Jeg sier ofte at jeg liker å skrive, at skriving er en hobby jeg gjør fordi det gir meg glede.
Men noen ganger er det blank løgn.
Jeg liker ikke å skrive!
Jeg liker å komme opp med og utvikle idéer og jeg liker å ha ferdige tekster jeg kan presentere og være fornøyd med. Men selve skriveprosessen, den er slett ingen avslappende hobby. Det føles som beinhard jobb og en evig flikking på detaljer i frustrasjon over ting som ikke fungerer. Ihvertfall denne gangen.
De siste ukene har jeg jobbet med et novelleutkast.
Idéen er opprinnelig fra en drøm jeg skrev ned så fort jeg våknet en morgen. Siden lå den der i notatboka mi til jeg hadde fått selve drømmen på avstand, deretter begynte jeg å jobbe med den. Men selv om jeg har hele teksten (og endel av underteksten) i hodet, har det vist seg usannsynlig vanskelig å få det ned på papiret i en form jeg kan si meg fornøyd med.
Tror ikke jeg har vært spesielt morsom å leve sammen med de siste dagene. Når ting ikke går min vei, har fysiske objekter i nærheten av tastaturet en tendens til å brått forlate pultflata og treffe veggen med skarpe smell. Men nok om det.
Jeg har inngått en avtale med ei skrivende venninne som innebærer deadlinepress og gjensidig tilbakemelding. I dag har hun lest og kommentert novelleutkastet, og vært fantastisk konstruktiv. I etterkant føler jeg ordet "takknemlig" stå som et stempel i panna.
Noen ganger trenger man en utenfra til å sprekke bobla man sitter i foran sin egen dataskjerm!
På oppfordring har jeg tidligere gitt skrivende venner "konstruktiv kritikk". Aldri uoppfordret. Nå gjør jeg ikke det lengre. Velmente råd blir oppfattet som SUR kritikk.
SvarSlettÅ skrive er en ensom ting, heter det. Og det skal det være. Men det kan være ensomt til fortvilelse, hvis dine nærmeste stiller seg totalt likegyldige til hva som er viktig for deg!
Du har grunn til å være takknemlig over å ha funnet en "sjelsfrende", Elisabeth!
Ikke alle er like gode til å ta kritikk, det er sant og jeg er bestandig veldig forsiktig selv. Mange spør hva jeg synes, men vil egentlig bare at jeg skal si de er flinke. Da kaster jeg ikke bort tida mi ved å prøve å være konstruktiv.
SvarSlettFor meg har kritikk vært uvurderlig for min egen utvikling som skrivende. Jeg ser meg blind på egne tekster, innimellom trenger jeg noen utenfra som kan gi meg et annet perspektiv. Og den noen må være en jeg stoler på. Først når en person har slakta noe jeg har gjort, kan jeg stole på at den personen faktisk mener det han/hun sier om hun sier "bra"
Ja, det er virkelig beinhard jobbing av å til! Og slett ikke alltid lystbetont.
SvarSlettÅ ta i mot kritikk er en kunst. Men å gi kritikk er også en kunst. Fordi det ofte blir oppfattet som strengere og mer kritisk enn det er ment. Fordi den som skriver er sårbar. En tekst er en personlig ting. Og jeg tror det er helt riktig å ikke gi kritikk før man blir spurt, som Dipso er inne på. Å kunne ta kritikk positivt har med modenhet å gjøre, tror jeg.