En fortellende trend?

Forfatter og kritiker Lev Grossman har skrevet en artikkel i The Wall Street Journal som heter "Good books don't have to be hard". Her beskriver han hvordan bøker som har hatt fokus på plot, har blitt sett ned på som lav litteratur helt siden modernistene i starten av forrige århundre revulosjonerte romanen. Dette mener han var en naturlig utvikling. Modernistene levde i en verden der alt forandret seg, og ingenting så ut til å henge sammen, derfor forandret også romanen seg og ble i prosessen vanskeligere tilgjengelig for det lesende publikum. Nå mener Grossman trenden er i ferd med å snu, at fortellingen er iferd med å gjenfinne sin plass i romanen, at litteraturen igjen blir mer lesevennlig.

Et sitat:

This is the future of fiction. The novel is finally waking up from its 100-year carbonite nap. Old hierarchies of taste are collapsing. Genres are hybridizing. The balance of power is swinging from the writer back to the reader, and compromises with the public taste are being struck all over the place. Lyricism is on the wane, and suspense and humor and pacing are shedding their stigmas and taking their place as the core literary technologies of the 21st century.

Ved første gjennomlesning, fant jeg meg selv nikkende til en del av Grossmans poenger. Jeg er enig i det grunnleggende premisset: En bok trenger ikke være vanskelig for å være god. Jeg kan også snu det på hodet: En bok er ikke god fordi den er vanskelig.

Selv har jeg tenkt over hvor likt mye av det som publiseres av ny norsk litteratur er, hvor preget romanene som trekkes frem av kritikere fremdeles er av modernismen. Samtidslitteraturen har blitt kritisert for å være navlebeskuende, individorientert og uten handling. Jeg har tenkt: "må man virkelig skrive sånn for at bøkene man skriver skal regnes som god litteratur? Kan man ikke skrive fortellinger, og likevel gjøre det bra?" Og der føler jeg at jeg er ganske på linje med Grossman.

Likevel kjøper jeg ikke argumentene hans. Grossman peker på salgstall når han skal underbygge påstanden sin. Kritikerroste voksenbøker selger i mange færre eksemplarer enn ungdomsbøker, som for eksempel Twilight-serien, der plot oftest har en mer fremtredende plass. Dette tar han som et tegn på at lesere ønsker seg fortellinger, og at det dermed er det som er fremtiden for romanen.
Her faller jeg av. Satt på spissen: Fordi lesere ikke kjøper millioner av eksemplarer av såkalt vanskelig litteratur, skal man heller ikke skrive den?

Derfor ble jeg likevel ikke begeistret for denne artikkelen, som i starten ressonerte godt i mine egne tanker. Jeg ønsker velkommen en debatt om fortellingens plass i romanen, og jeg er ikke uenig med Grossman i at en mer fortellende litteratur godt kan være en trend for den post-moderne romanen. Det jeg savner i hans artikkel er derimot en diskusjon av hva som er en god fortelling. Og hvorvidt det trenger å være en motsetning mellom et lyrisk språk og en handlingstettet historie.

Innkjøpsstopp

Idag fikk jeg pakke i posten fra Audiatur Nettbokhandel.

Dette er hva den inneholdt:
Anne Lise Marstrand-Jørgensen: Helikopter igjen
Haruki Murakami: Dans, dans, dans
Haruki Murakami: Trekkoppfuglen
Erland Kiøsterud: Det første arbeidet
Kjell Askildsen: Alt som før, noveller i utvalg
Jens Bjørneboe: Før hanen galer
Rainer Maria Rilke: Malte Laurids Brigges opptegnelser

Spesielt gleder jeg meg til å lese den siste på denne lista. Den er det etterhvert mange som har anbefalt meg.

Med denne pakka tror jeg siste månedes bokjøp er oppe i noe sånt som 25 titler, så nå har jeg gitt meg selv innkjøpsforbud fram til jeg faktisk har lest noe av alt jeg har kjøpt. Og lånt på biblioteket.

For øyeblikket er jeg litt over halvveis i Doris Lessing: Mara and Dann, og koser meg stort. Lessing kan kusten å fortelle uten å undervurdere sine lesere.

Sitat

Nok en gang om det å skrive. Denne gang fra Kafkas dagbøker:

Nesten ikke et ord jeg skriver passer til et annet, jeg hører hvor metallisk de hule konsonantene gnir seg mot hverandre, og hvordan vokalene synger med som negere på utstilling. Mine tvil står i en ring rundt hvert ord, jeg ser dem før jeg ser ordet, eller rettere sagt! jeg ser ikke ordet i det hele tatt, jeg finner det opp. Det ville forsåvidt ikke være så ille. Det er bare det at jeg i så tilfelle måtte finne opp ord som kunne blåse liklukten i en slik retning at jeg og leseren ikke fikk den i ansiktet.

Muriel Barbery: Pinnsvinets eleganse

Denne ble lest i et jafs!

Det føles urettferdig mot boka å skulle skrive noen form for handlingsreferat. Slik jeg ser det, er det ikke handlingen som gjorde dette til en fornøyelig leseropplevelse. Snarere er det måten historien blir fortalt på. Eller egentlig heller, karakterene som forteller den.

Boka fortelles fra synsvinkelen til to personer: Renée, en sprenglest portnerkone i femtiårene som gjør alt for å skjule sin intelligens for menneskene i bygningen hun arbeider i, og Paloma, den yngste datteren i en av rikmannsfamiliene i huset som har bestemt seg for å ta livet av seg før hun fyller tretten.

De har begge et fantastisk blikk for verden rundt seg. Som outsidere betrakter de alt med en ironisk distanse. Renée som prøver å leve opp til klisjébildet av en portnerkone, Paloma som ser på alle andre mennesker som dummere enn seg selv. Selve handlingen er egentlig ganske banal. Slutten blir nesten pekefinger-viftende tydelig, men det bryr meg ingen ting. Boka er full av underfundige betraktninger, gode formuleringer og ting som er tatt så på kornet at jeg sitter og småhumrer i sofaen og nikker for meg selv. Jeg koste meg!

Det er mange passasjer jeg kunne sitert. Utvalget av akkurat denne er vilkårlig:

Som alle vet, er pudler hunder med krøllete pels som eies av populistiske pensjonister, svært enslige damer som overfører all sin hengivenhet til dem, eller av portnerkoner som sitter sammenkrøpet i de mørke losjene sine. De kan være svarte eller aprikosgule. De aprikosgule er mer skabbete enn de sorte, som lukter vondere. Alle pudler bjeffer grettent ved den minste anledning, men særlig når det ikke skjer noe. De tripper etter sine eiere på fire stive ben uten å bevege resten av den lille pølsekroppen. Fremfor alt har de små, svarte og giftige øyne som ligger dypt inne i de ubetydelige øyenhulene. Pudler er stygge og dumme, krypende og brautende. De er pudler.

Bøkenes samtale

Kan man føre en samtale med bøkene man leser?

Small minds discuss people.
Medium minds discuss events.
Great minds discuss ideas.

Jeg vet ikke hvem som har sagt dette, men jeg vet at sitatet har kommet til meg i utallige kjedemailer sendt av "venner" som med denne floskelfylte videresendte mailen vil fortelle akkurat meg (og resten av adresselista si) hvor stor pris de setter på akkurat vårt vennskap.
Skulle jeg velge å ta sitatet bokstavelig og la det være en målestokk for livet, må jeg innrømme at jeg i de fleste tilfeller sjelden vil komme høyere enn til å være en medium mind.
For meg er det her bøkene kommer inn i bildet.

Å lese føles som å komme i kontakt med ideene. For hver bok jeg leser utsetter jeg meg selv for en annen persons verdensbilde. Gode bøker utfordrer meg og gir meg ting og tenke på. Det kan være en setning jeg stadig vekk blar tilbake til for å lese på nytt. Noen ganger fordi jeg føler at forfatteren med denne setningen har truffet spikeren på hodet, formulert en tanke som kanskje har bodd i meg som en følelse men aldri blitt formulert i ord. Andre ganger fordi jeg er rivende uenig, og av den grunn begynner å tenke over hva jeg selv egentlig mener, siden det noen andre har skrevet vekker så stor motstand i meg.

På denne måten diskuterer jeg med bøkene jeg leser. Jeg kan ikke stille spørsmål og vente meg å få svar. I stedet er bøkene mine lunefulle læremestre. De sitter på kunnskapen, men holder inne med den. Deler den ut i små porsjoner etter eget forgodtbefinnende. Noen ganger er jeg heldig og får akkurat det jeg ønsket meg. Andre ganger får jeg noe helt annet. Men jeg føler meg likevel ikke som en passiv mottaker. Jeg tar opp i meg tankene og ideene jeg leser som en utfording, spinner videre og ved det jeg selv skriver formulerer jeg mitt svar. Om jeg lar dette være tilgjengelig for andre, vil prosessen kunne gjenta seg.

På denne måten skapes en samtale. Ikke i tradisjonell forstand med et fast antall samtalepartnere som alle er tilstede og følger samtalens gang. I stedet ser jeg for meg en situasjon der to mennesker står og diskuterer. Når den første personen er ferdig med å legge fram sitt argument, trer han ut av samtalen og overlater plassen sin til en tredje person. Denne tredje personen får dermed kun høre svaret person nummer to har til den første ytringen. Deretter trer person to ut av samtalen, overlater plassen til person fire, som nå får høre person tre sine tanker om hva person to har sagt. På denne måten fortsetter samtalen som en rekke ingen vet hvor ender.

Slik ser jeg for meg at jeg kan samtale med bøkene jeg leser, og i denne samtalen kan jeg for en stakket stund innbille meg at jeg er a great mind.

Tanker rundt siste ukers lesning

Sist jeg var på biblioteket kom jeg hjem med en bunke bøker.
Denne bunken har vist seg å være tungt fordøyelig. Ikke fordi jeg ikke liker det jeg leser, men fordi det stemmer dårlig med den rastløsheten lesingen min har vært preget av i det siste.

Isteden ble jeg sittende og lese litt her og litt der. Ti sider fra ei bok, fem fra den neste. Og sammenhengen er ganske åpenbar; på en eller annen måte handler alt om det å skrive. Det er ganske typisk. I perioder da det virkelig føles viktig å skrive, ender jeg isteden opp med å lese om det. Derfor leste jeg Rilke's Brev til en ung dikter. Jeg leser Franz Kafkas Dagbøker 1909-1923 og Fernando Pessoas Uroens Bok. I tillegg kjøpte jeg Merete Morken Andersens Skriveboka.

Til slutt ble det nok. Trangen til å lese noe helt annet for stor, og jeg endte med Diane Setterfields Den trettende fortellingen. Boka irriterte meg fra begynnelse til slutt. Språket virket nedlesset og forstyrret for handlingen. Selve fortellingen virket konstruert, som om alt som stod der kun hadde en funksjon, ingenting virket ektefølt. Og hvor mange kopper kakao kan man egentlig med æren i behold la hovedpersonen sin drikke i løpet av ei bok?

En tur på Fretex sørget for påfyll i mine egne bokhyller. Blant annet Doris Lessings Den gode terroristen. Lessing var et ukjent navn for meg helt til jeg forvillet meg inn i lesebloggverdenen. Nå var denne boka akkurat det jeg trengte! En historie drevet fram av handling og personer snarere enn gjennom språk og filosoferinger. Samtidig er språket enkelt og effektivt, det forstyrrer meg på ingen måte i lesingen og jeg fortaper meg isteden i Lessings evne til å skape troverdige karakterer. Kommer definitivt til å lese mer av henne.

Idag har jeg lest Bernhard Schlink Høytleseren. (Kjøpt stikk i strid med selvpålagte regler om ikke å kjøpe bøker der omslaget viser til filmatiseringen av boka.)
Igjen ei bok som forteller en historie, og her satt jeg som et tent lys hele veien og lot meg villig vekk fortelles for. Samtidig peker boka utover seg selv, den utfordrer leserens holdninger, men uten å insistere. Jeg likte den.

Sjón: Flisen fra Argo

Mitt første møte med Sjón resulterte ikke noen form for flammende entusiasme.

Boka handler om Valdimar Haraldson, en eksentrisk fyr som på sine eldre dager blir bedt med på en tur med et dansk handelsskip. Ombord på båten møter han flere snurrige mennesker, fremst blant dem styrmannen Kainev, historiefortelleren. Selve handlingen, det lille som er av den, ligger som en ramme rundt denne Kainevs mytologiske fortellinger.

Sjón skriver bra. Når jeg likevel ikke er begeistret, har det med fortellingene å gjøre. Det er de som skal løfte boka fram, men for meg funket det ikke helt. Jeg kjedet meg ikke, men ble heller ikke grepet. Denne boka vil for meg føye seg inn i rekken av bøker jeg har lest, men ikke husker.

Har derimot lyst til å lese Skugga-Baldur av samme forfatter.

Aftenpostens anmeldelse
Agderpostens anmeldelse
Bokavisens anmeldelse