søndag 30. august 2009

En fortellende trend?

Forfatter og kritiker Lev Grossman har skrevet en artikkel i The Wall Street Journal som heter "Good books don't have to be hard". Her beskriver han hvordan bøker som har hatt fokus på plot, har blitt sett ned på som lav litteratur helt siden modernistene i starten av forrige århundre revulosjonerte romanen. Dette mener han var en naturlig utvikling. Modernistene levde i en verden der alt forandret seg, og ingenting så ut til å henge sammen, derfor forandret også romanen seg og ble i prosessen vanskeligere tilgjengelig for det lesende publikum. Nå mener Grossman trenden er i ferd med å snu, at fortellingen er iferd med å gjenfinne sin plass i romanen, at litteraturen igjen blir mer lesevennlig.

Et sitat:
This is the future of fiction. The novel is finally waking up from its 100-year carbonite nap. Old hierarchies of taste are collapsing. Genres are hybridizing. The balance of power is swinging from the writer back to the reader, and compromises with the public taste are being struck all over the place. Lyricism is on the wane, and suspense and humor and pacing are shedding their stigmas and taking their place as the core literary technologies of the 21st century.

Ved første gjennomlesning, fant jeg meg selv nikkende til en del av Grossmans poenger. Jeg er enig i det grunnleggende premisset: En bok trenger ikke være vanskelig for å være god. Jeg kan også snu det på hodet: En bok er ikke god fordi den er vanskelig.

Selv har jeg tenkt over hvor likt mye av det som publiseres av ny norsk litteratur er, hvor preget romanene som trekkes frem av kritikere fremdeles er av modernismen. Samtidslitteraturen har blitt kritisert for å være navlebeskuende, individorientert og uten handling. Jeg har tenkt: "må man virkelig skrive sånn for at bøkene man skriver skal regnes som god litteratur? Kan man ikke skrive fortellinger, og likevel gjøre det bra?" Og der føler jeg at jeg er ganske på linje med Grossman.

Likevel kjøper jeg ikke argumentene hans. Grossman peker på salgstall når han skal underbygge påstanden sin. Kritikerroste voksenbøker selger i mange færre eksemplarer enn ungdomsbøker, som for eksempel Twilight-serien, der plot oftest har en mer fremtredende plass. Dette tar han som et tegn på at lesere ønsker seg fortellinger, og at det dermed er det som er fremtiden for romanen.
Her faller jeg av. Satt på spissen: Fordi lesere ikke kjøper millioner av eksemplarer av såkalt vanskelig litteratur, skal man heller ikke skrive den?

Derfor ble jeg likevel ikke begeistret for denne artikkelen, som i starten ressonerte godt i mine egne tanker. Jeg ønsker velkommen en debatt om fortellingens plass i romanen, og jeg er ikke uenig med Grossman i at en mer fortellende litteratur godt kan være en trend for den post-moderne romanen. Det jeg savner i hans artikkel er derimot en diskusjon av hva som er en god fortelling. Og hvorvidt det trenger å være en motsetning mellom et lyrisk språk og en handlingstettet historie.

2 kommentarer:

  1. Jeg så et sted en teori om at årsaken til at krim er så populært, er nettopp behovet for fortellingen, en tydelig fortelling med plot og slutt, som motvekt til den "uforståelige" litteraturen. Den teorien har kanskje noe for seg. Jeg synes ellers det er fint at svært forskjellig litteratur eksisterer samtidig, for det gjør det jo tross alt, og det tror jeg det vil fortsette å gjøre.

    SvarSlett
  2. Enig med Melck der. Fint at det finnes forskjellige genre. Selv er jeg fortellingsjunkie, og liker bøker med handling. Jeg tenker ofte at dette er litteratur som blir sett ned på - hvis du ikke heter Per Petterson da. Men det er selvsagt utrolig forskjellig kvalitet på en fortelling også. Interessant blogginnlegg - takk!

    SvarSlett