Oppsummeringsblogging

Det begynte med at Bokelskere.no sa at Juritzen forlag delte ut gratis bok til de 500 første som skrev seg på en liste. Jeg sier aldri nei til en gratis bok, og vips havnet Aldri alene i postkassa mi. Jeg kom omtrent 100 sider ut i boka før jeg ga opp. Dette var ikke min greie. Boka handler om to tvillingsøstre som er sammenvokst i hodet. En av dem vil skrive sin selvbiografi, den andre bidrar med sitt perspektiv i enkelte kapitler. Men jeg ble aldri engasjert. Språket er flatt og pludrete, og teksten drukner i paranteser. Dessuten skjer det jo ingenting! Noe jeg fint overlever i bøker som er språklig gode, men ikke her.

Neste bok ut av haugen ble A case of exploding mangoes av Mohammed Hanif. Romanen tar utgangspunkt i en historisk hendelse: 17. august 1988 styrtet et fly med blant annet Pakistans president, Zia ul-Haq ombord. Boka tvinner sammen flere fortellinger som tilsammen skaper en teori om hva som egentlig skjedde den dagen. Ganske underholdende, til tider ganske morsom faktisk, særlig slutten. Men jeg irriterer meg underveis av enkelte formuleringer som prøver så hardt å være vittige at jeg får lyst til å gjemme hodet under puta. Tittelen, derimot, er fantastisk, og den ble bare enda bedre etter å ha lest boka!

Lyrans verden rundt reise satte meg på sporet av Amos Oz. Etter å ha lest Hvordan helbrede en fanatiker, ble jeg nysgjerrig på han som romanforfatter og leste Den svarte boksen. Og denne likte jeg! Romanen er fortalt gjennom brev og telegrammer, og alle de ulike brevskriverne har både sin egen helt tydelige stemme og ikke minst sin egen agenda. På mesterlig vis snøres en forhistorie opp og påvirker dagliglivet til samtlige av menneskene i romanen. Det er mye lidenskap her, på godt og vondt. En bok å anbefale!

Den siste boka jeg har lest ferdig er Purkene snudde seg av Kjersti Rorgemoen. Boka er Magna Bekks "notat frå livet som Magna Bekk" som det står så fint på baksida. Og kan få stå som et godt eksempel på det jeg skrev i starten av dette innlegget: en bok der det ikke skjer noe særlig, men der språket likevel bærer teksten og gjør den interessant å lese. Magna Bekk er nemlig en snurrig person som har sitt eget syn på verden, og jeg skal innrømme jeg lo høyt et par ganger av hennes anekdoter. Kanskje ikke boka jeg kommer til å huske aller best fra leseåret 2010, men definitivt verdt å lese likevel.

Så der!
Da gjenstår det bare å ønske alle sammen en riktig god påske, komme meg gjennom én dag til på jobben og så: reise til fjells med mer lesestoff i ryggsekken.
God påske!

Host, host

Jeg er forkjøla og synes synd på meg selv.
Som plaster på såret unnet jeg meg medlemsskap i bokklubben Epp.

Det er lenge siden jeg har vært medlem i en bokklubb nå. Jeg hadde en periode som student da jeg meldte meg inn i alt som var og fikk startpakkene.
For så å avbestille alt i ett år og melde meg ut igjen. (Regner med jeg ikke er den eneste som har gjort dét...)
Men etterhvert ble det mye å holde styr på. Jeg fikk en del bøker jeg egentlig ikke ville ha fordi jeg glemte å avbestille, så jeg meldte meg ut av alle sammen, en etter en.

Nå prøver jeg igjen. En bokklubb som er ny for meg, men som ser ut til å ha mange fristende bøker som hovedbok. Så blir det kanskje ikke så mange avbestillinger denne gangen?

Mustafa Can: Tätt intill dagarna

Navnet Mustafa Can la jeg merke til første gang i fjor sommer. Jeg hadde lånt flere gamle utgaver av Samtiden på biblioteket, og i 3/2008 hadde Can skrevet en artikkel om identitet og eksil. Jeg likte veldig godt det jeg leste, skrev ned navnet hans i dagboka mi, og der druknet navnet i den evige voksende listen over ting jeg vil vite mer om.

Etter det har navnet Mustafa Can dukket opp igjen i flere blogger som forfatteren av boka Tätt intill dagarna. Og jeg kan skjønne hvorfor, for denne boka er rett og slett nydelig! Can skriver om sitt forhold til moren, for det meste skrevet fra hennes dødsleie. Det er klart det er trist med døden så tett innpå hele tiden, men samtidig er det mye varme og mest av alt er hele boka en enorm kjærlighetserklæring fra sønn til mor.

Samtidig er det mye man kan lære av å lese dette. Om å være innflytter i et nytt land så ulikt sitt eget. Om å behandle sin døende mor med menneskelighet og respekt og ikke la henne dø alene omringet av fremmede mennesker og nakne sykehusvegger. Om det å prøve å virkelig kjenne et annet menneske, trangen til å komme på innsiden, som til slutt ender med at man tillegger personen tanker, synspunkter og følelser som man mener personen bør ha, eller som man selv har. Ved å skildre et annet menneske som Can gjør her, skildrer han til slutt likevel mer seg selv enn han gjør moren.

Anbefales!

Shopoholic

Fredag og lørdag har jeg vært i Oslo med jobben.
Ingen Oslo-tur uten et besøk på Tronsmo bokhandel, med følgende resultat denne gang:

Mohammed Hanif: A case of exploding mangoes
Chimamanda Ngozi Adichie: Half of a yellow sun
Mustafa Can: Tätt intill dagarna
Jáchym Topol: Nattarbeid
Amos Oz: Den svarte boksen

Da er jeg oppe i noe sånt som 20 kjøpte bøker siden Mamuttsalget startet. I samme periode har jeg lest åtte. Jeg sliter med å holde følge med meg selv...
Men gleder meg ihvertfall til å lese alle jeg har kjøpt denne helga!

Torgrim Eggen: Jern

Den er ikke for alle, men den er for deg, sa Avil for en stund tilbake.
Javel, tenkte jeg, litt forsinket, og gikk på biblioteket.

Nå har jeg vært oppslukt i en verden som er mistenkelig lik min egen, men likevel helt snudd på hodet, i to dager. En verden der man stokker argumenter på en annen måte og kommer fram til nye konklusjoner. Jeg har ledd masse. Jeg har blitt redd. (Litt av dommedagsprofetier, mest av meg selv. Jeg mener, i starten høres alt så logisk ut. Jeg tenker i den rette settingen kunne jeg kjøpt dette, det sniker seg forbi den innebygde skepsisen jeg har til alle som prøver å overbevise meg om hva-det-nå-skal-være. Også tar det av, men da er foten allerede innafor...) Jeg har vært interessert. Jeg har blitt inspirert. Men mest av alt har jeg kost meg!

Jeg er også utrolig fascinert av måten Eggen forteller historien i denne romanen. Gjennom blogginnlegg, e-poster, tekstmeldinger, utkast fra en refusert roman og utskrifter av taler funnet på internett. Det høres rotete ut, men det funker som bare det.

Takk til Avil for et godt lesetips!

Aina Basso - Ingen må vite

Det er sjelden jeg er nervøs for å begynne på ei bok, men det var jeg faktisk med denne. Jeg var rett og slett redd for ikke å like den.

Hvorfor? Er det en ting jeg burde ha lært både gjennom journaliststudier og på skrivekurs, så er det å gi og ta kritikk. (En lærer på journaliststudiet sa til og med som kommentar på en bokanmeldelse jeg skrev der at jeg hadde "potensiale til å bli skikkelig ekkel." Og han mente det som et kompliment.)

Men dette er annerledes. Jeg har blitt kjent med skribenten Basso først som bloggeren flimre. Og jeg følger bloggen hennes med stor interesse. Mest fordi jeg synes hun skriver godt og om ting som interesserer meg, men også fordi hun befinner seg i en situasjon jeg drømmer om å være i.

Og ja, det er skumlere å skrive negativt om boka til noen du vet leser norske bokblogger og kanskje også dette, men det er likevel ikke det jeg er redd for. Eller, kanskje litt. Men aller mest er jeg redd for å bli skuffet. Fordi jeg drømmer om å ha skrevet den boka, den førsteboka du veit. Drømmer om å være den som er i gang med noe nytt, kanskje med en selvtillitt som ikke var der før den første var realisert. Det ligger en identifisering her som ikke er reell, jeg har ikke oppnådd det hun har, jeg bare drømmer om det. Men på et eller annet nivå tenker jeg at om jeg ikke liker den første boka hennes, er det ingen som vil like min potensielle førstebok heller.

Logikk?
Oppskrytt...

Derfor er det så fantastisk å kunne si at jeg likte Ingen må vite. Veldig godt til og med!
Det er den første boka på veldig, veldig lenge jeg ikke har greid å legge fra meg og dermed lest hele fra perm til perm. (Noe som selvsagt også har litt med lengden å gjøre, men bare litt.)

Dette er rett og slett bare nydelig skrevet! Vart, sanselig og vakkert og i grell kontrast til grusomhetene hun faktisk skriver om. Noen tekster pludrer med meg, noen snakker ned til meg og belærer meg, noen bare glir forbi øynene mine uten å sette spor. Også er det tekster som denne, som kryper under huden på meg og kiler.

Om jeg en gang greier å fullføre min første bok, og den er på nivå med denne...

Det er lov å drømme, er det ikke?

Marit Eikemo: Arbeid pågår

"Harald Strand har pakka koffert og laptop og reist til Costa Blanca for å fullføre doktoravhandlinga si om Henrik Ibsens drama. Men livet i spansk suburbia gjer han meir rastlaus enn produktiv, og borte ved bassengkanten ligg Alice, distraksjon nummer ein.
Dette er ein roman om eit samfunn i økonomisk vekst og moralsk forfall. Det handler om einsemd, sorg og begjær - og den kollektive lengsel etter ein plass i sola"

Dette er hva baksideteksten lover. Forsida lover sol og sommer. Fristende etter vinteren vi har hatt i år.

Uansett, jeg leste essaysamlinga Samtidsruinar av samme forfatter i fjor. Da var jeg begeistret. Denne gangen er jeg mer lunken. Dette ble liksom ei i rekka av bøker som forteller om X som reiser et sted for å skrive, men som stadig vekk har unnskyldninger for å gjøre alt annet enn nettopp å skrive. I og for seg noe jeg kan kjenne meg igjen i, men jeg føler jeg har lest det før. Opptil flere ganger.

Jeg liker derimot språket til Eikemo. Det er enkelt og rett fram og står aldri i veien for fortellingen. Og jeg opplever underveis at jeg liker å lese nynorsk, liker klangen i språket.

Kort oppsummert: Ei bok jeg synes det var helt ok å lese, men kommer neppe til å huske den særlig lenge.

Jorden rundt - Iran

Det er relativt korte stopp i mars for jorden rundt reisen.
Uten at det betyr dårlige stopp.

I går leste jeg Persepolis av Marjane Satrapi. En tegneserieroman der Satrapi forteller om oppveksten i Iran gjennom revolusjon og krig. Hun skildrer hverdagslivet for familien, men gjennom dem ser man også den politiske situasjonen i landet. Det er en utrolig sterk historie som fortelles. Mye er tragisk, men tragedien lever side om side med komedien.

Tegneserieformatet gjorde dette til en annerledes leseopplevelse for meg. Jeg har ikke lest mange grafiske romaner tidligere, faktisk bare en (Watchmen). Jeg tenker på hvor mye arbeid som må ligge bak utvelgelsen av situasjoner når man skriver en roman som dette. De dramatiske høydepunktene er selvsagte, men hva skal man velge av det mer hverdagslige? Hva står best alene som et symbol på alle situajsonene som ikke beskrives?

Samtidig: Denne tegneserieromanen er full av dramatiske høydepunkter. Det alene sier sitt om hvordan hennes oppvekst har vært. Hvis man sier at disse høydepunktene er en skyskraper, ville mitt liv vært ei øde slette. Hennes, Manhattan. Men hovedpersonen vi følger gjennom boka er inget offer. Hun er sterk, har meninger og gjør opprør på sin egen måte. Det er mer kampvilje enn resignasjon, optimisme på tross av at lite eksisterer til å nære den.

Jeg har tenkt tidligere at jeg ønsker lese om persisk historie. Det har jeg ikke mindre lyst til nå. Noen som har anbefalinger?

Jorden rundt - Israel

Mars er Midt-Østens måned i reisen jorden rundt. For meg ble første stopp Amos Oz: Hvordan helbrede en fanatiker. Boken er basert på forelesninger Oz holdt i Tyskland i 2002 og er hans perspektiv på konflikten mellom Israel og Palestina. Boka inneholder også en tekst av den palestinske forfatteren Izzat Ghazzawi. En liten bok på 140 sider som jeg leste gjennom i løpet av et par timer i går kveld.

Jeg føler jeg vet litt mer etter å ha lest Hvordan helbrede en fanatiker enn jeg gjorde før jeg begynte. Oz er veldig tydelig og konkret i sin argumentasjon, noe som gjør teksten lettlest selv om den handler om vanskelige spørsmål. Han forenkler og tegner bilder jeg finner treffende, som denne beskrivelsen av fanatikere: "Hvordan skal man behandle mennesker, som ikke er stort annet enn et omvandrende utropstegn?"
Oz skisserer en mulig løsning på konflikten som i mine øyne er noe av det mest fornuftige jeg har lest. Og han har håp.

I en av tekstene snakker Oz også om hvordan han ble forfatter og hvordan han arbeider. Et emne som alltid engasjerer meg uansett hvem som skriver om det. Det jeg bet meg mest merke i hos Oz, er hans klare skille mellom å skrive artikler eller skjønnlitteratur. Oz sier at de gangene han finner ut at han er hundre prosent enig med seg selv, skriver han sinte artikler. Kan han derimot høre mer enn en stemme i hodet når han tenker på en sak, vet han at dette kan bli en fortelling.

Dette er kompromisset mitt, et av de mange kompromissene mine. Til de grader at jeg til og med har to penner på skrivebordet, to enkle og svært billige kulepenner. Som jeg må sette ny patron i annenhver uke, men jeg har alltid to av dem, én svart og én blå. Bare for å minne meg selv om at når jeg skriver et politisk essay, er det én ting, og når jeg skriver en fortelling, er det en annen. Og jeg blander dem ikke.

Teksten av Izzat Ghazzawi handler om betydningen av kultur og litteratur i konfliktområdet. Denne fikk jeg ikke like mye ut av å lese. Den ble for svevende og abstrakt for min smak.

Per Olov Enquist: Nedstörtad Ängel

Og der røyk den kronologiske planen. Skulle egentlig lese Berättelser från de inställda upprorens tid. Men min pocketutgave har to bøker samlet mellom samme permer, og foran boka jeg hadde tenkt å lese, var Nedstörtad Ängel.
Fristelsen til å begynne der ble større enn viljestyrken.

Jeg har likt veldig godt det jeg har lest av Enquist så langt, og Nedstörtad Ängel trekkes fram av mange som favoritten blant hans bøker. Det skaper store forventninger og stor fallhøyde. Men jeg trengte ikke engste meg. Boka innfrir, og kommer nok til å være med meg som en av de store leseopplevelsene når 2010 skal oppsummeres.

Jeg leste det første kapittelet og var forelsket. Jeg leste det to ganger til før jeg fortsatte. Det er noe med stemningen som er vanskelig å sette ord på. Jeg er i hendene på en forteller som ikke forteller meg ting rett ut. Han forklarer meg ikke sammenhenger og hva jeg bør mene om dem. Han bare viser meg, setter ting ved siden av hverandre og lar meg selv trekke slutninger. Det er en veldig ydmyk forteller, nesten unnskyldene, veldig sanselig og dvelende.

Samtidig er jeg hellig overbevist om at denne samme fortelleren egentlig har stålkontroll på hvor han vil ha meg, hva jeg skal mene. Han er bare sabla god til å skule det, og akkurat derfor er det så effektivt.

Les forøvrig Knirk sin strålende anmeldelse. Jeg kan skrive under på alt hun sier også.

London, baby

Jeg har vært i London i helga med jobben.
I motsetning til Thauke, fikk jeg desverre ikke mye tid til å gå i bokhandler. Det eneste jeg fikk sneket inn var en tur innom Waterstones. Ikke det hyggeligste sted i verden å handle bøker, men handel ble det nå lell. Tre for to pocketbøker i tillegg til et par historiske biografier fra Tudor-tidens England. I tillegg ble det et par bøker til på flyplassen.
Er det kanskje på tide å lese noe av alt jeg har kjøpt tro?