noe større i avisen. Folk som så notisen med den sensasjonelle overskriften, kjente kanskje en snev av forbitrelse blandet med tilfredshet, som om noe hadde gått i oppfyllelse, som om noe de lenge hadde ventet på, endelig hadde inntruffet. Når innfødte stjeler, myrder eller voldtar, får de hvite gjerne den følelsen.

Lessing tar med andre ord helt fra starten av avstand fra slike holdninger med en kjølig ironi, og uten den avstanden hadde dette blitt en seig bok å komme gjennom. Fra før vet jeg at Lessing selv er oppvokst i Rhodesia, og har førstehånds kjennskap til farmerlivet i perioden hun skildrer her. Jeg vet også at hun tidlig begynte å jobbe for innfødtes rettigheter, og nettopp raseskillet og dets implikasjoner er en viktig del av bokas tematikk. Likevel gjorde dette boka ganske vanskelig å lese, noe jeg skal komme tilbake til.

Boka starter som sagt med et mord og de første reaksjonene på dette. Det er sterke krefter som vil feie det hele under teppet, men det antydes at det kan være noe annet enn en vinningsforbrytelse som ligger bak. Deretter hopper vi tilbake i tid og blir kjent med både Mary Turner, mordofferet, og etter hvert også mannen hennes i tiden før de møttes og helt frem til det tidspunktet der hun blir drept og han innlagt på mentalsykehus.

Jeg opplever Lessing som en intellektuell forfatter som appellerer mer til hodet enn hjertet, og skrivestillen i Det synger i gresset føles uvant å lese i dag. Der de fleste forfattere har tatt til seg leveregelen show, don't tell driver Lessing i utstrakt grad med telling. Her er det ikke snakk om å se hvordan karakterene oppfører seg og trekke sine egne slutninger, det er lange beskrivende passasjer der Lesing forteller hvem de er i klare ord, som her:

Hun ble oppfattet som en velsituert, ugift tante som de kunne betro alle sine sorger til. For Mary ble aldri rystet, hun sladret aldri, hun dømte aldri. Det var noe upersonlig ved henne, som om hun var hevet over alle små jordiske bekymringer. Hennes reserverte vesen, hennes sjenanse beskyttet henne mot misunnelse og sjalusi. Hun var liksom immun. Det var hennes styrke, men også en svakhet, selv om hun ikke selv innså det: hun følte seg direkte frastøtt ved tanken på intimitet, scener og fysisk berøring. Hun gikk omkring blant disse unge kvinnene med en mine, som tydeligere enn ord røpet hennes innstilling: Bland meg ikke inn. Men hun hadde ikke selv noen anelse om det. Hun var meget lykkelig i pensjonatet. (s.33)

I andre av hennes bøker har jeg likt dette. I denne synes jeg det ble litt oppramsende og repetetivt, litt fordi det nesten utelukkende brukes som personbeskrivelse og det blir rett og slett litt for mye av det gode. Vi blir kjent med både Mary og Dick Turner på denne måten, og Lessing skildrer et ekteskap i farmerlivets ensomhet som gradvis suger livskraften ut av dem begge. Det er likevel et sterkt portrett, og jeg føler jeg ble godt kjent med dem begge, uten å kunne si jeg likte noen av dem.

Mitt største problem med denne boka var likevel at vi store deler av tiden befinner oss inni Marys hode, og det er et sted det er slitsomt å være. Hun er sutrete, selvmedlidende og etter hvert ganske apatisk, men det største problemet er at hun er ekstremt rasistisk og ser på de innfødte som jobber for henne som ekle, skitne dyr og stadig gir uttrykk for dette. Hennes tanker balanseres litt av ektemannens, som er mer medmenneskelige, og delvis også av den allvitende fortellerstemmen som tydelig ikke deler hennes synspunkter. Likevel, selv om Lessing har skrevet denne boka som et oppgjør mot raseskillet, og selv om boka var radikal da den kom, blir oppgjøret altfor tamt sett med dagens øyne. Det er kun de hvite karakterene som fremstår som mennesker i boka, de svarte skildres enten som dyr eller kulisser, den eneste som nærmer seg å være et menneske med egne motiver er tjeneren som ender som morder.

Kanskje ville jeg opplevd dette annerledes om jeg leste boka på et annet tidspunkt, men med den offentlige samtalen vi har i dag, er jeg lite mottagelig for koloniale overherre-tanker. Det er på ingen måte en dårlig bok, men jeg hadde for mange problemer med teksten til at den blir en av Lessing-favorittene.