Navnet Mustafa Can la jeg merke til første gang i fjor sommer. Jeg hadde lånt flere gamle utgaver av Samtiden på biblioteket, og i 3/2008 hadde Can skrevet en artikkel om identitet og eksil. Jeg likte veldig godt det jeg leste, skrev ned navnet hans i dagboka mi, og der druknet navnet i den evige voksende listen over ting jeg vil vite mer om.Etter det har navnet Mustafa Can dukket opp igjen i flere blogger som forfatteren av boka Tätt intill dagarna. Og jeg kan skjønne hvorfor, for denne boka er rett og slett nydelig! Can skriver om sitt forhold til moren, for det meste skrevet fra hennes dødsleie. Det er klart det er trist med døden så tett innpå hele tiden, men samtidig er det mye varme og mest av alt er hele boka en enorm kjærlighetserklæring fra sønn til mor.
Samtidig er det mye man kan lære av å lese dette. Om å være innflytter i et nytt land så ulikt sitt eget. Om å behandle sin døende mor med menneskelighet og respekt og ikke la henne dø alene omringet av fremmede mennesker og nakne sykehusvegger. Om det å prøve å virkelig kjenne et annet menneske, trangen til å komme på innsiden, som til slutt ender med at man tillegger personen tanker, synspunkter og følelser som man mener personen bør ha, eller som man selv har. Ved å skildre et annet menneske som Can gjør her, skildrer han til slutt likevel mer seg selv enn han gjør moren.
Anbefales!
Denne har jeg liggende på soverommet, i bunken "skal leses". Har hørt flere andre som synes denne boka er veldig god, og jeg gleder meg til å lese den.
SvarSlettDette er en veldig fin bok! Likte den godt jeg også. :)
SvarSlettJa, dette var virkelig en stor leseropplevelse. Jeg har skrevet om min opplevelse her: http://knirk.wordpress.com/2009/12/30/tett-inntil-dagene/
SvarSlettEn virkelig smuk og hjertevarm bog, skrevet med kærlighed.
SvarSlettGod anmeldelse :-)