Toni Morrison - Elskede

Tittel: Elskede
Sjanger: Roman
Forlag: Den norske bokklubben
Utgitt: 1987, min utgave 1988
Sidetall: 291 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Norsk, oversatt av Mona Lange

Elskede var min første leste bok av Toni Morrison, og jeg hadde virkelig ingen aning om hva som ventet meg. Jeg plukket den ut av hylla som mitt valg i desemberrunden av Heddas bokhyllelesing. Oppgaven var å lese ei bok skrevet av en Nobelprisforfatter, og denne hadde bonuseffekten at den også ga meg 1001-krysset jeg trengte for å komme i mål med 2015-ambisjonene. Noen ganger er det akkurat det som skal til for at ei bok som har støvet ned i hylla i mange år endelig blir tatt fram.

Jeg så for meg at dette skulle være et enkelt kryss. Jeg har hørt Morrison er god, veldig god, og boka er på under 300 sider. Jeg kunne ikke tatt mer feil. Elskede var i grunnen akkurat det jeg etterlyste i slutten av fjoråret. Ei bok som krevde full konsentrasjon, tvang meg til å senke lesetempoet og til å være til stede i teksten. Det var ei bok jeg ikke greide lese på tvangslesecafé eller på toget, men som krevde dedikert lesetid på et stille sted. Spør du meg hvorfor, er det beste svaret jeg kan komme opp med at den føles så kompakt. Hvert eneste ord teller, og jeg hadde ikke råd til å gå glipp av noen av dem. En liten smakebit som beskriver en av karakterens skjulested under noen sammenvokste trær i skogen:

Fra først å ha vært et lekerom (hvor stillheten var mykere), deretter et tilfluktssted (fra brødrenes skrekk), ble snart stedet selv det viktigste. I denne løvsalen, skjermet fra sårheten i en såret verden, skapte Denvers fantasi sin egen sult og sin egen næring, som hun hungret etter fordi ensomheten slet henne ut. Slet henne ut. Tilslørt og beskyttet av levende grønne vegger følte hun seg rede og klar, og frelsen var lett som et ønske. (s.35-36)

Elskede er historien om Sethe, en rømt slave i tiden etter den amerikanske borgerkrigen, og om hennes familie. Sethe bor i et hus alene med datteren Denver. Svigermoren Baby Suggs er død, og sønnene har rømt hjemmefra, angivelig jaget på dør av et hatefullt spøkelse. Det samme spøkelset får skylda for at ingen noen gang kommer på besøk, at ingen noen gang snakker til dem. Det er bare de to helt til Paul D dukker opp i starten av boka, en mann Sethe kjenner fra tiden som slave og en mann som blir en katalysator for at gamle minner og tanker Sethe forsøker å fortrenge bobler opp til overflaten.

Dette er omtrent så langt fra feel-good det er mulig å komme. Den gir stemme til dem som var de nederste nede, slavene, de som kunne kjøpes og selges som husdyr. De var ikke mennsker da, ikke for dem som eide dem, men de er mennesker i Toni Morrisons beretning og fortellingen deres er hjerteskjærende, tragisk, grusom. Og mesterlig skrevet.

Sethe gjør alt hun kan for å leve i nået. Hun kjemper mot grepet fortiden har om henne, men hun bærer merkene med seg, helt bokstavelig. Når Paul D og etterhvert Elskede dukker opp er det ikke lenger mulig å holde minnene unna. De pipler opp, avsløres ett etter ett og historien om hvordan Sethe rømte fra slaveriet, hva som var dråpen som fikk det til å renne over og hvorfor hun bor i et hatefullt hus avsløres for leseren. Selve fortellingens form er med på å undertstreke budskapet. Omveiene, omskrivningene, alt som gjøres for å unngå å fortelle det som til slutt likevel kommer frem. Dette er ei bok der alt drar i samme retning, noe som til sammen skaper en utrolig sterk historie.

Jeg må innrømme at selv om jeg ikke har noen problemer med å se storheten i denne boka, når den ikke helt til topps hos meg, bare nesten. Jeg greier rett og slett ikke bli komfortabel med dette spøkelset Morrison vil ha meg til å akseptere, selv om teksten gir meg nok av åpninger for også å tolke det som skjer på en ikke-overnaturlig måte. Det er rart hvordan jeg er villig til å godta de mest fantastiske skapninger når jeg leser fantasy eller science-fiction, men er skeptisk når det samme dukker opp i en realistisk fortelling.

Likevel er Elskede ei bok jeg kommer til å bære med meg lenge. En gripende historie, fortalt på usentimentalt vis med et glitrende språk. Jeg avslutter med et sitat fra en av de siste sidene i boka, likevel uten spoilere:

Det finnes en ensomhet som kan vugges. Med armene over kors, knærne trukket opp; denne bevegelsen som, annerledes enn en båts, holder, holder fast, roer og rommer den som vugger. Den er av et indre slag - sitter stramt som hud. Og det finnes en ensomhet som streifer fritt. Ingen vugging kan holde den nede. Den lever, på egen hånd. Er noe tørt som sprer seg og får lyden av ens egne føtter som går til å høres som kommer de langt bortefra. (s. 287)