Jeg har til å begynne med to innrømmelser å komme med:1) Mitt foreløpig eneste forhold til japansk litteratur, er alle Haruki Murakami bøkene jeg har kjøpt og plassert i bokhylla etter å ha lest mange begeistrede bloggomtaler. Foreløpig har jeg bare lest én av dem, Trekkoppfuglen, og jeg var ingen stor fan. Noe som er grunnen til at alle de andre står der ulest.
2) Sannsynligheten for at Krabbeskipet hadde havnet på min leseliste helt av seg selv, er mest sannsynlig forsvinnende liten. Men siden Bokvennen forlag syntes jeg burde lese den, og derfor sendte den til meg i posten helt gratis, havnet den der likevel. Og det har jeg ingenting i mot.
Krabbeskipet er en japansk proletarroman fra 1929 som viser fremmedgjøringen på sitt mest brutale, er første setningen av baksideteksten på boka. Den kunne egentlig stoppet der. Sjelden har jeg sett én setning bedre oppsummere ei hel bok.
Vi befinner oss på et japansk krabbeskip på slutten av 1920-tallet. Dette var store fabrikkskip der krabbene som ble hentet opp fra havbunnen ble hermetisert om bord. Forholdene for arbeiderne er grusomme, oppsynsmannen brutal og bakmennene som tjener seg søkkrike på bedriften sitter langt unna både slitet og lukta av alt som ligner kroppsarbeid. Det er i det hele tatt svart, skittent, stinkende og lite oppløftende lesning i mesteparten av boka. Men selvsagt er det rødt også. Dårlig gjemt under overflaten syder misnøyen, og gradvis drives arbeiderne mot et oppgjør med dem som undertrykker.
Forutsigbart kanskje, men på ingen måte uinteressant. Forholdene på båten er godt skildret, og selv om det er dystert, har jeg ingen problemer med å henge med. Det som likevel skiller seg mest ut med denne boka, er en total mangel på hovedperson. Vi følger i stedet kollektivet, svever gjennom skipet med tilgang til alle rom, overhører samtaler og observerer. Det er fascinerende å se at selv uten en person å henge handlingen på, uten karakterer å bli kjent med, drives historien stadig framover. Et spennende virkemiddel, og spesielt passende i en bok som denne.
Ellers vil jeg også berømme oversetter Magne Tørring for velskrevne for- og etterord. Jeg likte boka i seg selv, men det løftet leseopplevelsen minst ett hakk å få den plassert i sammenheng, både språklig (forordet) og historisk/politisk (etterordet). Boka ble plutselig en bestselger i Japen i 2008 etter å ha vært oversett i mange år, og det var interessant å lese om hvorfor. Dette var absolutt med på å gjøre boka aktuell for meg som leser også i 2010, og ga meg litt å tenke på.
For meg ble dette et langt mer positivt møte med japansk litteratur enn Murakami.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar