"Harald Strand har pakka koffert og laptop og reist til Costa Blanca for å fullføre doktoravhandlinga si om Henrik Ibsens drama. Men livet i spansk suburbia gjer han meir rastlaus enn produktiv, og borte ved bassengkanten ligg Alice, distraksjon nummer ein.
Dette er ein roman om eit samfunn i økonomisk vekst og moralsk forfall. Det handler om einsemd, sorg og begjær - og den kollektive lengsel etter ein plass i sola"
Dette er hva baksideteksten lover. Forsida lover sol og sommer. Fristende etter vinteren vi har hatt i år.
Uansett, jeg leste essaysamlinga Samtidsruinar av samme forfatter i fjor. Da var jeg begeistret. Denne gangen er jeg mer lunken. Dette ble liksom ei i rekka av bøker som forteller om X som reiser et sted for å skrive, men som stadig vekk har unnskyldninger for å gjøre alt annet enn nettopp å skrive. I og for seg noe jeg kan kjenne meg igjen i, men jeg føler jeg har lest det før. Opptil flere ganger.
Jeg liker derimot språket til Eikemo. Det er enkelt og rett fram og står aldri i veien for fortellingen. Og jeg opplever underveis at jeg liker å lese nynorsk, liker klangen i språket.
Kort oppsummert: Ei bok jeg synes det var helt ok å lese, men kommer neppe til å huske den særlig lenge.
Også jeg likte godt essaysamlingen hennes, men jeg tror jeg står over denne etter det du skriver her, leser heller debutboken 'Mellom oss sagt'. Riktignok har jeg hørt litt lunkne omtaler av den også, men den står nå i hyllen og handlingen er visstnok lagt til Bergen - så da så!
SvarSlett