Oppsummeringsblogging

Det begynte med at Bokelskere.no sa at Juritzen forlag delte ut gratis bok til de 500 første som skrev seg på en liste. Jeg sier aldri nei til en gratis bok, og vips havnet Aldri alene i postkassa mi. Jeg kom omtrent 100 sider ut i boka før jeg ga opp. Dette var ikke min greie. Boka handler om to tvillingsøstre som er sammenvokst i hodet. En av dem vil skrive sin selvbiografi, den andre bidrar med sitt perspektiv i enkelte kapitler. Men jeg ble aldri engasjert. Språket er flatt og pludrete, og teksten drukner i paranteser. Dessuten skjer det jo ingenting! Noe jeg fint overlever i bøker som er språklig gode, men ikke her.

Neste bok ut av haugen ble A case of exploding mangoes av Mohammed Hanif. Romanen tar utgangspunkt i en historisk hendelse: 17. august 1988 styrtet et fly med blant annet Pakistans president, Zia ul-Haq ombord. Boka tvinner sammen flere fortellinger som tilsammen skaper en teori om hva som egentlig skjedde den dagen. Ganske underholdende, til tider ganske morsom faktisk, særlig slutten. Men jeg irriterer meg underveis av enkelte formuleringer som prøver så hardt å være vittige at jeg får lyst til å gjemme hodet under puta. Tittelen, derimot, er fantastisk, og den ble bare enda bedre etter å ha lest boka!

Lyrans verden rundt reise satte meg på sporet av Amos Oz. Etter å ha lest Hvordan helbrede en fanatiker, ble jeg nysgjerrig på han som romanforfatter og leste Den svarte boksen. Og denne likte jeg! Romanen er fortalt gjennom brev og telegrammer, og alle de ulike brevskriverne har både sin egen helt tydelige stemme og ikke minst sin egen agenda. På mesterlig vis snøres en forhistorie opp og påvirker dagliglivet til samtlige av menneskene i romanen. Det er mye lidenskap her, på godt og vondt. En bok å anbefale!

Den siste boka jeg har lest ferdig er Purkene snudde seg av Kjersti Rorgemoen. Boka er Magna Bekks "notat frå livet som Magna Bekk" som det står så fint på baksida. Og kan få stå som et godt eksempel på det jeg skrev i starten av dette innlegget: en bok der det ikke skjer noe særlig, men der språket likevel bærer teksten og gjør den interessant å lese. Magna Bekk er nemlig en snurrig person som har sitt eget syn på verden, og jeg skal innrømme jeg lo høyt et par ganger av hennes anekdoter. Kanskje ikke boka jeg kommer til å huske aller best fra leseåret 2010, men definitivt verdt å lese likevel.

Så der!
Da gjenstår det bare å ønske alle sammen en riktig god påske, komme meg gjennom én dag til på jobben og så: reise til fjells med mer lesestoff i ryggsekken.
God påske!