To-i-en

I det siste har jeg vært en rastløs leser. Allerede mens jeg leser ei bok, tenker jeg på den neste. Jeg har mange uleste bøker stående i bokhylla, men går likevel på biblioteket og låner andre. Jeg kan ikke bestemme meg for om jeg synes denne rastløsheten er positiv eller negativ.

Resultatet er ihvertfall at jeg nå har lest to romaner samtidig. Det er sjelden jeg ikke leser flere tekster parallelt, men da er vanligvis bare en av dem en roman.
Bøkene jeg har lest nå er Helene Uri: De beste blant oss og Gaute Heivoll: Himmelarkivet. På tross av at det er veldig ulike bøker, kan jeg ikke unngå å se dem i sammenheng på grunn av måten de er lest på.

Jeg begynte med De beste blant oss. Handlingen i boka er lagt til Universitetet i Oslo og Institutt for futuristisk lingvistikk. Boka er en historie om livet i et universitetsmiljø, om bakvaskelser, kjærlighet og maktkamp.

Himmelarkivet er historien om Louis Hogganvik som ble arrestert av Gestapo 10. januar 1945. Ni dager senere tok han sitt eget liv på cella ved å svelge biter av madrassen han lå på. Samtidig er boka en fortelling om Gaute Heivolls kamp for å skrive nettopp Louis Hogganviks historie.

Som sagt, bøkene har lite til felles. Den eneste likheten jeg vil trekke fram, er at forfatterne begge utnytter egne erfaringer i skrivingen. Uri fordi hun selv er lingvist og i flere år har vært en del av miljøet hun skriver om. Heivoll fordi han aktivt bruker seg selv som en karakter i sin egen roman.

Det som slår meg, er forskjellen i språket. I De beste blant oss irriterte fortellerstemmen meg omtrent fra første side. For det første fordi den er fullstendig allvitende, den gir stadige hint om hva som skal skje og hva som har skjedd, som her:

Studenten forlater, uten å se opp en eneste gang, Edith Rinkels dobbeltkontor. Den høye rødhårede mannen kommer inn i korridoren akkurat tidsnok til å se ham forsvinne inn i heisen, og dermed ut fra denne historien, inntil han dukker opp igjen i et lite glimt ved slutten. For det skal vise seg at Edith Rinkel denne gangen tar feil: Studenten skal faktisk komme til å avslutte masteroppgaven.

For det andre fordi den virker påtatt. Det er mange fikse bilder og
formuleringer som for meg bare virker forstyrrende. Det gjør at teksten virker
konstruert (noe alle tekster selvsagt er, men jeg liker ikke å til stadighet å
bli minnet på det. Ihvertfall ikke på denne måten.)

Sannsynligvis er det derfor jeg i tillegg begynte å lese Himmelarkivet, den eneste av Heivolls prosabøker jeg hadde til gode å lese. I de tidligere bøkene hans har jeg forelsket meg totalt i språket. Og selv om denne boka er annerledes, ble jeg ikke skuffet her heller. Det er lavmælt og enkelt, men det føles ekte. Språket kler det som fortelles, det stjeler ikke fokus. Heivoll veksler mellom å skildre erindringsbilder fra synsvinkelen til Louis Hogganviks kone, og å fortelle om sin egen opplevelse av arbeidet med å skrive boka. Ett eksempel på det siste:

Det var da jeg oppdaget at jeg kunne filme rett inn i denne søylen, at lyset ble annerledes sett gjennom kameralinsen, at det var mulig å filme og samtidig få med detaljer i vannspillet. Slik stod jeg og følte jeg filmet rett i sola. Alt vannet ble da svart. Noen greiner som hang utover vannet, fullstendig svarte, som om de var dyppet i olje.

Jeg hadde tidligere lest Honningtunger av Uri uten å like den, men etter å ha lest en fordelaktig blogganmeldelse av hennes nyeste bok, Den rettferdige, tenkte jeg å gi henne en ny sjanse. Siden De beste blant oss allerede stod ulest i bokhylla mi, ble det den, men det var et dårlig valg. Jeg burde definitivt ventet.

Gaute Heivoll er en av mine favorittforfattere, og jeg likte også Himmelarkivet veldig godt. Men om noen spør meg hvilken av hans bøker jeg liker best, tror jeg fremdeles valget faller på novellesamlinga Doktor Gordeau og andre noveller.