mandag 10. august 2009

Tanker rundt siste ukers lesning

Sist jeg var på biblioteket kom jeg hjem med en bunke bøker.
Denne bunken har vist seg å være tungt fordøyelig. Ikke fordi jeg ikke liker det jeg leser, men fordi det stemmer dårlig med den rastløsheten lesingen min har vært preget av i det siste.

Isteden ble jeg sittende og lese litt her og litt der. Ti sider fra ei bok, fem fra den neste. Og sammenhengen er ganske åpenbar; på en eller annen måte handler alt om det å skrive. Det er ganske typisk. I perioder da det virkelig føles viktig å skrive, ender jeg isteden opp med å lese om det. Derfor leste jeg Rilke's Brev til en ung dikter. Jeg leser Franz Kafkas Dagbøker 1909-1923 og Fernando Pessoas Uroens Bok. I tillegg kjøpte jeg Merete Morken Andersens Skriveboka.

Til slutt ble det nok. Trangen til å lese noe helt annet for stor, og jeg endte med Diane Setterfields Den trettende fortellingen. Boka irriterte meg fra begynnelse til slutt. Språket virket nedlesset og forstyrret for handlingen. Selve fortellingen virket konstruert, som om alt som stod der kun hadde en funksjon, ingenting virket ektefølt. Og hvor mange kopper kakao kan man egentlig med æren i behold la hovedpersonen sin drikke i løpet av ei bok?

En tur på Fretex sørget for påfyll i mine egne bokhyller. Blant annet Doris Lessings Den gode terroristen. Lessing var et ukjent navn for meg helt til jeg forvillet meg inn i lesebloggverdenen. Nå var denne boka akkurat det jeg trengte! En historie drevet fram av handling og personer snarere enn gjennom språk og filosoferinger. Samtidig er språket enkelt og effektivt, det forstyrrer meg på ingen måte i lesingen og jeg fortaper meg isteden i Lessings evne til å skape troverdige karakterer. Kommer definitivt til å lese mer av henne.

Idag har jeg lest Bernhard Schlink Høytleseren. (Kjøpt stikk i strid med selvpålagte regler om ikke å kjøpe bøker der omslaget viser til filmatiseringen av boka.)
Igjen ei bok som forteller en historie, og her satt jeg som et tent lys hele veien og lot meg villig vekk fortelles for. Samtidig peker boka utover seg selv, den utfordrer leserens holdninger, men uten å insistere. Jeg likte den.

6 kommentarer:

  1. Hei!
    Doris Lessing er min store favoritt fortiden (og kanskje for alltid?)
    Men jeg likte Den trettende fortelling, jeg.
    Tja....hvorfor? Husker ikke. Synes det var god underholdning. Jeg liker å lese lette bøker. Men jeg kan irritere meg grønn over språk, men gjorde ikke det her. Men jeg la ikke merke til det med kakaoen! Ha ha, det var litt morsomt.
    Jeg har blogget om Lessing i dag forresten....

    SvarSlett
  2. Så flott at du også har oppdaget Lessing! Hun er stor. Jeg irriterte meg også grønn over Den trettende fortellingen. Så mye at jeg ikke orket å lese mer enn en tredjedel.

    SvarSlett
  3. Kjøpte "Det synger i gresset" i dag, så det blir definitivt mer Lessing på meg.
    Men først, litt annet. Så liten tid, så mange bøker ;)

    SvarSlett
  4. jeg er helt enig med deg når det gjelder Lessing og Høytleseren. Men hvordan var Uroens bok? Jeg har sett litt på den på nettet, men har fremdeles forfatteren til gode - er det noe du anbefaler?

    SvarSlett
  5. Jeg leser fremdeles Uroens Bok, skynder meg langsomt. Det er mange små prosastykker, og de varierer ganske mye i mine øyne. En del av dem synes jeg er strålende, andre leser jeg flere ganger uten å få tak på dem. Men jeg vil absolutt anbefale boka. Kommer tilbake med mer når jeg er ferdig med den.

    SvarSlett
  6. "Og hvor mange kopper kakao kan man egentlig med æren i behold la hovedpersonen sin drikke i løpet av ei bok?" Haha, der lo jeg høyt. Jeg liker den Trettende Fortellingen, lett lest, lett fordøyd. Det med kakaoen var ordentlig morsomt; jo, hun drakk en del kakao den damen..

    SvarSlett