Poetikk - Tekster til Eldrid Lunden

Man leser alltid med utgangspunkt i seg selv. Sjelden har det vært mer tydelig for meg enn mens jeg leste denne boka (som jeg forøvrig har fått gratis av forlaget, for dem som er opptatt av sånt). Plutselig var jeg tilbake i Bø. Plutselig satt jeg i den dype delen av hesteskoen, hvite ark fulle av bokstaver foran meg, medelever rundt meg. Foran tavla står kateteret. Der står det fint helt alene. Eldrid Lunden sitter på en stol midt i hesteskoen, hun gjemmer seg ikke bak et kateter, hun sitter i midten. Og hun ser meg.

Det var nemlig det første jeg bet meg merke i etterhvert som jeg leste. At mange hang seg opp i nettopp blikket hennes. Selv om tekstene i denne samlinga er veldig ulike, i seg selv et motargument til dem som hevder forfattere skriver helt likt etter å ha gått i Bø, har mange akkurat dét til felles. De husker blikket. Og jeg smilte og nikket gjenkjennende. Det er definitivt noe med det blikket. Noe jeg tydeligvis trenger mer enn ett år på forfatterskole for å greie å beskrive. Jeg nøyer meg med å lage adjektiv av navnet hennes. Hun har et lundensk blikk. Du trenger ikke en gang møte henne for å se det, det holder å bilde-google navnet hennes.

Som sagt, jeg leste med utgangspunkt i meg selv. Det vil si at jeg begynte med Agnar Lirhus sin tekst. Han gikk i "mitt" kull. Deretter leste jeg meg gjennom bidragene til alle gjestelærerne vi hadde det året jeg gikk der. Til slutt oppsamlingheatet: resten. Jeg fullførte ikke alle tekstene. Noen gikk jeg lei før jeg var halvveis, noen leste jeg ferdig selv om de kanskje ikke ga meg all verden, noen fikk meg til å nikke gjenkjennende, noen fikk meg til å lengte tilbake. Og én traff magen som et bokseslag uten hanske: Gro Dahles bidrag har jeg lyst til å klippe ut og lime på veggen så jeg kan se på det hver gang jeg prøver å skrive, men føler jeg ikke får det til.

Det er vanskelig å si hva denne boka vil gi andre med et annet forhold til Eldrid Lunden. Jeg greier rett og slett ikke se utenfor min egen horisont her.
Men for min egen del, sitter jeg igjen med en del tanker.

Først og fremst at jeg søkte og kom inn i Bø for tidlig. Jeg hadde fått en helt annen opplevelse av å være der nå. Jeg søkte meg inn som 23-åring med tekster jeg hadde skrevet i starten av videregående. Mellom videregående og søketidspunktet, hadde jeg kun skrevet journalistikk. Nå har jeg lest mye mer, skrevet mye mer, har et mye mer bevisst forhold til litteratur.

På min aller første tekstgjennomgang husker jeg Eldrid Lunden sa jeg ikke engang var i startgropa som skribent. (Etter min aller første tekstgjennomgang hadde jeg lyst til å hoppe av hele studiet, men gjorde det heldigvis ikke.) Det er lett å si i dag at hun hadde rett. Og der andre i klassen min banket på døra til Eldrid både titt og ofte for å få tilbakemelding på egne tekster (noe de ulike bidragsyterne i antologien også kan fortelle mye om), hadde jeg rett og slett ingenting å komme med før helt på slutten av året.

Samtidig er det feil å tro det ville vært bedre å ha kommet inn nå. Forfatterstudiet forandret meg. Det at jeg har et mer bevisst forhold til hva jeg leser og skriver i dag, er mye fordi jeg har gått i Bø. Om jeg hadde ventet, ville jeg sannsynligvis vært akkurat like i startgropa første skoledag.
Jeg ville bare vært eldre. Jeg har bestemt meg for å tilgi meg selv den lille tjuvstarten!