Ditt eller datt

Når dette er alternativet, ble memer plutselig veldig viktig.

Okei. Jeg pleier ikke bli med på sånne greier som det her, men akkurat nå prøver jeg å lese til eksamen. Og da så plutselig dette fryktelig interessant ut. (Dessuten skader det vel ikke at det faktisk skjer noe på bloggen her selv om jeg er på amøbestadiet når det gjelder kreativitet akkurat nå.) Jeg har stjålet spørsmålene fra Siljes skriblerier, som igjen har stjålet dem på youtube.

1. Bok på øret eller bok i handa? I hånda, ingen tvil. Jeg har aldri fullført ei lydbok, greier ikke konsentrere meg når jeg blir lest for. Med mindre du teller de "og når du hører denne lyden  *plingeling* kan du bla videre til neste side"-bøkene som Harald Mæle leste for meg igjen og igjen da jeg var liten. (Merkelig, egentlig. Jeg ble lest for hver eneste kveld som barn, og elsket det. Men nå? nå må jeg lese selv.)
2. Myke eller harde permer? Ja takk, begge deler. Myke permer eller Kindle på toget, det er lettere å bære på. Hjemme leser jeg like gjerne med harde permer. Tror jeg har omtrent like mye av begge deler i bokhyllene.
3. Fiksjon eller fakta? Reprise av Ole Brumm-svaret til forrige spørsmål. Jeg leser ofte mer enn ei bok av gangen, og da kan de ikke være for like. Dermed blir det mye fiksjon og fakta samtidig. Mest fiksjon blir det nok. Men behovet for fakta er det som har sendt meg tilbake på skolebenken denne høsten.
4. Fantastisk eller realistisk? Ut fra hva jeg har lest det siste året, kan det se ut som svaret burde være fantastisk. Jeg har alltid likt fantasy, men tror ikke jeg har lest en så stor prosentandel fantasy noen gang før som i 2012. Selv om jeg aldri har sluttet å lese sjangeren, føles det likevel som jeg har gjenoppdaget den nå. Eller begynt å lese den på en annen måte. Men dette har jeg planer om å skrive et eget innlegg om når eksamen er over.
5. Harry Potter eller Twillight? Harry Potter! Husker flere av bøkene gjorde togturene til Oslo altfor korte forrige gang jeg var student. Twilight har jeg ikke lest, men jeg har sett den første filmen. Og det fristet ikke til gjensyn, hverken på papir eller lerret.
6. Kindle, IPad eller en annen E – leser? Kindle.
7. Kjøpe eller låne? Noen ganger føles det som at jeg vokste opp på biblioteket. Jeg er innom der rett som det er fremdeles, men på langt nær så ofte som før. Jeg har blitt en hamstrer, og kjøper langt flere bøker enn jeg rekker å lese.
8. Bokbutikk eller internett? Impulskjøpene skjer i bokhandler, det som er mer planlagt skjer på nett.
9. Enkeltstående eller serie? Siden jeg over valgte meg fantastikk, føles det naturlig å velge serie her. De henger liksom sammen. Og alle favorittene innen fantasysjangeren er serier. 
10. Monsterbok eller liten og søt? Gi meg et monster, jeg er ikke redd!
11. Romantikk eller action? Action! Og blod og gørr. Litt gjørme. Ta livet av hovedpersonen din. Gjerne med sverd. Eller strikkepinner, jeg er ikke så kresen. (Men jeg gidder ikke lese om personen som skal finne ut hvem som har gjort det og hvordan.) Og om noen skulle finne på å falle for hverandre oppi alt det her, så greit. Jeg skal si "awwww" og være sjarmert. Men bare om de lover å finne en drage på veien hjem!
12. Under et teppe foran peisen eller liggende i sola? Å ligge i sola med ei bok er noe av det aller, aller, aller beste jeg veit. Selv om jeg svetter som en gris. Og blir solbrent. Og måtte gå til innkjøp av solbriller med styrke for å få det til. Bare med rettelsen at jeg må sitte, ikke ligge. De tre dagene i året det går an i Norge, slipper jeg alt annet og leser med god samvittighet. Intens lykke. Resten av året ligger jeg i godstolen min med et pledd. Ikke vondt det heller.
13. Kakao eller latte? Kakao. Aldri lært meg å like kaffe. Aldri prøvd så hardt heller.

Brandon Sanderson - Elantris

Det er bare én ting som gjelder på lystlesningsfronten om dagen: fantasy. Med relativt tungt fordøyelig pensumstoff som hovedrett, er dette desserten, luksusen jeg unner meg selv som belønning når jeg har vært flink. Og denne gangen var turen kommet til mannen Knirk ved gjentatte anledninger har overbevist meg om at jeg må lese: Brandon Sanderson.

Jeg bestemte meg for at begynnelsen var et bra sted og starte, og har lest debutromanen Elantris. Helt overbevist er jeg ikke, til det er det for mye som hakker underveis. Men det er mye jeg liker også, og to dager etter at jeg fullførte boka, tok jeg meg plutselig i å savne å tilbringe tid sammen med karakterene, noe som egentlig overrasket meg litt.

For å begynne med det jeg liker: For det første, ideen.
Elantris var den skinnende byen bebodd av gudelignende skapninger. Så var det noe som skjedde, og prosessen som gjorde mennesker til overmennesker begynte i stedet å gjøre mennesker til levende døde. Alle som rammes av Shaod, som denne forvandlingen kalles, sperres inne i Elantris og regnes som døde av verden utenfor. I bokas første kapittel skjer dette med landets populære kronprins, Raoden, noe som selvsagt får konsekvenser for flere enn ham selv.

Jeg liker denne ideen. Det er et konsept jeg føler jeg ikke har lest hundre ganger før, og jeg kjøper umiddelbart logikken. For eksempel er det sånn at siden kroppen til en som er tatt av the Shaod er død, kan den ikke helbrede seg selv. Alle skader man derfor aldri komme unna, de fortsetter å gjøre akkurat like vondt som de gjorde det øyeblikket du fikk dem. Tenk deg hvor vondt det er å sparke borti et bordbein med tåa, og at smerten fra der og da aldri vil gi seg. I en verden der det er virkeligheten, forholder folk seg litt annerledes til hverandre enn ellers.

En annen ting jeg liker, er tidsperspektivet. Episke fantasyromaner bretter seg ofte utover i både tid og rom. Det gjør ikke Elantris. Hele handlingen skjer i løpet av tre måneder, og stort sett utspiller alt seg i én by. Man trenger ikke dra på lange reiser for å skape spenning - det holder å la mennesker møtes der de er. (Selv om noen har reist for å komme dit, men selve reisen har skjedd før boka starter.)

Når jeg likevel ikke vil klassifisere boka som noe mer enn gjennomsnittelig, er det fordi det er minst like mye på den andre sida av vekta som nøytraliserer det jeg synes er kult. Selve plottet  er ganske ordinært, og jeg forutså de aller fleste såkalte tvister før de skjedde, inkludert de mest avgjørende delene av slutten. Det blir litt for enkelt, Sanderson tar de åpenbare valgene litt for ofte, og han forklarer for mye. Jeg er dessuten ikke overbegeistret for karakterene hans - det er litt for tydelig hva de vil, eller egentlig: hva Sanderson vil med dem.

Når det er sagt: Jeg har planer om å gi ham flere sjanser. Dette er som sagt debutboka, og med et kult konsept, viser han at han er en god verdensbygger, noe som gjør det verdt å fortsette. Og boka var spennende nok, særlig den siste halvdelen der det ble litt mer fart på sakene.

Dere kan for øvrig lese hva Knirk synes om boka her.

Kelly Link - Pretty Monsters

Denne boka fikk jeg med meg fra konferanse i Sverige der Kelly Link var en av hedersgjestene. Kombinasjonen novellesamling og fantasy/SF er sjelden kost for mitt vedkommende, men det gjorde meg bare mer nysgjerrig. Og jeg ble ikke mindre nysgjerrig av å  lese blurbs som for eksempel beskrev boka som en alchemical mixture of Borges, Raymond Chandler, and Buffy the Vampire Slayer.

Selv om jeg er en fantasy-leser, er ikke akkurat denne boka midt i min komfortsone. Jeg er ganske spesifikk i smaken. Jeg vet godt både hva jeg liker og hva jeg ikke liker. Dyster og pessimistisk og et plott drevet framover av Murphys lov? Kjør på. Lettbeint og humoristisk? Not so much.

Pretty Monsters har utvilsomt sin styrke blant trekkene jeg aldri har lært meg sette pris på i fantasybøker. Likevel er jeg sjarmert denne gangen. Boka består av ti noveller som foregår i ti vidt forskjellige verdener og tilhører flere undersjangere under paraplysjangeren fantastikk. Her er klassisk fantasy med konger og trollmenn, framtidsvisjoner og mer moderne urban fantasy. Felles for alle er imidlertid en lekenhet og uforutsigbarhet som gjør dette til ei veldig underholdende bok å lese. Link unngår de åpenbare valgene og skriver fortellinger jeg aldri har hørt før. Her møter vi en ung gutt som bestemmer seg for å grave opp graven til sin avdøde kjæreste, ei tante som har en hel verden i håndveska, ei novelle som insisterer på å være en TV-serie, en tidligere anarkist som nå bor på en gård med geiter som liker pop-corn, og sånn fortsetter det.

Mine to favoritter er nok de to såreste novellene i boka. En av dem handler om et barn som blir solgt til noen trollmenn som bor i toppen av høye tårn og aldri kommer ned for å møte folk. Den andre handler om en gutt som blir kidnappet av sin egen far som har bestemt at de skal flytte til Costa Rica for å vente på aliens. Det høres kanskje søkt ut, men det funker i tekstene, og det er akkurat det jeg liker med dem.

Jeg kommer ikke til å bli en ivrig Kelly Link-misjonær, så begeistret er jeg ikke, men jeg har ingen betenkeligheter med å anbefale den videre.
Jeg vet jo at ikke alle er like morbide i smaken som meg når de velger fantasy. *kremt*
Jeg tror for eksempel at dere som var med i samlesningen av norsk fantasy og var beigeistret for Arial Footlight, ville synes også dette er midt i blinken.

Vann over hodet?

Jeg er litt frustrert om dagen.

Jeg har selvsagt bare meg selv å takke. Jeg tror jeg har et hemmelig superheltkostyme under de vanlige klærne, at alt jeg trenger er en telefonkiosk å skifte i, så vil alt løse seg i en fei. Kanskje er problemet bare at jeg ikke lenger kan finne en passende telefonkiosk? Men egentlig vet jeg bare om én telefonkiosk som kunne løst problemet jeg har akkurat nå.

Det handler selvsagt om tid og alt jeg skulle likt å gjøre.
Som å blogge. Eller lese bøker for moro skyld. Men sånn ser ikke hverdagen ut akkurat nå. De siste månedene har deltidsjobben min lignet veldig på en fulltidsjobb. Som jeg kombinerer med å ta 30 studiepoeng dette semesteret, altså et fulltidsstudium. Nå er det tre uker til min første eksamen, og jeg må innrømme jeg er litt spent. Jeg har hoppet over en god del forelesninger. Jeg er ikke gjennom alt pensum enda, er litt usikker på om jeg har kontroll.

Nå koketterer jeg. Jeg har kontroll. Med mindre noe helt uforutsett skjer, kommer jeg til å stå på eksamen. Problemet er bare at jeg ikke kan overbevise meg selv om at dét er nok. At selv om jobben har førsteprioritet og studiet må ta til takke med tiden som er til overs, er det bare ett resultat som er godt nok for meg. Og kontroll nok til å få 3xA på eksamen, se det er noe helt annet enn det mer generelle å ha kontroll.

Samtidig har jeg så mange tanker jeg hadde planer om å blogge om, de kverner rundt uten å få komme ut. Jeg skulle oppsummere fantasysamlesningen, jeg har noen andre fantasytemaer jeg ville skrive om, jeg hadde lyst til å skrive om en artikkel i den siste utgaven av Vinduet og å drive med metablogging. Og litt utenompensum får jeg da faktisk lest også, selv om det går sakte. Jeg kunne skrevet om det også.

I stedet bruker jeg den tida på døgnet hvor jeg er fokusert nok til at jeg faktisk kunne ha skrevet blogginnlegg, til å lese om theta-roller, artikulasjonssteder og Grices maksimer. Resten av fritida mi vegeterer jeg foran TVen som mater meg med amerikanske TV-serier der jeg slipper tenke selv.

3. desember er siste eksamen.
8. desember tar jeg ferien jeg aldri tok i sommer.
Fram til da kommer jeg til å fortsette grublingen på om jeg har tatt meg vann over hodet.

Margaret Atwood - In other worlds

I disse tider hvor det diskuteres både her og der om hvordan man skal skrive om bøker, har jeg lest ei bok som gjør nettopp det.

Margaret Atwood er både bestselgende forfatter og anerkjent som litteraturkritiker. I denne boka fra 2011 skriver hun om sitt forhold til science fiction, både som leser og som forfatter.

Boka er delt i tre.
Den første delen består av tre essays der Atwood skriver om sitt eget forhold til sjangeren. Først som barn der hun møtte sjangeren gjennom tegneserier og bøker og også laget sin egen verden med flygende superheltkaniner. Deretter som litteraturstudent og ivrig besøkende av B-filmer. Til slutt som doktorgradsstudent, der hun skulle skrive om utopier og dystopier, men forfattervirksomheten tok over, og hun fullførte aldri doktorgraden.
Del to består av artikler og anmeldelser Atwood har skrevet for ulike publikasjoner om sentrale bøker i sjangeren, mens del tre består av fem korte SF tekster Atwood selv har skrevet.

Jeg er rimelig grønn innenfor SF, men litt mindre nå enn før jeg leste denne boka. Atwood har oversikt, trekker linjer og sammenligner (selvsagt gjør hun det, hun er jo litteraturkritiker) og ofte gjør hun det med humor (noe jeg opplever som mer sjeldent blant kritikere). Det kjennes godt hvordan hun tar sjangeren på alvor og insisterer på dens verdi som bærer av en tradisjon. Aller best liker jeg nok teksten om det som skulle være doktorgradsarbeidet hennes, nemlig dystoper og utopier - eller ustopier som hun kaller dem etter å ha blandet de to begrepene.

Atwood inspirerer meg og har lagt flere bøker til leselista mi, blant annet hennes egne SF bøker. Det føles litt som om jeg er på vei et sted som leser om dagen, og denne boka passet perfekt inn som veiviser (mer om dét en annen gang). Innimellom kjennes det litt gjentagende siden flere av tekstene er innom det samme, men jeg er velvillig og overbærende. Og avslutter med et sitat:

As a story, the scientific mythos is not very comforting. Probably that's why it hasn't become wildly popular: we human beings prefer stories that have a central role in them for us, that preserve some of our mystery and thus some of our dignity, and that imply there might be help at hand if we need some. The scientific version of our existence on this planet may well be physically true, but we don't like it much. It isn't cuddly. There aren't many tunes you can hum in the shower.

Joe Abercrombie - Red Country

(Psst... ganske langt, men tilnærmet spoilerfritt - i hvert fall utover hva som skjer i første kapittel.)

Joe Abercrombie kjennes som det nærmeste jeg kommer guilty pleasure i bokverdenen.

Jeg tenker at jeg ikke burde like bøkene hans.
Ikke fordi han ikke er god på det han gjør, for det er han.
Han er god på karakterbygging, god på å skru sammen spennende plott, god på timing og god på replikker. Han er rett og slett god på å skrive sabla underholdende bøker, og det er det selvsagt ingenting i veien med.

Nei, grunnen til at dette får preg av guilty pleasure, er fordi de tingene jeg liker best, er de tingene jeg føler jeg virkelig ikke burde like. Når alt tettes til, når replikkene blir knappe og alt eksploderer i voldelig blodbad - det er da jeg føler teksten skinner, spraker, knitrer. Det er da jeg sitter og heier på den største, slemmeste drittsekken av dem alle, fordi Abercrombie på finurlig vis har fått meg til å ha sympati med akkurat ham eller henne (og nå snakker jeg generelt om alle bøkene hans, ikke bare denne).

Og fram til dét punktet i teksten, eller snarere de punktene i teksten, sitter jeg og humrer full av skadefryd for meg selv og ler av alle de andre stakkarene i boka som ikke vet like mye som meg, som ikke vet what they got coming. Hva sier det om meg at jeg liker å lese om dette? At jeg liker den enkle løsningen der alle hindringer kan meies unna med et sverd, at alle opplysninger er oppnåelige så lenge man har en dedikert toruturist på laget, at alt og alle kan kjøpes for penger? Det er jo ikke akkurat verdier jeg ville bekjentgjort meg til i den virkelige verden, for å si det sånn.
Guilty pleasure, indeed.

Men likefullt, pleasure.
Red Country, Abercrombies sjette roman, publiseres i Storbritannia 18.oktober, men ble forhåndssolgt på Swecon forrige helg. Hele denne uka har den ligget og ropt på meg, mens jeg disiplinert har gjort kvalifiseringsoppgaver og lest pensum. Men ikke i går. Ikke i dag.

Jeg startet lesingen med en viss distanse. På samme tid skyhøye forventninger og en overbevisning om at denne gangen, denne gangen skal jeg holde teksten på en armlengdes avstand og ikke slukes av voldsromantikken. Det holdt i kanskje ti sider, så var jeg der igjen, inne i teksten sammen med karakterene. Det er sjelden det skjer nå i voksen alder at jeg blir så til de grader slukt av ei bok, at jeg stenger alle kritiske stemmer ute og bare er med på reisen. At jeg legger meg halv ti en lørdagskveld med ei bok og leser til langt over midnatt. At det første jeg gjør når jeg våkner er å plukke opp boka og lese resten fordi jeg ikke klarer stoppe. 450 sider på under ett døgn. Jeg kan ikke helt huske sist det skjedde.

Da Abercrombie snakket om denne boka i Sverige, sa han at han hadde hatt lyst til å skrive en western, og det har han gjort. Likevel er den godt plantet i det samme universet som vi kjenner igjen fra de andre fem bøkene. Det er egentlig et kult grep. Hvorfor skulle ikke ikke folk i et fantasyunivers kunne emigrere til et nytt og ukjent land og møtes i en smeltedigel av kulturer og vill-vest mentalitet? Det funker, og settingen passer Abercrombies stil og karakterer utmerket. Eller kanskje det er omvendt.

Hovedpersonen denne gangen er Shy, bonde, beinhard forhandler og forsørger og oppdrager for to yngre søsken. Hun er sta, besluttsom og det er tydelig helt fra starten av at hun har hatt en mindre ansvarsfull fortid, men at dette er noe hun har lagt bak seg. Nå er hennes eneste mål å sikre mat på bordet og klær på kroppen for sin lille familie, som også består av Gully, en eldre mann som hjelper til på gården, og Lamb, hennes stefar.

Det hadde det selvsagt ikke blitt en episk fantasyroman av, så noe må skje for å forstyrre balansen. På vei tilbake etter å ha solgt varene sine i byen, finner Shy og Lamb gården nedbrent, Gully drept og småsøsknene borte. De tar opp forfølgelsen for å få barna tilbake, og det er starten på en westernfortelling som har alt du kan tenke deg: indianere (eller Ghosts som de heter her), gullrush, stifinnere, nybyggere, mennesker på jakt etter en ny start i et nytt land, dueller (men ingen pistoler, her er det fremdeles sverd og armbrøst som gjelder) osv. I tillegg dukker som vanlig sentrale og mindre sentrale karakterer fra de tidligere bøkene opp i større eller mindre roller, og jeg kan love noen hjertelige (?) gjensyn.

Ja, jeg er overbevist. Igjen. Og jeg føler jeg må kunne begrunne det med bedre argumenter enn at vold er kult, for den begrunnelsen blir jeg ærlig talt bare kvalm av.
Én grunn til at det funker for meg er karakterene. Uansett hvor liten rolle de har, har de alle minst ett trekk som gjør dem til individer heller enn statister. De vil noe. De har en grunn til å være der de er. De har et helt annet sted de ønsker å være. De snakker forskjellig og karakterene som har synsvinkelen tenker også forskjellig. Du kan lese replikker eller tankerekker og vite hvem som sier/tenker dem uten at det skrives eksplisitt. Det er vanskelig å få til, men Abercrombie får det til å virke lett. Hatten av, og så videre...

En annen grunn er hvem som har synsvinkelen. Det handler om balansen mellom å si nok og å si for mye. Abercrombie bruker begrenset tredjepersonssynsvinkel, du vet aldri mer om det som skjer enn den du for tiden er inni hodet til. Utfordringen er å finne rett sted å se en hver situasjon fra - å finne den karakteren som ser nok til at du forstår handlingen, men som ikke vet nok til å avsløre det som kommer til å skje videre. Det fører til at jeg ikke får være inne i hodet på de karakterene som former mest av historien, noe som til tider kan være fryktelig frustrerende. Samtidig er det akkurat dette som skaper framdriften og som gjør at jeg ikke greier slutte lese. (Dessuten: Noen av de personene jeg ikke får lese tankene til, har vært PoV karakterer i tidligere bøker, så jeg kan likevel gjette meg til en del av det de tenker i større grad enn de andre karakterene i boka kan det. Det er også med på å skape spenning.)

En tredje grunn er realismen som er til stede selv om det er fantasy. Dels at du har karakterer med egeninteresser heller enn karakterer som er gode/onde. Dels at også heltene i historien gjør feil valg. Dels at ingen er skjebnebestemt til å gjøre noen ting. Ting skjer, karakterene reagerer, reaksjonene får konsekvenser, nye ting skjer. Dels at folk som har levd i villmarken i flere dager faktisk er skitne og lukter vondt.

Mørkt? Tja, røft er kanskje et bedre ord. Det er mye støv og gjørme, fyll og horer. Det er en verden der fysisk styrke verdsettes, en verden av arr både av typen som synes og i mer metaforisk forstand. Det er langt mellom hva vi ville kalt høflighet eller bare normal folkeskikk. Likevel synes jeg det er mer håp i denne boka enn i tidligere Abercrombie bøker. Her er hovedmålet å finne noen i live, mens det i de fem andre bøkene heller har handlet om det motsatte (selv om det i First Law-trilogien likevel starter ganske optimistisk). Jeg synes også at karakterenes skjebne, om jeg kan bruke det ordet, er mer nyansert i denne boka enn det har vært før. Abercrombie virker mindre innbitt når det gjelder å hamre alle personene sine ned i dritten én etter én.

Kan boka leses uten å ha lest de andre i serien? Ja, den er enkeltstående og kan fint leses uten de andre å lene seg på. Men du vil gå glipp av mange av referansene. For meg er det å ta alle hintene, det å kjenne referansene en stor del av appellen.

Anbefaler jeg den?
Selvsagt gjør jeg det, jeg har jo mer eller mindre lovprist forfatteren gjennom hele innlegget. (Og det selv om jeg har kjøpt boka, og alle de andre bøkene han har skrevet, helt selv med egne surt tjente penger. Tenk det!) Jeg greier ikke være negativ utover å si at jeg ikke burde like dette. Fordi jeg liker det jo. Jeg liker det veldig godt, og jeg vil ha mer!

(Kan for øvrig fortelle at Abercrombie selv fortalte at han har kontrakt på tre bøker til fra samme univers, og at han har planer om at disse skal være en ny trilogi. Men at han har planer om å skrive alle tre før den første gis ut. Ventetid? Buuuuu! Mer? Hipp hurraaaaa!)

Ut på tur

Om det finnes en graderbar nerdeskala, kjennes det å dra på con som et skritt i en mer ekstrem retning. Erkeeksempelet Comicon er et godt kjent fra amerikanske filmer, og når jeg fortalte folk hvor jeg skulle i helga, er bilder «av svette nerder i kostyme», som en jeg kjenner uttrykte det, det de ser for seg. (Big Bang Theory ble nevnt flere ganger...)

Dem om det.

OMG, rockstarmoment!

Hva jeg selv så for meg, er jeg litt mer usikker på. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Selv om jeg har vært fantasyleser i mange år, har jeg aldri hatt noe forhold til fandom. I mange år visste jeg vel knapt at det eksisterte. For meg har lesing vært noe privat, noe jeg gjør hjemme og ikke snakker med andre om. Ikke fordi jeg skammer meg, men fordi jeg ikke har hatt noen i omgangskretsen som har vært interessert. Og jeg har nok alltid vært litt for forsiktig til å oppsøke et miljø der det er annerledes.

Jeg er en nerd som aldri har hatt nerdete venner (i hvert fall før jeg begynte å spille WoW). Men nå er nerden voksen og ferdig med å bry seg om hvordan hun ser ut i vennekretsen. I en alder av 31 var det dermed på tide med min første con. Første og siste? 

Neppe.

Ola Wikander

I tre dager har jeg slentret fra seminarrom til seminarrom med et brettet A4-ark som guide. Jeg har hørt paneldebatter, intervjuer og rene foredrag. Jeg har kjøpt bøker, og fått dem signert. Jeg har fortalt Ola Wikander at bøkene hans har vært sterkt delaktige i at jeg ble lingvistikkstudent i høst, jeg har fortalt Joe Abercrombie at jeg elsker bøkene hans (originalt, jeg vet) og forsøkt overbevise en islandsk fantasyforfatter om at han burde lese Kristine Tofte. 

Jeg har også møtt folk fra det norske fandommiljøet og fått løfte om lister over norske fantasy og SF-titler jeg bør lese (aner at en ny og litt mer informert sammensatt samlesning kan komme ut av dette ved en senere anledning, om interessen er der?)

Høydepunkter?

• Jeg kommer ikke utenom Joe Abercrombie, han var jo faktisk trekkplasteret som fikk meg til å dra. Han får to poeng bare for å snakke (britisk) engelsk, jeg har umiddelbar sympati for alle som gjør det. Utover det var han akkurat like morsom som bøkene hans antyder. Massevis av lure glis, publikumsfrierer og kjappe kommentarer. Han er helt klart en entertainer og en som er vant til å snakke om seg selv foran masse mennesker. 
• En annen hedersgjest var Peter Watts, en kanadisk SF-forfatter. Jeg er nærmest helt grønn på SF og hadde aldri hørt navnet hans før, men nå er jeg overbevist om at han må leses. Litt på grunn av det som ble sagt om bøkene hans, men mest på grunn av mannen. Synes han gjorde en svært god figur i diverse paneldebatter.
• Ellers var paneldebatten der fire forfattere snakket om skriveprosessen en højdare. Ikke overraskende kanskje, jeg liker jo alltid å høre folk snakke om dét. Og biologen Torill Kornfeldt som snakket om dyr som gjør merkelige ting (med tittelen Kannibaler, zombier og peniser), ga meg en interessant time.
• Likevel tror jeg faktisk det jeg hadde aller mest glede av i løpet av helga var Ola Wikander som snakket om «Proto-fantastik», altså elementer av fantasy i virkelig gamle tekster. Både fordi selve emnet er midt i mitt interessefelt, men også fordi han med god margin var den beste foreleseren jeg hørte i løpet av helga. Jeg er alltid fascinert av mennesker som kan ting. Wikander er definitivt en av dem, men ikke bare det. Han kan også formidle kunnskapen på en engasjerende måte. Dét er en sjeldnere egenskap.

Summa summarum: Bra helg! 

Akkurat nå er jeg voldsomt inspirert, både til å lese og til å skrive. Det er flere emner jeg har hørt om i løpet av helga jeg har lyst til å blogge om, om jeg bare får tid.

Helga kjennes også som et solid dytt i baken om å sette meg ned og faktisk begynne på den fortellingen som har levd sitt eget liv i bakhodet mitt i flere år nå. Så får vi se hvor langt dyttet rekker denne gangen.

Jeg kommer til å dra på con av denne typen igjen. Kanskje du blir med meg neste gang? (Ja, Knirk, jeg ser blant annet på deg ;) )

Noen (mindre gode) bilder til slutt:

Paneldebatt om "fantasy with a twist"

Paneldebatt om "Resarch when writing fiction"

Fredagens program

Lørdag, første halvdel

Lørdag annen halvdel

Søndag