Herta Müller - Pustegynge

I Bø var Hertha Müller en forfatter alle forfatterne anbefalte. Da hun fikk Nobelprisen i fjor, satt jeg der med mine to flinkis-tanker.
For det første: Henne har jeg hørt om, jeg er oppdatert.
For det andre: Jeg skulle ha lest henne før hun fikk Nobelprisen og alle andre har hørt om henne også.

Men jeg har lest henne nå. Jeg kan ikke si jeg har kost meg. Det har på mange måter vært en ubehagelig leseopplevelse. Pustegynge handler om 17 år gamle Leopold som blir sendt fra Romania til en sovjetisk arbeidsleir på slutten av annen verdenskrig. Det kan ikke bli hyggelesning med det som utgangpunkt. Sult, kulde, sult, tvangsarbeid, sult, hjemlengsel. Mer sult. Sult på linjene, sult mellom linjene, sult som gjennomsyrer alt.

I hendene på en annen forfatter, kunne dette blitt sippete patos-suppe. I stedet blir det noe helt annet. Jeg tror dette er en bok enhver leser tar med seg ulike ting fra. Basert på hva leseren har av bagasje fra før. Alt jeg har, bærer jeg med meg. Det er bokas første setning. For fortellerstemmen blir bagasjen en leiropplevelse. For leseren vil den være noe annet. Og for mange vil nok noen få sider være nok til å si "dette er ikke for meg" og legge boka vekk.

Jeg fortsatte. Til tross for at jeg ofte følte at boka motsatte seg å bli lest. "Språket flyter" kan jeg si om ei bok, og mene det som et kompliment. Her synes jeg ikke språket flyter i det hele tatt, og det er akkurat det som gjør boka spennende. Det hakker. Stadig må jeg stoppe opp, gå tilbake og lese setninger om igjen. Ting skurrer. Det høres feil ut. Helt til jeg går tilbake og leser på nytt, finner ut at det er helt riktig. Andre ganger leser jeg setningene flere ganger fordi de er så bra, så presise. Effekten er likevel den samme. Som leser søker jeg leserytmen, men finner den aldri i denne romanen. Så fort jeg føler jeg er i ferd med å finne takten, rykkes jeg ut. Jeg har sett språket i Pustegynge beskrevet som poetisk. For meg er det ikke poetisk, men strengt funksjonelt. Språket er brukt helt bevisst for å oppnå noe. Gjennom insisteringen på det språklige, skapes en avstand til handlingen. En avstand som er helt nødvendig for at boka skal fungere som noe annet enn tåreperse.

For meg handler Pustegynge først og fremst om Leopolds kamp for å beholde seg selv. I leiren mister han styringen over alt, sin egen kropp, sin egen tid, omgivelsene eller hvem han velger å oppholde seg sammen med. Det eneste han sitter igjen med er ordene, tankene. Det som holder ham oppe er definisjonsmakten. Han kan selv velge hvordan han tolker tingene rundt seg. Det eneste valget han sitter igjen med, er valget om hvilke ord han bruker for å beskrive tingene. Derfor kommer også mange ord igjen og igjen i teksten, som mantraer Leopold har konstruert for å holde seg i gang. Som ordet pustegynge, eller sultengelen. I kontrasten mellom Leopolds beskrivelser og leserens tanker om leirlivet, ligger spenningen i teksten.

Som sagt, ubehagelig lesning. Men bra.
Veldig bra.

Til slutt, et bittelite utdrag:

I leiren hadde ikke et slikt lommetørkle noe å gjøre. I alle årene kunne jeg ha byttet det i noe spiselig på basaren. Jeg kunne ha fått sukker eller salt for det, kanskje til og med hirse. Fristelsen var der, sulten var blind nok. Det som holdt meg tilbake: Jeg trodde at lommetørkleet var skjebnen min. Når man gir fra seg skjebnen sin, er man fortapt. Jeg var sikker på at bestemors avskjedssetning JEG VET DU KOMMER TILBAKE hadde forvandlet seg til et lommetørkle. Jeg skammer meg ikke over å si at lommetørkleet var det eneste mennesket som brydde seg om meg i leiren. Det er jeg sikker på den dag i dag.

Jesper Knallhatt: Baade Og

"Baade-Og er et bogværk på i alt fem bind. Denne bog er den første af de fem, den udkom i 2005, og den sidste bog er planlagt til 2009. Idéen med bøgerne er at skabe debat om vores fælles fremtid: Hvad vil vi med os selv som menneskehet?"

Om dette høres ut som et voldsomt prosjekt, virker det ikke akkurat mindre av å ha fullført den første av fem bøker. Her er ambisjonsnivået skyhøyt, og jeg kjenner umiddelbart at det liker jeg. Dette er ikke 400 sider med pjatt. Her er det en forfatter som har mye på hjertet, og en klar tanke om hvordan hun skal få meg som leser til å henge med. Og ikke på noe tidspunkt har hun vært i nærheten av å miste meg.

Oppbyggingen av boka er spesiell. Det er en form for rammefortelling som kanskje kan kalles science fiction. I et forord datert 2035 skriver Editor in Chief, Pamfilia Severinsen, om hvordan hun kom over dette manuskriptet på en gammel laptop. Forfatteren oppgis å være Jesper Knallhatt, men Severinsen gjør det også klart at dette neppe er forfatterens virkelige navn. Manuskriptet er skrevet i perioden mellom 2001-2006, så i hoveddelen av det vi leser er vi tilbake i vår egen tid. Men den godeste Pamfilia Severinsen bistår med jevne mellomrom med forklarende fotnoter som igjen knytter det vi leser opp til hennes tid, og dermed er vi på nytt inne i science fiction.

Boka Jesper Knallhatt har skrevet er basert på en dialog mellom journalisten Tenna E. Rasmussen og den kjente TV-produsenten Cornelius Magnussen. Magnussen har hatt sine private affærer gjennomtygget av tabloidpressen, han har mistet førligheten i begge bena, men har i etterkant av dette produsert TV-serien CPH1, en politiserie med handlingen lagt til 2025. Etter denne serien, fortsatte Magnussen sin research. Etter fire år avskåret i sin egen verden blir han plassert på psykiatris avdeling. Her tropper journalisten Rasmussen opp med intensjoner om å lage et kjapt og greit intervju med en tidligere medienisse som nå er borte fra mediebildet. Men hun får noe helt annet.

Magnussen går bare med på å prate med henne, om hun virkelig setter av tid til å hører alt. Noe hun selvsagt går med på. Og med alt, mener han virkelig alt. Denne første boka heter mandag, fordi intervjuet varer hele mandagen. Magnussen har helt klart en plan med det han sier. Han går systematisk igjennom, gir først en oversikt, forklarer nærmere og hinter om det som kommer. Han går historisk til verks, setter ting i sammenheng, går gjennom teknologiske nyvinninger, økonomiske systemer, samfunnsprosesser og religion. Hele tiden supplert av sitater fra en mengde forskjellige kilder. Dialogen mellom dem er som lærer og elev, han belærer, hun mottar, men samtidig er den akkurat så morsom at det løser opp i alt det tungfordøyelige stoffet.

For meg er veldig mye av det jeg leser nytt. Jeg vet for eksempel fint lite om nanoteknologi eller kjemi fra før. Derfor er det lett å ta alle Magnussens konklusjoner for god fisk. Samtidig er karakteren Magnussen skrevet på en slik måte at han mister autoritet. På mange måter framstår han som en arrogant drittsekk, en du har lyst til å motsi av rent prinsipp. Og i tillegg er han altså innlagt på noe som fremstår som en lukket psykiatrisk avdeling, han får medisiner, men vi vet ikke noe om diagnose. Sammen med alle sitater og kildehenvisninger, gjør dette at boka mer enn noe annet framstår som et startpunkt, for så å peke deg videre mot mer utfyllende lesning.

Dette begynner å bli veldig langt, men det er en ting til jeg vil nevne til slutt. Det er fascinerende hvor mange nivåer av fiksjon denne boka får plass til. Jesper Knalhatt skriver om to oppdiktede karakterer som har en dialog. Knallhatt er i første rekke et pseudonym, noe Severinsen påpeker, men utover det er han en fiktiv karakter i seg selv. Boka han har skrevet er med andre ord også en fiksjon. Severinsen, som har funnet denne boka og gitt den ut i 2035, må definitivt være fiksjon, og det samme er boka hun har gitt ut. Men den boka er den jeg sitter med i hånda og akkurat har lest ferdig. Det er fristende å avslutte med en allusjon til et kjent dataspill:
“The book is a lie!”

(Den virkelige forfatteren av verket heter for øvrig Lene Andersen.)

Poetikk - Tekster til Eldrid Lunden

Man leser alltid med utgangspunkt i seg selv. Sjelden har det vært mer tydelig for meg enn mens jeg leste denne boka (som jeg forøvrig har fått gratis av forlaget, for dem som er opptatt av sånt). Plutselig var jeg tilbake i Bø. Plutselig satt jeg i den dype delen av hesteskoen, hvite ark fulle av bokstaver foran meg, medelever rundt meg. Foran tavla står kateteret. Der står det fint helt alene. Eldrid Lunden sitter på en stol midt i hesteskoen, hun gjemmer seg ikke bak et kateter, hun sitter i midten. Og hun ser meg.

Det var nemlig det første jeg bet meg merke i etterhvert som jeg leste. At mange hang seg opp i nettopp blikket hennes. Selv om tekstene i denne samlinga er veldig ulike, i seg selv et motargument til dem som hevder forfattere skriver helt likt etter å ha gått i Bø, har mange akkurat dét til felles. De husker blikket. Og jeg smilte og nikket gjenkjennende. Det er definitivt noe med det blikket. Noe jeg tydeligvis trenger mer enn ett år på forfatterskole for å greie å beskrive. Jeg nøyer meg med å lage adjektiv av navnet hennes. Hun har et lundensk blikk. Du trenger ikke en gang møte henne for å se det, det holder å bilde-google navnet hennes.

Som sagt, jeg leste med utgangspunkt i meg selv. Det vil si at jeg begynte med Agnar Lirhus sin tekst. Han gikk i "mitt" kull. Deretter leste jeg meg gjennom bidragene til alle gjestelærerne vi hadde det året jeg gikk der. Til slutt oppsamlingheatet: resten. Jeg fullførte ikke alle tekstene. Noen gikk jeg lei før jeg var halvveis, noen leste jeg ferdig selv om de kanskje ikke ga meg all verden, noen fikk meg til å nikke gjenkjennende, noen fikk meg til å lengte tilbake. Og én traff magen som et bokseslag uten hanske: Gro Dahles bidrag har jeg lyst til å klippe ut og lime på veggen så jeg kan se på det hver gang jeg prøver å skrive, men føler jeg ikke får det til.

Det er vanskelig å si hva denne boka vil gi andre med et annet forhold til Eldrid Lunden. Jeg greier rett og slett ikke se utenfor min egen horisont her.
Men for min egen del, sitter jeg igjen med en del tanker.

Først og fremst at jeg søkte og kom inn i Bø for tidlig. Jeg hadde fått en helt annen opplevelse av å være der nå. Jeg søkte meg inn som 23-åring med tekster jeg hadde skrevet i starten av videregående. Mellom videregående og søketidspunktet, hadde jeg kun skrevet journalistikk. Nå har jeg lest mye mer, skrevet mye mer, har et mye mer bevisst forhold til litteratur.

På min aller første tekstgjennomgang husker jeg Eldrid Lunden sa jeg ikke engang var i startgropa som skribent. (Etter min aller første tekstgjennomgang hadde jeg lyst til å hoppe av hele studiet, men gjorde det heldigvis ikke.) Det er lett å si i dag at hun hadde rett. Og der andre i klassen min banket på døra til Eldrid både titt og ofte for å få tilbakemelding på egne tekster (noe de ulike bidragsyterne i antologien også kan fortelle mye om), hadde jeg rett og slett ingenting å komme med før helt på slutten av året.

Samtidig er det feil å tro det ville vært bedre å ha kommet inn nå. Forfatterstudiet forandret meg. Det at jeg har et mer bevisst forhold til hva jeg leser og skriver i dag, er mye fordi jeg har gått i Bø. Om jeg hadde ventet, ville jeg sannsynligvis vært akkurat like i startgropa første skoledag.
Jeg ville bare vært eldre. Jeg har bestemt meg for å tilgi meg selv den lille tjuvstarten!

Ekte kjærlighet

Ytterst på setet
Fotballkamper har en egen lyd om høsten.
Jeg slår hendene sammen med samme kraft som ellers
men hanskene demper, fjerner all skarphet
Den kollektive lyden av tusener av hender
med tusener av hansker
får meg til å tenke på snøen
som snart skal komme,
pakke alle lyder inn i vatt.
Her er det flomlysene som tennes
når det mørkner over det eviggrønne plastgresset
og mens ballen ruller
sitter jeg helt ytterst på stolsetet og sitrer
Fordi det er om høsten de viktige kampene spilles
det er om høsten det virkelig teller
og telles
mål forlengs og baklengs
poeng
muligheter og eventualiteter
trivialiteter for noen
Men her jeg sitter, helt ytterst på klappsetet
i disse uendelige lange sekundene
og venter på én skarp lyd,
ett par armer som peker mot garderoben
tusener av armer som strekker seg i været
tusener av andre armer som henger rett ned mot bakken
Her jeg sitter
og sitrer
er ingenting mer viktig
enn at det er mine armer som flyr i været
etter to ganger femogførti
pluss tillegg

The giving tree

Utrolig hva man finner på youtube:

Fordi...

jeg er en lemming.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Takiji Kobayashi - Krabbeskipet

Jeg har til å begynne med to innrømmelser å komme med:

1) Mitt foreløpig eneste forhold til japansk litteratur, er alle Haruki Murakami bøkene jeg har kjøpt og plassert i bokhylla etter å ha lest mange begeistrede bloggomtaler. Foreløpig har jeg bare lest én av dem, Trekkoppfuglen, og jeg var ingen stor fan. Noe som er grunnen til at alle de andre står der ulest.

2) Sannsynligheten for at Krabbeskipet hadde havnet på min leseliste helt av seg selv, er mest sannsynlig forsvinnende liten. Men siden Bokvennen forlag syntes jeg burde lese den, og derfor sendte den til meg i posten helt gratis, havnet den der likevel. Og det har jeg ingenting i mot.

Krabbeskipet er en japansk proletarroman fra 1929 som viser fremmedgjøringen på sitt mest brutale, er første setningen av baksideteksten på boka. Den kunne egentlig stoppet der. Sjelden har jeg sett én setning bedre oppsummere ei hel bok.

Vi befinner oss på et japansk krabbeskip på slutten av 1920-tallet. Dette var store fabrikkskip der krabbene som ble hentet opp fra havbunnen ble hermetisert om bord. Forholdene for arbeiderne er grusomme, oppsynsmannen brutal og bakmennene som tjener seg søkkrike på bedriften sitter langt unna både slitet og lukta av alt som ligner kroppsarbeid. Det er i det hele tatt svart, skittent, stinkende og lite oppløftende lesning i mesteparten av boka. Men selvsagt er det rødt også. Dårlig gjemt under overflaten syder misnøyen, og gradvis drives arbeiderne mot et oppgjør med dem som undertrykker.

Forutsigbart kanskje, men på ingen måte uinteressant. Forholdene på båten er godt skildret, og selv om det er dystert, har jeg ingen problemer med å henge med. Det som likevel skiller seg mest ut med denne boka, er en total mangel på hovedperson. Vi følger i stedet kollektivet, svever gjennom skipet med tilgang til alle rom, overhører samtaler og observerer. Det er fascinerende å se at selv uten en person å henge handlingen på, uten karakterer å bli kjent med, drives historien stadig framover. Et spennende virkemiddel, og spesielt passende i en bok som denne.

Ellers vil jeg også berømme oversetter Magne Tørring for velskrevne for- og etterord. Jeg likte boka i seg selv, men det løftet leseopplevelsen minst ett hakk å få den plassert i sammenheng, både språklig (forordet) og historisk/politisk (etterordet). Boka ble plutselig en bestselger i Japen i 2008 etter å ha vært oversett i mange år, og det var interessant å lese om hvorfor. Dette var absolutt med på å gjøre boka aktuell for meg som leser også i 2010, og ga meg litt å tenke på.

For meg ble dette et langt mer positivt møte med japansk litteratur enn Murakami.

Jeg har begynt å telle

Som den lille widgeten til høyre her viser, jeg bestemte meg til slutt for å bli med på årets Nanowrimo. 31. oktober registrerte jeg meg. 1. november skulle jeg begynne å skrive, uten noe som engang lignet en slagplan, en idé, et plot eller en karakter.

Første dagen satt jeg her ved tastaturet. Skrev en begynnelse, slettet den igjen. Skrev en ny begynnelse, slettet den også. Skrev litt til, slettet det også. Jeg endte på 800 ord. 867 for lite om det som er gjennomsnittlig ord jeg må skrive hver dag om jeg skal nå 50 000 før den 31. november.

Men nå har jeg bestemt meg. Lista legges på limbonivå. Hele poenget med Nano er å produsere masse tekst på kort tid. Det handler ikke om kvalitet, men om mengde. Så nå skal jeg rett og slett trene på å være dårlig. For det er jeg fryktelig dårlig på. Uansett hvor mange som forteller meg at man må tørre å være dårlig først, vil jeg aller helst være verdensmester med en gang. Og det skjer bare ikke.

Så dette er slagplanen: Jeg har ingen planer om å skrive en roman. Jeg har bare planer om å skrive 50 000 ord på en måned. Teksten trenger ikke henge sammen. Om jeg vil skrive på en historie en dag og noe helt annet dagen etter, er det greit. Mitt eneste kriterium er at jeg skal skrive minst 1667 ord hver dag. (Pluss litt ekstra for å ta igjen for den dårlige startdagen.) Hvis jeg står bom fast, er det lov å "jukse" med å skrive om hva jeg har gjort i dag, beskrive togturen til jobb, hvor vanskelig det er å finne på noe å skrive, hva som helst. Det eneste som ikke er lov, er å skrive mindre enn dagsmålet.

Hva håper jeg å få ut av det?
Erfaringen av å ha skrevet hver eneste dag i en hel måned. En følelse av mestring fordi jeg har greid det jeg har satt meg fore. Et mentalt klapp på skuldra fordi jeg er flink, istedenfor en gnagende dårlig samvittighet av burde-burde.

1. desember skal jeg skrive ut tekstdokumentet for å lese gjennom med gul markeringstusj og notatblokk. Før det er det faktisk ikke lov å lese det jeg har skrevet, selv for meg!

Og vet dere hva? Nå som jeg har låst den indre kritikeren inn i kjellerboden fram til desember, er Nano faktisk morsomt!

Åpent brev til læreren

Kjære Marianne (om du leser dette)!

Jeg elsker pensumlista di! Tror ikke tyskelevene dine sier det til deg nok, så jeg tok på meg oppgaven.

For, altså, jeg begynte med å lese Helle Helle, og hun var god. Eller, novellene hennes da, om man skal være presis. Og det skal man jo når man skriver.

Så fortsatte jeg med å tog-lese meg gjennom Naja Marie Aidt. Og det likte jeg endre bedre.

Og da gjenstår bare best av adjektivsbøyningen. Og der vil jeg plassere Ingvild H. Rishøi og La stå. Nå vet jeg ikke om jeg tør lese videre på lista di, for herfra kan det bare gå nedover. Og det sier jeg i full visshet om at både Hemingway og Askildsen gjenstår.

(For de av dere som ikke er Marianne: Marianne skulle holdt novelle-kurs førstkommende helg, og sendte ut pensumliste på forhånd. Kurset er dessverre utsatt, men gode lesetips trenger ingen grunn til å følges. Her er forøvrig lista jeg skriver om i sin helhet. Og som flinkis-eleven jeg er, har jeg da lest hele samlinger, ikke bare enkeltnoveller som lista sier:

Blinddøra av Hans Herbjørnsrud fra samlingen Blinddøra
Et deilig sted av Kjell Askildsen
Thomas av Kjell Askildsen
Bulbjerg av Naja Marie Aidt fra Bavian
Søndag av Naja Marie Aidt fra Bavian
Mere kaffe av Helle Helle
Indsamling av Helle Helle
Min tante døde av Helle Helle
Syltning av Helle Helle Alle tekstene fra "Biler og dyr"
Att döda ett barn av Stig Dagerman
Hills like white elephants av Ernest Hemingway
Hilsen Julie av Ingvild Rishøi
Ariel av Ingvild Rishøi Begge fra samlingen "La stå"
Stockholm av Bjarte Breiteig)

Jeg er ganske sikker på at jeg har lest ihvertfall ei novelle av Rishøi før, men takker hjertelig for påminnelsen. For disse tekstene traff meg akkurat der god litteratur skal treffe. Jeg måtte lese dem én og én for å gi dem tid. Jeg gjør aldri det, jeg pløyer gjennom. Men ikke nå.

Hun har sitt eget språk, Rishøi. Det frister å kalle det poetisk, men da føler jeg at jeg må forklare hva som gjør det poetisk, og det kan jeg ikke. Men der noe språk føles som påklistra utapå-språk, er Rishøi langt under huden på meg. Og ikke bare det. Hver novelle har sitt eget språk, bærer preg av personen som forteller. Og det er det jeg liker så godt.

Og jeg liker at det framstår så barnslig. Eller riktigere: barnlig. Selv om hovedpersonene ikke alltid er barn, så husker de godt hvordan det var å være det. Og de preges alle av hendelser fra barndommen. Samtidig er temaene langt fra barnslige. Novellene er befolket med mennesker som har opplevd store ting, viktige ting, vonde ting. Men det skrives om på en måte som prøver å dysse ned, gjøre normalt.

Første og siste novelle henger sammen, rammer inn samlingen, og for å gjenta meg selv: jeg liker det også.Så mye at jeg stjeler knepet selv. Jeg synes du har laget en strålende pensumliste, kjære skrivelærer.

Og her, du kan få ett eple i samme slengen ;)

Klem,

Elisabeth