Bokhandling i Riga

Jeg har tilbragt helgen i Riga. Såre bein vitner om mye trasking gatelangs, mest på ujevnt underlag i gamlebyen. Mange flotte bygninger, dagens konstruksjoner i stål og glass blir på ingen måte det samme.

Selvsagt ble det også flere bokhandelbesøk. Utvalget som var aktuelt for meg, begrenset seg selvsagt endel. Ikke kan jeg lese latvisk, og på tross av tre års undervisning på videregående, kan jeg heller ikke nok russisk til å kunne lese bøker på det språket (men det har jeg lyst til å gjøre noe med).

Litt handel ble det likevel. Plukket med meg Kenneth Grahame: The Wind in the willows og Anne Brontë: Agnes Grey på engelsk i veldig billig paperback.

Jeg pleier også å kjøpe ei historiebok fra stedet jeg er når jeg er ute og reiser. Denne gangen ble det Arnolds Spekke: History of Latvia - an outline.

I tillegg kjøpte jeg Люис Кэррoл: Алиса в стране чудес (Lewis Carrol: Alice in Wonderland), en bok laget som lærebok i engelsk for russisktalende. På venstre side står teksten på engelsk, til høyre på russisk. Dermed kan jeg fint bruke den motsatt vei også.

Ett sitat

Ingen kan gje deg råd eller hjelp, ingen. Det finst berre éin veg, den inn i deg sjølv. Gransk den grunnimpulsen som driv deg til å skrive; prøv om han strekkjer røtene ned til dei djupaste stadene i hjarta, kjenn: Var det som jamgodt med å døy, å bli nekta å skrive. Spør framfor alt, i natta sin stillaste time: må eg skrive? Vent så på svar ifrå djupet. Og skulle det stemme i, skulle det timast å få møte dette store spørsmålet med eit sterkt og enkelt "Eg må", så bygg heile livet på denne trongen; ned i si mest trivielle og likesæle stund må livet ditt vitne og vise dette.

Rainer Marie Rilke: Brev til ein ung diktar

Marit Eikemo: Samtidsruinar

Denne boka stod fremhevet blant andre essaysamlinger på biblioteket. Jeg løftet den ned fra hylla, bladde litt i den, og så et bilde som appellerte ganske enkelt fordi novella jeg jobber med om dagen foregår på en kirkegård. Jeg likte stemningen i dette bildet og tok med meg boka hjem uten å ane hverken hva det egentlig var bilde av, eller hva slags bok dette var.

Så tilfeldig kan det være.
Samtidsruinar viste seg å være en tankevekkende bok. Marit Eikemo har, mer eller mindre lovlig, besøkt elleve forlatte steder og brukt dem som inngangsporter til å fundere over problemstillinger fra vår nære fortid. Kirkegården på bildet viser seg for eksempel å tilhøre Valen psykiatriske sykehus, og er utganspunktet for en tekst om psykiatrien i Norge på 1940 og 50-tallet, en tekst jeg personlig synes er samlingens sterkeste.

Eikemo forholder seg i hovedsak varsomt til stoffet, hun stiller seg spørrende heller enn å være bastant. Språket er enkelt og poetisk nynorsk, og hun trekker stadig inn andre kunstinntrykk i form av bøker eller sangtekster for å farge sin egen tekst.

Ikke alle tekstene oppleves like gjennomførte. Særlig synes jeg teksten om Stovnersenteret virket smått malplassert blant de andre, og overgangen mellom de to siste tekstene ga meg lyst til å gjemme ansiktet i hendene ("Eg har funne tårnet mitt. No treng eg ein brønn." ... som etterfølges av en tekst om oljebrønner.)

Men dette var bare småskurr. Jeg likte boka. Et sted på min vei gjennom den, måtte jeg gå og hente penn og papir for å notere tanker jeg fikk i lesningen som jeg kanskje vil spinne videre på seinere i min egen skriving.
Vel verdt å lese, i mine øyne.

Hedda H. Robertsen: Skutt i filler av Mads Mikkelsen

Så denne i stativet for nye bøker da jeg var innom biblioteket i går.
Koblet umiddelbart til denne anmeldelsen av Janke, og bestemte meg for at dette ville jeg lese.

Kort fortalt: Boka handler om 19-årige Alba som forelsker seg i en av kundene i bokhandelen der hun jobber. Handling er det ikke mye av, istedet er fokuset på Albas fantasier om denne mannen. Hva hun vil gjøre med ham, og hva hun vil at han skal gjøre med henne.

Godt skrevet, troverdig og på ingen måte flaut eller plumpt som jeg ofte opplever at sexskildringer kan bli. Ellers viser jeg til Jankes omtale, føler jeg har lite nytt å komme med utover det. Jeg koste meg!

Ferie = lesetid

Dro på biblioteket i dag først og fremst for å levere to bøker.
Men siden jeg har ferie og god tid, ble det til at jeg gikk hyllelangs og kikket. Dro ut bøker etter innfallsmetoden, bladde litt, satt noen tilbake, tok med meg noen.
Til slutt endte ni bøker dagen her hjemme hos meg istedenfor i sine faste hyller.

Og for å følge opp mitt forsett, har jeg også lånt ei bok på fransk. Så får vi se hvordan det går.

To-i-en

I det siste har jeg vært en rastløs leser. Allerede mens jeg leser ei bok, tenker jeg på den neste. Jeg har mange uleste bøker stående i bokhylla, men går likevel på biblioteket og låner andre. Jeg kan ikke bestemme meg for om jeg synes denne rastløsheten er positiv eller negativ.

Resultatet er ihvertfall at jeg nå har lest to romaner samtidig. Det er sjelden jeg ikke leser flere tekster parallelt, men da er vanligvis bare en av dem en roman.
Bøkene jeg har lest nå er Helene Uri: De beste blant oss og Gaute Heivoll: Himmelarkivet. På tross av at det er veldig ulike bøker, kan jeg ikke unngå å se dem i sammenheng på grunn av måten de er lest på.

Jeg begynte med De beste blant oss. Handlingen i boka er lagt til Universitetet i Oslo og Institutt for futuristisk lingvistikk. Boka er en historie om livet i et universitetsmiljø, om bakvaskelser, kjærlighet og maktkamp.

Himmelarkivet er historien om Louis Hogganvik som ble arrestert av Gestapo 10. januar 1945. Ni dager senere tok han sitt eget liv på cella ved å svelge biter av madrassen han lå på. Samtidig er boka en fortelling om Gaute Heivolls kamp for å skrive nettopp Louis Hogganviks historie.

Som sagt, bøkene har lite til felles. Den eneste likheten jeg vil trekke fram, er at forfatterne begge utnytter egne erfaringer i skrivingen. Uri fordi hun selv er lingvist og i flere år har vært en del av miljøet hun skriver om. Heivoll fordi han aktivt bruker seg selv som en karakter i sin egen roman.

Det som slår meg, er forskjellen i språket. I De beste blant oss irriterte fortellerstemmen meg omtrent fra første side. For det første fordi den er fullstendig allvitende, den gir stadige hint om hva som skal skje og hva som har skjedd, som her:

Studenten forlater, uten å se opp en eneste gang, Edith Rinkels dobbeltkontor. Den høye rødhårede mannen kommer inn i korridoren akkurat tidsnok til å se ham forsvinne inn i heisen, og dermed ut fra denne historien, inntil han dukker opp igjen i et lite glimt ved slutten. For det skal vise seg at Edith Rinkel denne gangen tar feil: Studenten skal faktisk komme til å avslutte masteroppgaven.

For det andre fordi den virker påtatt. Det er mange fikse bilder og
formuleringer som for meg bare virker forstyrrende. Det gjør at teksten virker
konstruert (noe alle tekster selvsagt er, men jeg liker ikke å til stadighet å
bli minnet på det. Ihvertfall ikke på denne måten.)

Sannsynligvis er det derfor jeg i tillegg begynte å lese Himmelarkivet, den eneste av Heivolls prosabøker jeg hadde til gode å lese. I de tidligere bøkene hans har jeg forelsket meg totalt i språket. Og selv om denne boka er annerledes, ble jeg ikke skuffet her heller. Det er lavmælt og enkelt, men det føles ekte. Språket kler det som fortelles, det stjeler ikke fokus. Heivoll veksler mellom å skildre erindringsbilder fra synsvinkelen til Louis Hogganviks kone, og å fortelle om sin egen opplevelse av arbeidet med å skrive boka. Ett eksempel på det siste:

Det var da jeg oppdaget at jeg kunne filme rett inn i denne søylen, at lyset ble annerledes sett gjennom kameralinsen, at det var mulig å filme og samtidig få med detaljer i vannspillet. Slik stod jeg og følte jeg filmet rett i sola. Alt vannet ble da svart. Noen greiner som hang utover vannet, fullstendig svarte, som om de var dyppet i olje.

Jeg hadde tidligere lest Honningtunger av Uri uten å like den, men etter å ha lest en fordelaktig blogganmeldelse av hennes nyeste bok, Den rettferdige, tenkte jeg å gi henne en ny sjanse. Siden De beste blant oss allerede stod ulest i bokhylla mi, ble det den, men det var et dårlig valg. Jeg burde definitivt ventet.

Gaute Heivoll er en av mine favorittforfattere, og jeg likte også Himmelarkivet veldig godt. Men om noen spør meg hvilken av hans bøker jeg liker best, tror jeg fremdeles valget faller på novellesamlinga Doktor Gordeau og andre noveller.

Janne Marie Fatland :imitabilis

Som søkende i en verden av språk burde jeg definitivt lese mer lyrikk.
(Herved lagt til en stadig voksende mental liste over ting jeg føler jeg burde lese mer av.)

Jeg skal ærlig innrømme at denne boka ble innkjøpt i solidaritet.
Janne Marie Fatland er (så langt jeg har fått med meg) den tredje fra mitt kull på forfatterstudiet i Bø som debuterer med egen bok.
Da konvolutten som inneholdt den dumpet ned i postkassa mi, trodde jeg først det var skjedd en feil. Konvolutten var jo så liten!
Men :imitabilis er en fysisk liten bok, veldig lett å overse i en bokhandel. En skjebne diktsamlingen i mine øyne definitivt ikke fortjener.

Diktene er fulle av motsetninger. Skjør intimitet som utvikler seg til å bli knugende og klam. Varsom omsorg bikker over i det makabre. Et konsentrert fokus på alt som gror går over i ødeleggelse. Språket er vakkert, det som omtales til tider groteskt.
Når jeg leser, kjennes det som diktene lever, vokser, kravler, krafser og skraper seg under huden min nesten som et overgrep. Jeg er veldig imponert over hvor langt hun har kommet siden sist jeg leste tekstene hennes, og vil, ikke uten et lite snev av smålig misunnelse, gratulere med vel overstått debut.

En umiddelbar favorittpassasje (som ikke nødvendigvis er det mest representative sitatet):

det er som om kroppana våre
ikkje lenger heng saman
å fortelje deg det
er som å plukke
kalde barneføter reine for nyklipte grasstrå

PS.
Om noen lurte. De to fra samme kull som har debutert tidligere er Trine Jørgensen (1999) og Agnar Lirhus (2005)

En ny venn

Jeg har fått en ny, digital venn.
Et medlem på forumet underoverflaten linket til et gratis skriveprogram, som jeg har testet i litt over en uke nå.

Programmet heter Q10 og er et helt enkelt tekstprogram.
Hvor nødvendig er det når man har Word eller noe tilsvarende?
Vel, nødvendig er vel å ta hardt i, men jeg liker det likevel.
Først og fremst fordi det fyller hele skjermen, det deler ikke teksten opp i sider og det fjerner alle muligheter for formatering.
Dessuten kan man blant annet stille den inn til å varsle når man har skrevet et visst antall ord eller i en viss tid.

For meg har det betydd å fjerne mange distraksjoner. Nå kan jeg uten problemer konsentrere meg hundre prosent om teksten mens jeg skriver, så kan alt som handler om linjeavstand, marger og annen formatering komme i Word etterpå når teksten har fått all den oppmerksomheten den krever.

At programmet lager lyder som om man skriver på en skrivemaskin, se det er glasuren på kaka for nostalgikeren i meg.

Operatøren

Det hender ganske ofte at bøker jeg leser peker til andre bøker og på den måten "forstyrrer" planen jeg hadde for hvilken bok jeg skulle plukke opp neste gang. Denne gang fikk den også hjelp av en film.

Jeg har, som tidligere nevnt, lest Geert Maks: Europa - En reise gjennom det 20. århundret, en reise der to verdenskriger naturlig nok vies stor oppmerksomhet. I tillegg har jeg omsider sett Max Manus filmen.

Dermed var jeg penset inn på sporet av 2. verdenskrig, og i pappas bokhylle fant jeg på hans anbefaling Svein Sæter: Operatøren - Knut Hauglands egen beretning.
Knut Haugland var motstandsmann og radio-operatør under krigen. Han var sentral i Kompani Linge og var med på tungtvannsaksjonen på Rjukan, en aksjon som regnes som en av krigens mest vellykede sabotasjeaksjoner. Han forteller om overlevelse på vidda i vinter-Norge, om trening og rekreasjon i England, om nærkontakt med Gestapo der han to ganger kom seg unna med minste margin.

Men krigshistorien er bare halve boka. I 1947 var han en del av Thor Heyerdals Kon-Tiki ekspedisjon som tilbrakte 101 dager på en flåte seilende over Stillehavet.

Boka er ført i pennen av Svein Sæter, men det er Haugland selv som forteller, støttet på egne rapporter og dagboksnotater.
Det er vanskelig å bomme med memoarer når livshistorien til personen det gjelder overgår de aller fleste romaner.

Jeg hadde ihvertfall store problemer med å legge den fra meg, anbefales!

Å lese på andre språk

På begynnelsen av ungdomsskolen fant jeg Lord of the Rings på engelsk på biblioteket.
Jeg hadde aldri lest en hel bok på engelsk før, men tenkte at et sted må man begynne. Bibliotekaren var derimot ikke helt enig, og byttet den ut i norsk utgave før hun registrerte lånet. Dermed ble debuten med å lese bøker på et annet språk midlertidig utsatt.

I dag leser jeg engelsk like gjerne som jeg leser norsk, men det er også alt. Og det irriterer meg.
Jeg har alltid vært veldig glad i språk, og hadde fire språkfag på videregående (engelsk, fransk, spansk og russisk). I tillegg burde jeg uten problemer kunne lese svensk og dansk.
Jeg bare gjør det ikke.

Jeg har ei uke igjen å jobbe før jeg skal ha tre ukers sommerferie, og jeg har bestemt meg. I løpet av den uka skal jeg lese minst én bok på fransk eller spansk. Ja, det kommer til å være vanskelig fordi jeg har glemt veldig mye (videregående er noen år siden nå), men det var engelsk første gang også. Jeg kan fremdeles mye om grammatik og syntaks i alle språkene, hovedproblemet er at jeg mangler ordforråd.

Så nå er det bare å grave fram gamle ordbøker og sette igang!

Å sprekke ei boble

Jeg sier ofte at jeg liker å skrive, at skriving er en hobby jeg gjør fordi det gir meg glede.
Men noen ganger er det blank løgn.

Jeg liker ikke å skrive!
Jeg liker å komme opp med og utvikle idéer og jeg liker å ha ferdige tekster jeg kan presentere og være fornøyd med. Men selve skriveprosessen, den er slett ingen avslappende hobby. Det føles som beinhard jobb og en evig flikking på detaljer i frustrasjon over ting som ikke fungerer. Ihvertfall denne gangen.

De siste ukene har jeg jobbet med et novelleutkast.
Idéen er opprinnelig fra en drøm jeg skrev ned så fort jeg våknet en morgen. Siden lå den der i notatboka mi til jeg hadde fått selve drømmen på avstand, deretter begynte jeg å jobbe med den. Men selv om jeg har hele teksten (og endel av underteksten) i hodet, har det vist seg usannsynlig vanskelig å få det ned på papiret i en form jeg kan si meg fornøyd med.
Tror ikke jeg har vært spesielt morsom å leve sammen med de siste dagene. Når ting ikke går min vei, har fysiske objekter i nærheten av tastaturet en tendens til å brått forlate pultflata og treffe veggen med skarpe smell. Men nok om det.

Jeg har inngått en avtale med ei skrivende venninne som innebærer deadlinepress og gjensidig tilbakemelding. I dag har hun lest og kommentert novelleutkastet, og vært fantastisk konstruktiv. I etterkant føler jeg ordet "takknemlig" stå som et stempel i panna.
Noen ganger trenger man en utenfra til å sprekke bobla man sitter i foran sin egen dataskjerm!