Torgrim Sørnes - Bøddel

Tittel: Bøddel
Sjanger: Sakprosa/biografi
Forlag: Vigmostad Bjørke
Utgitt: 2016
Sidetall: 246 s.
Kilde: Biblioteket
Språk: Norsk

Bøddel var en av bøkene jeg merket meg i fjor høst fordi jeg syntes den virket interessant, men jeg kom aldri så langt som til å lese den før den havnet på Bokbloggerprisens kortliste.

Boka er en biografi om Mathias Fliegenring som var bøddel i Trondheim mellom 1721 og 1728. Vi følger ham kronologisk gjennom livet fra fødsel i dagens Tyskland til han dør i fengsel i Trondheim i 1729 for å ha tatt livet av sin egen datter. Det siste kunne vært en spoiler, om det ikke hadde vært for at dette er bokas åpningssetning: "Den 26. august 1728, tidlig om morgenen, myrdet Mathias Fliegenring sitt eget barn med en sløv bordkniv." En genial åpningssetning som hadde meg hektet med en gang. Desverre synes jeg ikke resten av boka var like genial.

Misforstå meg rett, jeg fant mye som interesserte meg i Bøddel. Det er ingen tvil om at Sørnes har gjort sin research og kjenner stoffet ut og inn. Jeg lærte ting jeg ikke visste og som jeg ble inspirert til å lese mer om andre steder. Jeg likte også valget Sørnes har gjort ved å følge én bestemt person gjennom kildene fra så langt tilbake. Det er fascinerende å se hvor mye vi kan vite om et enkeltmenneske som ikke var høyt på strå i samfunnet, men heller helt nederst på rangstigen.

Mitt problem med denne boka er Sørnes' formidlingsevne, eller heller: mangelen på sådan. Jeg synes rett og slett ikke at boka er spesielt godt skrevet. Tidvis følte jeg at jeg leste forfatterens researchnotater og boka ga meg følelsen av å lese en 246 siders løst utdypet liste. Som sagt følger vi Fliegenring kronologisk, og vi er med fra kilde til kilde. Brevene han skrev, kvitteringene han undertegnet, rettssakene til personene han straffet. Hver gang en ny person introduseres får vi kortversjonen av deres livshistorie på samme måte. Født da, gift med den, svoger til den, karrieren omfatter disse jobbene i denne rekkefølgen. Til slutt hjelper det ikke at jeg synes innholdet er interessant, stilen er så oppramsende at jeg går lei.

Og det er synd, for som sagt er jeg overbevist om at forfatteren har masse kunnskap om det han skriver om, noe jeg faktisk tror er en stor del av problemet. For hver gang det kom et poeng som jeg syntes var spennende og gjerne ville vite mer om, hoppet teksten raskt videre til noe annet. Dette er et kjent problem innen sakprosaskriving: Forfatteren er så nær stoffet sitt at han ikke greier se det fra synspunktet til en som ikke har sittet og gravd i kildene i årevis. Det som for ham er så selvsagt at det ikke er nødvendig å nevne, er akkurat de bitene som for meg ville gjort teksten mer levende og tilført litt sårt tiltrengt variasjon.

Ett eksempel: Vi hører om rettssakene og dommen til alle personene Fliegenring straffet mens han var i Trondheim, og veldig mange av dem er unge kvinner som har fått barn i hemmelighet og i fortvilelse satt barnet ut for å dø. Slik det fremstår i boka blir dette en oppramsing av enkeltskjebner som ligner hverandre, og til slutt er jeg avstumpet og lei av å høre den samme historien igjen og igjen. Det jeg kunne ønsket meg var noen sider med et litt overordnet blikk som forteller om hvordan dette var et problem i samfunnet, så kunne de spesifikke sakene heller vært eksempler på dette.

Kanskje er jeg urettferdig, for faglig sett virker dette som et solid stykke arbeid. (Sterkere enn det kan jeg ikke si det, siden 1700-tallets historie ikke er mitt fagfelt.) Men i mine øyne er det som skiller glimrende sakprosa fra midt på treet sakprosa forfatterens evne til å formidle stoffet på en engasjerende måte for en uinnvidd leser. Sørnes har innslag av humor i boka, og jeg skal innrømme han fikk meg til å le høyt flere ganger, men det var ikke nok til å holde engasjementet mitt ved like gjennom hele teksten. Og som et kuriosapunkt til slutt: Han har noen merkelige ordvalg underveis som jeg antar skal være morsomme, men som for meg først og fremst var forstyrrende. For eksempel er det ingen som stjeler, alle rapper ting. Og det Fliegenring gjør når han utfører sitt arbeid er å kverke forbrytere, han dreper ikke. En liten filleting i den store helheten, men alt som trekker meg ut av det jeg leser og i stedet får meg til å tenke på helt andre ting, fjerner fokuset fra der det skal være.
 
Bøddel er månedens samlesningsbok i forbindelse med Bokbloggerprisen, og flere anmeldelser av den finner du på prisens nettside.