Aina Basso - Ingen må vite

Det er sjelden jeg er nervøs for å begynne på ei bok, men det var jeg faktisk med denne. Jeg var rett og slett redd for ikke å like den.

Hvorfor? Er det en ting jeg burde ha lært både gjennom journaliststudier og på skrivekurs, så er det å gi og ta kritikk. (En lærer på journaliststudiet sa til og med som kommentar på en bokanmeldelse jeg skrev der at jeg hadde "potensiale til å bli skikkelig ekkel." Og han mente det som et kompliment.)

Men dette er annerledes. Jeg har blitt kjent med skribenten Basso først som bloggeren flimre. Og jeg følger bloggen hennes med stor interesse. Mest fordi jeg synes hun skriver godt og om ting som interesserer meg, men også fordi hun befinner seg i en situasjon jeg drømmer om å være i.

Og ja, det er skumlere å skrive negativt om boka til noen du vet leser norske bokblogger og kanskje også dette, men det er likevel ikke det jeg er redd for. Eller, kanskje litt. Men aller mest er jeg redd for å bli skuffet. Fordi jeg drømmer om å ha skrevet den boka, den førsteboka du veit. Drømmer om å være den som er i gang med noe nytt, kanskje med en selvtillitt som ikke var der før den første var realisert. Det ligger en identifisering her som ikke er reell, jeg har ikke oppnådd det hun har, jeg bare drømmer om det. Men på et eller annet nivå tenker jeg at om jeg ikke liker den første boka hennes, er det ingen som vil like min potensielle førstebok heller.

Logikk?
Oppskrytt...

Derfor er det så fantastisk å kunne si at jeg likte Ingen må vite. Veldig godt til og med!
Det er den første boka på veldig, veldig lenge jeg ikke har greid å legge fra meg og dermed lest hele fra perm til perm. (Noe som selvsagt også har litt med lengden å gjøre, men bare litt.)

Dette er rett og slett bare nydelig skrevet! Vart, sanselig og vakkert og i grell kontrast til grusomhetene hun faktisk skriver om. Noen tekster pludrer med meg, noen snakker ned til meg og belærer meg, noen bare glir forbi øynene mine uten å sette spor. Også er det tekster som denne, som kryper under huden på meg og kiler.

Om jeg en gang greier å fullføre min første bok, og den er på nivå med denne...

Det er lov å drømme, er det ikke?