Planen er klar - Litterær løype på Lillehammer

I morgen starter årets Litteraturfestival på Lillehammer for min del. Jeg har planer om å ta toget opp tidlig så jeg får mest mulig ut av onsdagen også.

Planen min for de første timene inkluderer å høre på David Mitchell snakke med sin norske oversetter, Stian Omland, om Cloud Atlas. Jeg hadde planer om å ha boka ferdiglest før festivalen, men har per skrivende stund fremdeles 200 sider igjen. Det bør uansett være nok til å forstå hva de snakker om når de skal snakke om utfordringen med å oversette den. Deretter tar jeg turen inn på kulturhuset for å høre på to foredrag om sakprosa - et om essayet og et om Havboka, og så burde det være tid for å spise lunsj før jeg går på biblioteket og får med meg Beate Grimsrud og Sofi Oksanen snakke om det utsatte mennesket. Det neste naturlige stoppet ser ut til å være hagefesten på Nansenskolen der Beate Grimsrud, Karolina Ramqvist og Birger Emanuelsen skal lese. Etter det er jeg i grunnen ganske åpen. Kanskje blir det deltakelse i barne- og ungdomsbokquiz der jeg virkelig ikke har noe å komme med?

12.00 The Cloud Crew slår til igjen
13.00 Kunsten å prøve
14.00 Et hav av muligheter
17.00 Det utsatte mennesket
18.00 Hagefest
21.00 Barne- og ungdomsbokquiz

På torsdag er det vanskeligere å velge. Jeg kunne tenke meg å høre kritikerseminaret som snakker om kritikkens historie, og etterpå enten høre en debatt om 'Er de nye norske forfatterne bare opptatt av å skue innover?' eller å høre Kenneth Moes Vesaas-foredrag. Problemet er at dette kolliderer med Sofi Oksanens Bjørnsonforelesning som jeg også har lyst til å se. Jeg utsetter valget til torsdag.
Klokka 14 har jeg i hvert fall lyst til å få med meg David Mitchell en gang til. Og klokka 16 er det diskusjon om hva som er en god bok med bokblogger Nora på plass i panelet. Så er jeg i hvert fall helt sikker på at jeg vil ha med meg samtalen mellom Beate Grimsrud og Niviaq Korneliussen der de skal snakke om å skrive parallelt på to språk. I fjor var litterær festaften et av høydepunktene for min del, og har planer om å få med meg det i år også, og torsdagen må definitivt avsluttes med litteraturquiz. Når jeg skal få tid til å spise i løpet av dagen er jeg imidlertid mer usikker på...

11.15 Kritikeren, en historie i seg selv
12.00 Bjørnsonforelesningen: The Woman's War
13.00 Debatt: Engasjementet som forsvant?
13.00 Vesaas foredraget
14.00 Hovedforedraget: David Mitchell
16.00 Hva er en god bok?
17.00 Én forfatter, flere språk
19.00 Litterær festaften
22.00 Litteraturquiz

Fredag er jeg usikker på formiddagen og lar den foreløpig stå litt åpen. Klokka 13 skal Maja Lunde og David Mitchell snakke om skriveprosesser og påvirkning, og jeg har lyst til å se Lunde med tanke på Bokbloggerprisen. Jeg vil også se posten 'Kritisk ettertanke' klokka 17. der fire kritikere diskuterer noen av fjorårets viktigste utgivelser. Og jeg skal definitivt få med meg poesislam klokka 20, det var kanskje det aller morsomste i fjor. Utover det er jeg mer usikker på resten, så tar det underveis.

13.00 Mitchell møter Lunde
17.00 Kritisk ettertanke
20.00 Poesislam

Lørdag er jeg foreløpig veldig usikker på når jeg skal dra hjem. Det er mulig det blir på morgenen så jeg ikke får med meg noe denne dagen, så her legger jeg heller ingen planer.

Så, da er planen lagt og bare gjennomføringen gjenstår! Toget går 06.57 i morgen tidlig, og jeg går til sengs.

Ut av komfortsonen...

...og inn i videoruta.

Også kjent som Elisabeth gjør ting hun overhodet ikke er komfortabel med, men nå likevel har bestemt seg for å dele med omverdenen. Altså, snakker om bøker på YouTube på engelsk.

Edith Wharton - The Age of Innocence

Tittel: The Age of Innocence
Sjanger: Roman
Forlag: Virago Modern Classics
Utgitt: 1920, min utgave 1988
Sidetall: 303 s
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Det kjennes som at de eneste bøkene jeg kan motivere meg for å skrive om for tiden er lesesirkelbøker, og denne er inget unntak. Temaet for aprilutgaven av Lines 1001-lesesirkel var nemlig 'kvinnelig forfatter du ikke har lest noe av tidligere og ikke vet mye om', og jeg valgte meg Edith Wharton. Ja, hun er et ganske stort navn innefor amerikansk litteraturhistorie, men utover det og navnet på noen av bøkene hennes, var det fint lite jeg visste.

The Age of Innocence minnet meg med en gang jeg begynte å lese om Jane Austen. Ikke at skrivemåten er lik, men boka starter med det samme fokuset på et samfunn strengt opptatt av sosiale regler og hva det sømmer seg å gjøre, fortalt av en stemme som helt klart ikke har disse reglene internalisert og beskriver det hele med tørr sarkasme.

She sang, of course, "M'ama!" and not "he loves me," since an unalterable and unquestioned law of the musical world required that the German text of French operas sung by Swedish artists should be translated into Italian for the clearer understanding of English-speaking audiences. (s. 23)

Når boka begynner møter vi Newland Archer, en ung mann fra en innflytelsesrik familie i 1870-tallets New York. Han er nylig forlovet med May Welland, vakker ung pike fra like innflytelsesrik familie, men forlovelsen er så fersk at den ikke en gang er offentliggjort enda. De er i operaen og Newland betrakter stjålent sin vakre fangst fra der han sitter på sin balkong. Resten av fintfolket er imidlertid mest opptatt av dagens store snakkis: Mays familie har tatt med Ellen Olenska i operaen, Mays skandaliserte kusine som har rømt fra et ulykkelig ekteskap med en europeisk greve. Alle sosiale spilleregler tilsier at grevinne Olenska burde ha vært gjemt bort i all hemmelighet hjemme, ikke vist frem i full offentlighet på denne måten.

Det er ingen stor spoiler å si at Newland Archer faller for grevinne Olenska, og blir dratt mellom følelsene han har for henne og plikten han har overfor May. Spenningen i romanen ligger i dette feltet mellom plikt og vilje, mellom det som er forventet av en og det man selv kunne ønske seg. Likevel er ikke dette først og fremst en kjærlighetshistorie. Vel så viktig er portrettet Wharton tegner opp av 1870-tallets New York-elite, de sosiale spillereglene og normene som virker sterkt begrensende på individenes spillerom, kanskje spesielt for kvinnene. Kontrasten mellom den vakre og veloppdratte May Welland og den karismatiske og uortodokse Ellen Olenska peker frem mot en kvinnerolle i endring som nok var blitt langt mer fremtredende på Whartons egen tid. Newland er oppdratt til å følge konvensjonen og gifte seg med en kvinne som May som er perfekt kondisjonert til å fylle rollen som sosietetsfrue, men han har ingen illusjoner om at dette samlivet vil være intellektuelt stimulerende for hans del. I motsetning er Ellen en kompetent samtalepartner som har brutt ut av normene og som vil kunne tilby Newland et liv helt utenfor alt han har trodd han ville få oppleve.

Noe av det som imponerte meg mest med denne romanen er hvordan Wharton greier å gi oss et solid innblikk i situasjonen til både May og Ellen på tross av at synsvinkelen helt og holdent ligger hos Newland. De fremstår begge som individer med egne ønsker og ambisjoner, noe som er tydelig for meg som leser selv om Newland selv ikke alltid er klar over det. Selv May, som i starten fremstår ganske stakkarslig og sart i Newlands omtale, har innen romanen er over vokst frem som karakter til noe langt mer enn det Newland selv er villig til å tilskrive henne.

Mitt første møte med Edith Wharton ble med andre ord en suksess. Jeg har House of Mirth også stående i bokhylla, og har planer om å plukke frem den om ikke altfor lenge. For øvrig kan jeg si at sammenligningen med Jane Austin forsvant ganske fort, situasjonen, problemstillingene og ikke minst løsningen skiller seg veldig fra det jeg har lest av Austens romaner. Det de to deler, er humoren og evnen til å skildre komplekse sosiale mønstre. Og at både Austen og The Age of Innocence egner seg som filmatiserte kostymedramaer.

Bokhyllelesing: Dekameronen

Aprils tema i bokhyllelesingen hos Boktanker var middelalderverker, og mens mange andre valgte å tolke dette som en bok med handling fra middelalderen, var jeg ambisiøs og tok oppfordringen bokstavelig. Mitt valg var Giovanni Boccaccios Dekameronen - i hvert fall halvparten av den siden min norske oversettelse er delt i to bøker.

Dekameronen sies å være for italiensk prosa det Dantes 'Den gudommelige komedie' er for poesien - utover det var det egentlig lite jeg visste før jeg begynte å lese. Handlingen er lagt til Venezia i 1348 når pesten herjer i byen. Ti venner rømmer ut på landet der de håper å unnvike sykdommen, og i ti dager forteller de hverandre historier, den første dagen forteller alle fritt mens de resterende ni dagene har hvert sitt tema.

Jeg så for meg at dette skulle være ganske tungleste saker: Ikke bare er boka skrevet i middelalderen - min oversettelse er i tillegg på relativt kronglete nynorsk. Riktignok var innledningen i overkant formell, men så fort jeg kom til selve fortellingene ble stilen brått mer muntlig og faktisk ganske lettlest. Og fortellingene er morsomme - gjerne på bekostning av presteskap og mektige menn. Her er det munker med svin på skogen (eller frøkener på kammerset om du vil), grådige prester og umoralske rikinger. Det settes pris på kjappe replikker og mennesker som kan lure seg ut av vanskelige situasjoner, og den ene historien overgår den andre.

Dette var rett og slett underholdende saker, det eneste jeg hadde å utsette på boka var at det ble litt repetetivt å lese mye om gangen. Jeg bestemte meg derfor for å ta tida til hjelp og lese boka en historie eller to i slengen. Jeg kommer med andre ord til å holde på en stund, men det gjør ingenting. Noen bøker gjør seg best på den måten, og dette er definitivt en av dem.

Månedsoppsummering april

Hvor ble det av april? Jeg føler måneden akkurat hadde begynt, og i morgen er det plutselig mai. Alle innleggene jeg hadde planer om å skrive denne måneden dukket aldri opp, og lesingen gikk forholdsvis tregt. I stedet har jeg kjøpt ni nye bøker og to tegneserier og lista over bøker jeg har lyst til å lese nå med en gang er latterlig lang. Hvor legger jeg inn søknaden om å få satt inn en ekstra leseuke mellom onsdag og torsdag igjen?

Uansett, dette er lista over det jeg fullførte i april:

• Wiebe, Fowler, Bonvillain & Brisson - Rat Queens: Vol. 3 Demons  
• Catherynne M. Valente - The Girl who Circumnavigated Fairyland in a Ship of her own Making 
• Caitlin Moran - Moranthology (lydbok)
•  Edith Wharton - The Age of Innocence
•  Jeff Lemire og Dustin Nguyen - Descender Vol. 1  
•  Viv Albertine - Clothes, Clothes, Clothes, Music, Music, Music, Boys, Boys, Boys
•  Michel Faber - Under the Skin

To tegneserier, en lydbok og fire papirbøker. Færre titler enn i mars, men likevel en bedre lesemåned fordi jeg faktisk likte alle bøkene denne måneden. Viv Albertines bok har jeg allerede skrevet om, og Edith Wharton er månedens valg til 1001-sirkelen og skal også få eget innlegg. Øvrige bøker får kun en kort oppsummering her.

Jeg startet  måneden med Under the Skin, ei bok jeg har sett mange anbefale på nett, stort sett med ordene: "Boka var fantastisk og du burde lese den, men jeg kan ikke si noe mer om den uten å ødelegge opplevelsen." Jeg har tenkt mitt, jeg mener: Noe må du da kunne si uten å spoile boka. Men etter å ha lest den ser jeg poenget. Hele grunnen til at jeg likte den er måten den er bygget opp på. Du kastes rett inn i historien uten å gis mange holdepunkter på hvor du befiner deg, og gleden med lesingen var å samle sammen alle små hint og på den måten gradvis utvide totalbildet av situasjonen. Boka er ganske grotesk og forutsetter at du tåler bøker som beveger seg utenfor virkeligheten slik vi kjenner den i dag, men tåler du det kan jeg anbefale et forsøk.

Moranthology er et utvalg av Caitlin Morans spalter og intervjuer som tidligere har stått på trykk i aviser, og jeg likte den godt. Aller best liker jeg Morans fremføring av tekstene i lydbokformatet: Moran som leser Moran er foreløpig det eneste jeg har kommet over som virkelig har fungert for meg som lydbok. Det er (stort sett) lett, det er morsomt og det er britisk. Perfekt følge på togturen til jobb, selv om jeg ikke alltid er enig i det hun skriver.

The Girl who Circumnavigated Fairyland in a Ship of her own Making var månedens overraskelse for min del. Det er veldig mange booktubere som er svært entusiastiske når de snakker om denne serien, og jeg ble inspirert til å teste til tross for at dette er ganske langt utenfor hva jeg vanligvis leser innen fantasy. Jeg liker grim og gru, gjørme og vold og historier der alt går til helvete, mens dette er en morsom og tøysete barnebokserie. Men jeg likte den. Historien var spennende, verdenen fantasifull og variert og boka snakker aldri ned til leseren selv om den er skrevet til barn. Den greide dessuten å overraske meg med en helt annen slutt enn jeg trodde skulle komme, så jeg gikk faktisk rett ut og kjøpte oppfølgeren.

Rat Queens er en fantasytegneserie inspirert av rollespill om fem badass jenter som slåss mot monstre, plyndrer og gjerne avslutter dagen med en heidundrende fest på nærmeste kro når dagen er slutt. Jeg likte den første utgaven, og i motsetning til veldig mange andre likte jeg den andre utgaven enda bedre, så jeg har gledet meg veldig til nummer tre. Dessverre ble jeg litt skuffet denne gangen, jeg har likt historien i de to andre bedre, men jeg kommer til å fortsette videre likevel. Descender er en ny serie om en verden der roboter var overalt, men nå er nesten alle deaktivert etter at roboter gikk til angrep på menneskene. Vi følger en robot som var programmert som lekekamerat for en ung gutt som våkner alene på en øde planet etter å ha vært deaktiviert i ti år. Jeg likte denne starten, og kommer til å følge med på serien videre.

Målt i leseglede ble det med andre ord en god lesemåned, men målt i kryss var det litt mindre å rope hurra for. Både Under the Skin og The Age of Innocence er på 1001-lista, så to kryss der, og et kryss for deltakelse i biografisirkel gir tre til sammen. Jeg er også ca 150 sider inn i første runde av Jane Eyre, så det er et kryss som kommer neste måned. Men 19/77 i april er fremdeles innafor, total måloppnåelse for andre år på rad - here I come. Jeg må bare begynne å lese noen av bøkene kjøpt før 2016 begynte...

• 0/3 ganger har jeg lest Jane Eyre av Charlotte Brontë
• 1/6 bøker skrevet av Doris Lessing
• 1/5 essaysamlinger
• 6/25 bøker off the shelf (det vil si som sto i hylla per 31.12.15)
• 5/12 bøker på 1001-lista
• 2/6 biografier (dvs full deltakelse i Moshonistas biografisirkel)
• 4/20 norske bøker utgitt i 2016

Viv Albertine - Clothes, clothes, clothes, music, music, music, boys, boys, boys

Tittel: Clothes, clothes, clothes, music, music, music, boys, boys, boys
Sjanger: Selvbiografi
Forlag: Faber & Faber
Utgitt: 2014
Sidetall: 411 s.
Kilde: Kjøpt selv
Språk: Engelsk

Jeg har aldri vært spesielt interessert i musikk. Det betyr selvsagt ikke at jeg aldri hører på musikk, men selv tenåringsrommet mitt var helt fritt for musikkplakater. Det var ikke musikere som var mine idoler, det var fotballspillere og forfattere. Det var derfor ingen åpenbare valg til månedens runde i Moshonistas biografisirkel som Anita hadde bestemt skulle ha temaet "rockelegender".

Opprinnelig var planen å lese M Train av Patti Smith fordi jeg likte Just Kids så godt da jeg leste den i fjor. Men i stedet plukket jeg med meg Viv Albertines selvbiografi fra et bord på Waterstones i London, med tanken: Hah, henne er det i hvert fall ingen andre som kommer til å lese om! Dessuten synes jeg det var kult med en kvinnelig punk-rock gitarist i det jeg så for meg kunne bli en veldig mannsdominert runde. Så betydde det mindre at Viv Albertine var et navn jeg aldri hadde hørt i hele mitt liv.

Musikalsk kommer jeg nok aldri til å bevege meg inn i Albertines territorium, men jeg likte boka. Den har en rett-frem språkbruk og veldig korte kapitler, og var derfor veldig lettlest. Det eneste som irriterte meg litt, mest fordi det var uvant, var at hele boka er skrevet i presens. Som om den er skrevet der og da midt i situasjonen, men innimellom er avbrutt av kursiverte setninger eller avsnitt der stemmen kommer fra Albertine på tidspunktet hun skriver fortellingen som kommenterer seg selv.

   I make us all a cup of tea; John and John drink it and leave. I cringe inside, imagining them laughing at me as they walk to the tube station.
   I'm still cringing  now. (s. 115)

Jeg liker Albertines fortellerstemme, og opplever henne som ærlig. Det er viktig når jeg leser memoarer at jeg føler forfatteren prøver å fortelle om sin opplevelse på godt og vondt, ikke bare poserer for å fremstille seg selv i et bedre lys enn alle andre.

Albertine vokste opp under trange kår i London med moren som eneforsørger for henne og søsteren etter at faren stakk av når de var ganske små. Musikkinteressen vekkes tidlig, og hun blir etter hvert en del av et undergrunnsmiljø der punken vokser frem. Hun er i et av-og-på forhold med Mick Jones, gitarist i The Clash. Det faller henne imidlertid aldri inn at hun selv skal spille i et band, det er bare ikke noe jenter gjør, før hun for første gang ser Sex Pistols live og hører Johnny Rotten synge for et publikum på ti personer:

All the things I'm so embarrased about, John's made into virtues. He's unapologetic about who he is and where he comes from. Proud of it even. He's not taking the world's lack of interest as confirmation that he's wrong and worthless. I look up at him  twisting and yowling and realise it's everyone else who's wrong, not him. How did he make that mental leap from musically untrained, state-school-educated, council-estate boy, to standing on stage in front of a band? I think he's brave. A revolutionary. He's sending a very powerful message, the most powerful message anyone can ever transmit. Be yourself. (s. 86)

Like etterpå dør Albertines bestemor og hun arver £200. Hun bruker pengene til å kjøpe gitar og begynner å øve. Hun blir med i et band: The Flowers of Romance der hun blant annet spiller sammen med Sid Vicious. Bandet går imidlertid i oppløsning før de har spilt en eneste konsert. Sid Vicious blir bassist i Sex Pistols, Viv Albertine gitarist i The Slits, en ren jentegruppe som spiller punk-rock.

Det er mye namedropping av mennesker og band jeg aldri har hørt om i denne boka, men det gjør meg ingenting. Jeg er likevel med på hovedreisen: Ei ung jente som vil noe med kunsten sin, som drives av en indre trang og som virkelig brenner for musikken. Selv om jeg ikke deler verken interessen eller referansene, synes jeg det er fascinerende å lese om, en opplevelse både Just Kids av Patti Smith og Girl in a Band av Kim Gordon også ga meg i fjor. Boka gir dessuten et bilde av en virkelighet som er total fremmed for meg: Et London på 70-tallet der klærne du gikk med signaliserte tilhørighet til en bevegelse og kunne være nok til å skaffe deg trøbbel.

Ari is the one of us who gets the most hatred channelled through her, she's been stabbed twice, once when we all left a rehearsal studio in Dalston. It was getting dark, the studio was in a very isolated, industrial area, this guy dressed in a leopard-pring shirt (we found out later he was known as Leopard boy) ran up to us and stuck a knife in Ari: luckily it didn't go very deep. Palmolive went mad at him and he ran off. Another time we were walking along Islington High Street, on our way to see the film The Harder They Come for the fifth time at the Screen on the Green cinema, and we heard a voice behind us say, "Take that, Slit." We turned round and saw this guy running away, there was blood on Ari's clothes; she'd been stabbed in the arse. Being attacked, spat at, sworn at and laughed at is part of all our lives, But I think Ari's especially brave. (s. 165)

Vi følger Albertine og The Slits gjennom karrieren, konserter og to albumutgivelser, før de oppløses i 1982. Albertine går inn i en tøff periode, uten musikken vet hun ikke lenger hvem hun er. I en kortere periode er hun aerobic-instruktør og går helt opp i den rollen, før hun finner ut at det er film hun vil drive med. Hun søker og kommer inn på en filmskole, og etter endt utdannelse jobber hun med samme intensitet som filmskaper som hun tidligere gjorde med musikk. Hun gifter seg, og alt er så rosenrødt at det ikke kan vare.

Herfra tar boka en mer personlig vending, og vi hører om Albertines kamp for å bli mor gjennom utallige prøverørsforsøk og mislykkede svangerskap. Når hun omsider lykkes og datteren blir født, får hun kreft og det er bare så vidt hun overlever. Hun har ikke lenger jobb, men er hjemmeværende på fulltid, familien flytter til Hastings og mannen vil ikke høre et ord om hennes tidligere karriere som musiker. Ekteskapet har holdt i 16 år, men nå skranter det, og Albertine begynner å leke med tanken på et comeback som musiker, denne gang som soloartist. 

Det er med andre ord et bredt spenn i denne boka. Fra en ung punker, til en middeladrende kvinne med helt andre problemer. Og når hun etter hvert faktisk gjør sitt comeback som soloartist, er det med tekster som fremdeles sier noe om hvor hun er. Viv Albertine har opplevd mye, og har skrevet en memoar-bok det står respekt av. Jeg er fornøyd med lesesirkelvalget for april.

Norsk på norsk #1

Nytt år, ny bokbloggerpris det skal nomineres til og jeg begynner tellingen på nytt i 'Norsk på norsk'. Serien der jeg skriver litt om alle de norske bøkene jeg leser som er utgitt inneværende år for å sørge for at alle i det minste er nevnt innen nomineringsfristen går ut i januar neste år.

Denne første runden er sterkt preget av at jeg plutselig innså hvor genialt ebokbib egentlig er. Jeg vet det er mange bloggere som har misjonert for denne appen i lange tider, men det tok altså sin tid før jeg ble omvendt. Mye fordi jeg ved første øyekast ikke synes jeg fant noen interessante bøker, men etter to minutter hengende over skuldra til Moshonista på tvangslesekafe i mars, innså jeg hvor mye jeg egentlig kunne finne, og jeg fremstår i dag som nyfrelst.

I første omgang har jeg kun appen på mobilen, og jeg var litt skeptisk til å lese lange tekster i dette formatet. Denne første runden bærer derfor preg av at jeg har valgt meg ut de korte tekstene: dikt og noveller, og tenkt at disse passer veldig godt som lesestoff under den daglige pendleturen. Jeg har dessuten, uten å offentliggjøre det som et lesemål som gir kryss, tenkt at det er på høy tid å kaste seg ut i lyrikkens verden, så dette ble to fluer i en smekk. Og dette innlegget kommer til å handle vel så mye om prosessen å lese dikt som den vil gjøre om selve bøkene jeg har lest.

Problemet med å skulle skrive om lyrikk er at jeg ikke har peiling. Jeg har lest noe sånt som fire diktsamlinger noensinne før dette, i tillegg til noen enkeltdikt. Jeg har skrevet litterære analyser som skolestiler på videregående, utover det ikke et ord. Men det er bare en måte å lære på, og det er å prøve. Prøve å lese og prøve å skrive. Tørre å si at jeg ikke vet, men håpe at det blir bedre etter hvert.

Den spede starten består altså av tre diktsamlinger: Kanskje det er kjærlighet av Helene Guåker (Gyldendal), Flaggtale av Dan Andersen (Tiden) og Kvelningsminner av Eivind Hofstad Evjemo (Cappelen Damm), nevnt i rekkefølgen jeg leste dem i. Guåkers samling er skrevet for ungdom, de to andre for voksne.

Av de tre er nok Guåkers den jeg fikk minst ut av. Språket var veldig rett frem og hele samlingen er en sammenhengende historie der vi hele tiden hører om den samme unge jenta på vei inn i ungdomstiden. Situasjonene er gjenkjennelige og mange av formuleringene presise, og jeg tror dette kan være en fin vei inn i lyrikken for de som er i målgruppa. For meg ble det imidlertid litt for lite relevant. Det er lenge siden jeg opplevde dette selv og jeg har heller ikke barn jeg ser gå gjennom det samme nå, noe som gjør at jeg har problemer med å engasjere meg.

I de to andre samlingene merket jeg tydelig hvor lite erfaring jeg har med å lese lyrikk - jeg er rett og slett usikker på hvordan jeg skal lese en diktsamling. Leser man hele fra perm til perm uten å stoppe opp, eller leser man samme dikt mange ganger for å se hva man får ut av det før man går videre? Eller er det kanskje sånn at man først leser hele for å få et overblikk for deretter å gå tilbake og nærlese hvert enkelt dikt? Skal hver tekst leses alene, eller skal alt leses som en helhet? Skal hver diktsamling leses på samme måte, eller vil det variere fra bok til bok? Det er ikke det at jeg tror det finnes en universell sannhet på disse spørsmålene, i stor grad antar jeg dette vil være individuelt. Men jeg har ennå ikke funnet min måte, og letingen etter hvordan jeg leser har derfor vært en vesentlig del av min personlige leseopplevelse i møtet med akkurat disse bøkene.

Den jeg likte best av dem var Flaggtale. I en blanding av festtaler og andre dikt vil denne boka si meg noe om den norske middelklassemannen. Om hans politiske overbevisning, om hva som betyr noe for ham, om hvordan de trivielle sakene i hverdagen overskygger de store og viktige sakene i samtiden. Det var mye i denne samlingen som fikk meg til å stoppe opp og tenke, og det var mye jeg følte var tatt på kornet. Mange av tekstene var ubehagelige å lese fordi jeg følte de avslørte meg som overflatisk, at det som betyr noe for meg i den store sammenhengen egentlig er betydningsløst. Samtidig var det mange av tekstene som gled forbi øynene uten at noe egentlig festet seg, ord som bare er ord og ikke trigger en reaksjon, en vanlig følelse når jeg prøver å lese dikt. Hovedinntrykket er likevel at det i denne samlingen var mer som utfordret meg enn som gled motstandsløst forbi, og jeg leker med tanken om at jeg skal lese hele på nytt for å se om nærlesing ytterligere kan forsterke den følelsen.

Jeg likte Hofstad Evjemos roman Velkommen til oss veldig godt, og har hatt planer om også å lese de to tidligere romanene hans. Så langt har jeg ikke kommet enda, men hadde bestemt meg for at Kvelningsminner skulle leses når den kom ut. Her hadde jeg imidlertid større problemer med å komme inn i tekstene enn jeg hadde i Flaggtale. Diktene handler om mennesker som sendes til institusjoner, enten på grunn av alder eller på grunn av handikap, og også de menneskene som tar avgjørelsen om å sende dem dit, men som selv er igjen på utsiden. Hvordan påvirkes livene deres av dette og hvilke tanker gjør de seg? Det er setninger i denne samlingen som traff meg hardt, men langt færre av dem enn av setninger jeg bare leste gjennom for å komme videre. Hofstad Evjemo har et tydelig budskap i det han skriver, men jeg opplever nå i første omgang tekstene som litt for innadvendte til at han får meg med dit.

Den siste boka jeg skal nevne i denne oppsummeringen, er novellesamlingen Sant nok skrevet av debutanten Kristin Bjørn. Boka består av seks noveller, uten at noen av dem helt overbeviser meg. Jeg likte nok best den første som er en ganske rett frem fortelling om en ung alenemor med dårlig råd som blir med en tilfeldig mann hjem fra butikken fordi hun tenker han har penger. Teksten er sår, men etter å ha lest Ingvild Rishøis beskrivelse av fattig alenemor som ikke har råd til bussen hjem, blir Bjørns tekst dessverre litt for tam i forhold. (Kanskje en urettferdig sammenligning - alle blir tamme i forhold til Rishøi.)
I flere av tekstene blander Bjørn inn fakta gjennom å gi karakterene en intens interesse i et spesifikt fagområde, og hun eksperimenterer også med form gjennom å gi plass til avisintervjuer, e-poster og FB-meldinger i tekstene. Begge deler er elementer jeg opplever mer som "pynt" enn som å ha en reell funksjon, de greier ikke alene å gjøre novellene interessante når hovedpersonene og deres konflikter ikke engasjerer meg tilstrekkelig. Jeg ser at jeg nå høres mer negativ ut enn det jeg egenlig var når jeg leste dem - novellene er ikke dårlige, de sto bare heller ikke veldig ut i motsatt retning.

I tillegg til dette begynte jeg også på Doris Lessing - en litterær forfølgelse av Elisabeth Beanca Halvorsen fordi jeg tenkte den passet veldig godt inn i mitt Lessing-leseprosjekt i år. Jeg har imidlertid avbrutt denne boka, da den så langt jeg kom mest av alt fremstod som oppsummeringer av Lessings bøker, inkludert hennes selvbiografi som jeg leste første delen av i fjor. Jeg vil heller lese Lessings bøker selv enn å få dem gjenfortalt av en tredjeperson, så dette ble helt feil fokus for min del. Men om man bare ønsker å lære om Lessing og hva hun har skrevet om, vil jeg tro dette er et godt sted å begynne.