Prosjekt lydbok - måned 2

I sist innlegg lovet jeg et eget innlegg om lydbøkene jeg fullførte i februar, og ser at teaser-innlegg tydeligvis er veien å gå. Ut fra kommentarfeltet i månedsoppsummering, går jeg nå ubeskjedent ut fra at alle venter i ulidelig spenning på nettopp dette innlegget - og jeg tør derfor ikke annet enn å levere som lovet. (Om du vil vite hvordan det gikk i måned 1, finner du det innlegget her.)

Jeg fullførte tre lydbøker i februar, to mindre enn i januar. Grunnen til det er enkel: Jeg var på en ukes skiferie med svigerfamilien, og ikke en gang jeg er så asosial at jeg setter meg til med hodetelefoner og lydbok i en sånn setting. Til gjengjeld leste jeg tre papirbøker den uka, så det jevner seg ut.

Boka jeg hadde med meg fra slutten av januar var Quiet: The power of introverts in a world that can't stop talking av Susan Cain. Jeg kan enda huske første gang jeg leste ordet 'introvert' og hva det betydde. Endelig en merkelapp jeg kunne identifisere meg med! Fram til da hadde 'sjenert' vært det nærmeste jeg kom, men det føltes alltid litt feil. For jeg er ikke egentlig sjenert, men jeg er håpløs på smalltalk og er ukomfortabel i store grupper av mennesker. Nå fikk jeg et ord på det, og det føltes fantastisk. Jeg er ikke sjenert, jeg er introvert. Ferdig snakka!

Uansett, jeg var litt skeptisk til boka fordi alle jeg kjenner som har lest den har gitt den helt midt på treet score på Goodreads, men jeg ville likevel gi den et forsøk. Etter første kapittel skjønte jeg ikke hvor all skepsisen kom fra. Jeg syntes Cain argumenterte godt og veldokumentert og jeg likte det jeg hørte. Men så kom resten av boka, og jeg ble enig. Det er ikke det at resten av boka egentlig er dårligere enn innledningen, men fokuset er annerledes. Det første kapittelet handlet ganske generelt om hva det vil si å være introvert, forankret både i forskning og anekdotisk materiale. Men derfra og ut hadde boka veldig fokus på det å ha en introvert personlighet i toppen av det amerikanske næringslivet. Og det føltes bare mer og mer irrelevant for meg som for det første bor i Skandinavia, der jeg føler en introvert personlighet er langt mer akseptert, og for det andre ikke har ambisjoner om å bli advokat på Wall Street. Jeg endte derfor opp med å plassere denne boka helt midt på treet selv. Et lite tips til slutt: Er du noen gang i beit for en drikkeleik for å få sving på en fest, sett i gang denne lydboka og ta en shot hver gang hun sier ordet 'gregarious'. Jeg lover deg - det blir hæla i taket på null komma svisj!

I februar oppdaget jeg også at Harry Potter-bøkene lest av Stephen Fry nå var kommet på Storytel. Disse har jeg hørt lovprist av bortimot alle, så jeg tenkte at her var det bare å kjenne sin besøkelsestid og sette i gang. Jeg har lest alle de sju bøkene før, men kun én gang når de først kom ut. Jeg likte dem da, men jeg har aldri vært noen blodfan. Jeg har bare sett den første av filmene, og egentlig aldri følt noe stort behov for å lese dem igjen - før nå, og da først og fremst fordi alle skryter sånn av Fry som innleser. Harry Potter and the Philosopher's Stone av J.K. Rowling var med andre ord bok to ut denne månden, og ja, det ble en suksess. Stephen Fry er en fantastisk god innleser. Han gir alle karakterene sin egen stemme, og gjør teksten veldig levende. Så langt i lydbokprosjektet mitt er dette den første boka som har gjort at jeg skulle ønske turen hjem fra jobb var litt lenger så jeg kunne høre litt til. Utover det er jeg imponert over hvor lite jeg egentlig husket fra denne boka. Jeg var helt sikker på at det første kapittelet i lydboka var lagt til i etterkant, jeg var nemlig hellig overbevist om at jeg aldri hadde sett det før. Men papirboka står i bokhylla mi, og joda, det er med der også. Observerer at det er 20 år siden første utgivelse, og tenker at det kanskje ikke er så overraskende at det er huller i hukommelsen likevel.

Den siste lydboka jeg fullførte denne månden var The Princess Diarist av Carrie Fisher, ei bok som i stor grad er viet den hemmelige affæren hun hadde med Harrison Ford under innspillingen av den første Star Wars filmen. Fisher som innleser er slepen, ekstremt tørrvittig og veldig underholdende å høre på. Det høres ut som hun sitter på andre sida av bordet og snakker til meg, og jeg er lutter øre selv om jeg noen ganger føler det blir litt mye av det gode.

Boka er basert på dagbøkene fra denne perioden som Fisher fant i et skap når hun ryddet. Og midt i boka kommer et lengre utdrag fra disse dagbøkene, lest av en annen innleser. I denne passasjen møter vi en helt annen Carrie Fisher. Den 19-årige versjonen av henne er langt mer alvorlig, selvhøytidelig og har lite tiltro til seg selv. Hun er også langt mer litterær, og flere av dagboktekstene er skrevet på rim. I starten likte jeg disse utdragene bedre enn rammen rundt, men som lydbok ble de veldig repetetive og jeg gikk etter hvert lei. Jeg er ganske sikker på at jeg hadde likt dagbokpartiet bedre om jeg leste det enn som lydbok. Men alt i alt synes jeg boka var underholdende, og det er godt mulig jeg skal lete opp noen av de andre bøkene hun har skrevet også. I hvert fall om de finnes som lydbok.