Herta Müller - Pustegynge

I Bø var Hertha Müller en forfatter alle forfatterne anbefalte. Da hun fikk Nobelprisen i fjor, satt jeg der med mine to flinkis-tanker.
For det første: Henne har jeg hørt om, jeg er oppdatert.
For det andre: Jeg skulle ha lest henne før hun fikk Nobelprisen og alle andre har hørt om henne også.

Men jeg har lest henne nå. Jeg kan ikke si jeg har kost meg. Det har på mange måter vært en ubehagelig leseopplevelse. Pustegynge handler om 17 år gamle Leopold som blir sendt fra Romania til en sovjetisk arbeidsleir på slutten av annen verdenskrig. Det kan ikke bli hyggelesning med det som utgangpunkt. Sult, kulde, sult, tvangsarbeid, sult, hjemlengsel. Mer sult. Sult på linjene, sult mellom linjene, sult som gjennomsyrer alt.

I hendene på en annen forfatter, kunne dette blitt sippete patos-suppe. I stedet blir det noe helt annet. Jeg tror dette er en bok enhver leser tar med seg ulike ting fra. Basert på hva leseren har av bagasje fra før. Alt jeg har, bærer jeg med meg. Det er bokas første setning. For fortellerstemmen blir bagasjen en leiropplevelse. For leseren vil den være noe annet. Og for mange vil nok noen få sider være nok til å si "dette er ikke for meg" og legge boka vekk.

Jeg fortsatte. Til tross for at jeg ofte følte at boka motsatte seg å bli lest. "Språket flyter" kan jeg si om ei bok, og mene det som et kompliment. Her synes jeg ikke språket flyter i det hele tatt, og det er akkurat det som gjør boka spennende. Det hakker. Stadig må jeg stoppe opp, gå tilbake og lese setninger om igjen. Ting skurrer. Det høres feil ut. Helt til jeg går tilbake og leser på nytt, finner ut at det er helt riktig. Andre ganger leser jeg setningene flere ganger fordi de er så bra, så presise. Effekten er likevel den samme. Som leser søker jeg leserytmen, men finner den aldri i denne romanen. Så fort jeg føler jeg er i ferd med å finne takten, rykkes jeg ut. Jeg har sett språket i Pustegynge beskrevet som poetisk. For meg er det ikke poetisk, men strengt funksjonelt. Språket er brukt helt bevisst for å oppnå noe. Gjennom insisteringen på det språklige, skapes en avstand til handlingen. En avstand som er helt nødvendig for at boka skal fungere som noe annet enn tåreperse.

For meg handler Pustegynge først og fremst om Leopolds kamp for å beholde seg selv. I leiren mister han styringen over alt, sin egen kropp, sin egen tid, omgivelsene eller hvem han velger å oppholde seg sammen med. Det eneste han sitter igjen med er ordene, tankene. Det som holder ham oppe er definisjonsmakten. Han kan selv velge hvordan han tolker tingene rundt seg. Det eneste valget han sitter igjen med, er valget om hvilke ord han bruker for å beskrive tingene. Derfor kommer også mange ord igjen og igjen i teksten, som mantraer Leopold har konstruert for å holde seg i gang. Som ordet pustegynge, eller sultengelen. I kontrasten mellom Leopolds beskrivelser og leserens tanker om leirlivet, ligger spenningen i teksten.

Som sagt, ubehagelig lesning. Men bra.
Veldig bra.

Til slutt, et bittelite utdrag:

I leiren hadde ikke et slikt lommetørkle noe å gjøre. I alle årene kunne jeg ha byttet det i noe spiselig på basaren. Jeg kunne ha fått sukker eller salt for det, kanskje til og med hirse. Fristelsen var der, sulten var blind nok. Det som holdt meg tilbake: Jeg trodde at lommetørkleet var skjebnen min. Når man gir fra seg skjebnen sin, er man fortapt. Jeg var sikker på at bestemors avskjedssetning JEG VET DU KOMMER TILBAKE hadde forvandlet seg til et lommetørkle. Jeg skammer meg ikke over å si at lommetørkleet var det eneste mennesket som brydde seg om meg i leiren. Det er jeg sikker på den dag i dag.