Muriel Barbery: Pinnsvinets eleganse

Denne ble lest i et jafs!

Det føles urettferdig mot boka å skulle skrive noen form for handlingsreferat. Slik jeg ser det, er det ikke handlingen som gjorde dette til en fornøyelig leseropplevelse. Snarere er det måten historien blir fortalt på. Eller egentlig heller, karakterene som forteller den.

Boka fortelles fra synsvinkelen til to personer: Renée, en sprenglest portnerkone i femtiårene som gjør alt for å skjule sin intelligens for menneskene i bygningen hun arbeider i, og Paloma, den yngste datteren i en av rikmannsfamiliene i huset som har bestemt seg for å ta livet av seg før hun fyller tretten.

De har begge et fantastisk blikk for verden rundt seg. Som outsidere betrakter de alt med en ironisk distanse. Renée som prøver å leve opp til klisjébildet av en portnerkone, Paloma som ser på alle andre mennesker som dummere enn seg selv. Selve handlingen er egentlig ganske banal. Slutten blir nesten pekefinger-viftende tydelig, men det bryr meg ingen ting. Boka er full av underfundige betraktninger, gode formuleringer og ting som er tatt så på kornet at jeg sitter og småhumrer i sofaen og nikker for meg selv. Jeg koste meg!

Det er mange passasjer jeg kunne sitert. Utvalget av akkurat denne er vilkårlig:

Som alle vet, er pudler hunder med krøllete pels som eies av populistiske pensjonister, svært enslige damer som overfører all sin hengivenhet til dem, eller av portnerkoner som sitter sammenkrøpet i de mørke losjene sine. De kan være svarte eller aprikosgule. De aprikosgule er mer skabbete enn de sorte, som lukter vondere. Alle pudler bjeffer grettent ved den minste anledning, men særlig når det ikke skjer noe. De tripper etter sine eiere på fire stive ben uten å bevege resten av den lille pølsekroppen. Fremfor alt har de små, svarte og giftige øyne som ligger dypt inne i de ubetydelige øyenhulene. Pudler er stygge og dumme, krypende og brautende. De er pudler.